• 20.02.2017, 19:16

DU ER IKKE ALENE!


- Når tankene surrer rundt oppe i hode som verst er det lett å føle seg alene. Helt alene....

Igår fikk jeg en kommentar som gjorde inntrykk på meg. Det stod ikke mye, men nok til å forestå at denne personen kanskje føler seg litt alene. Alene med 'problemene' sine og alt som følger med. Jeg kan ikke engang begynne å telle hvor mange ganger jeg har følt meg alene pga. akkurat det samme. Det å være midt oppe i en situasjon som de fleste ikke en gang kan forestille seg hvordan er gjør dette med en person. Det er ikke lett å bare skulle prate med hvem som helst når de rett og slett ikke vet hva det vil si å være annerledes.

Annerledes er kanskje et sterkt ord å bruke, men jeg har de siste årene begynt å innse nettopp det at jeg er annerledes. Heldigvis er jeg fortsatt meg, og det er mer en godt nok.

Tro det eller ei så er det blogging som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene. Det finnes så mange der ute som går igjennom det samme som meg eller noe liknende. Mennesker som snakker åpent om 'problemene' sine og deler erfaringer. Det å være åpen er så viktig fordi det hjelper. Tenk så flott å kunne hjelpe og bruke hverandre igjennom noe som mange ser på som teit. En blogg liksom... Vel, en blogg er langt ifra teit. Det kan jeg skrive under på! Jeg er ikke alene, og det er ikke du heller.

Linda❤

  • 19.02.2017, 18:42

- JEG FØLTE MEG NAKEN


Du vet når du befinner deg i en situasjon hvor du skal noe som er utenfor komfortsonen. Hvor du gruer deg så ille at du føler deg avkledd. Naken på en måte. Og uansett hvor du setter blikket så føler du deg beglodd fordi alle som befinner seg i rommet sammen med deg lurer på hvorfor nettopp du sitter i den sofaen å venter....

På fredag befant jeg meg i nettopp en slik situasjon. Idet jeg kom inn på NAV-kontoret følte jeg alle blikk feste seg på meg, og jeg ble stående lammet, blottet i noen sekunder før jeg satt meg ned. Følelsen av lett kvalme(som jeg hadde hatt siden jeg stod opp den morningen) ga ikke akkurat slipp når det var dette som møtte meg. Og den slapp ihvertfall ikke når jeg følte smugtittingen etter å ha plassert meg i sofaen. Jeg hadde uansett mannet meg opp, for dette skulle jeg klare. Et møte med saksbehandleren min: hvor vanskelig kunne det være?

Tidlig ute som jeg var til dette møtet ble jeg sittende å sture en stund før jeg ble ropt opp og vist inn til et møterom. Endelig ble jeg kvitt spørrende blikk, og kvalmen ga seg sakte men sikkert. En fin plan for veien videre ble lagt. Jeg hadde klart det jeg hadde satt som mål. Heldigvis...

Som sagt fikk vi lagt en fin plan i lag, saksbehandleren min og jeg. Følelsen av å bli forstått er i stor grad tilstede, noe som kjennes virkelig godt for både kropp og sjel. Allerede i slutten av mars skal jeg søke på arbeidsavklaringspenger, og hvis det går så kjapt som jeg har fått beskjed at det kommer til å gjøre, starter jeg på en ny "epoke" i livet allerede i april.

Jeg er spent og engstelig på samme gang for alt det nye jeg nå står ovenfor. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å tenke positivt. Rett og slett være positiv. Forhåpentligvis sprer positivisten seg til noe bra. Jeg krysser virkelig fingrene for dette.

Linda❤

  • 15.02.2017, 20:47

JEG MÅ BARE HOLDE UT!


Igår fikk jeg endelig avtalt en ny time med saksbehandleren min i NAV. Siden jeg nå har fått samlet inn alt av sykehistorie er det viktig å gå igjennom for å så lage en plan for veien videre. Sukk, veien videre....

Jeg er så utålmodig om dagen. Jeg skulle ønske alt av søking og avklaring helst var ferdig og oppe og avgjort igår. Den ventetiden jeg er inne i nå er tung. Blir den litt ekstra tung fordi jeg ikke helt klarer å slå meg til ro med at sånn her er det akkurat nå? Jeg tror kanskje det. Samtidig er jeg jo en skikkelig rutineperson som liker å ha ting på stell, og nå når ting ikke er helt som det pleier føles det hele litt ut som kaos. Kaos er ikke velkommen hos denne jenta.

Møtet med saksbehandleren min er allerede nå på fredag, og jeg er så utrolig spent på hva han har å si. Om det jeg har skaffet av papirer er nok til å kunne starte søknadsprosessen om arbeidsavklaringspenger. Jeg krysser alt som kan krysses. Bare det å vite at søknaden har blitt sendt vil skape mye mer orden i min hverdag. Mindre kaos = en bedre hverdag.

Heldigvis oppe i alt dette klarer jeg å smile og fungere fordi helsen faktisk er ganske allright om dagen. Så det er ihvertfall noe å være glad for. Kaoset rundt ordner seg til slutt. Jeg må bare holde ut litt til, og det skal jeg klare.

Linda❤

  • 14.02.2017, 19:27

HAR IKKE VI LIKE MYE ANSVAR?


Samme dag hvert eneste år florerer det av bilder i alle mulige sosiale medier. Bilder av overlykkelige jenter som priser seg lykkelige over at de har verdens beste kjæreste. Jeg snakker selvfølgelig om Valentinesday.

Hva er det nå som er så spesielt med Valentinesday? Hvorfor virker det som om jenter omtrent "forventer" at gutter skal varte opp denne dagen? Har ikke vi jenter like mye ansvar for å vise gutter den samme oppmerksomheten? Det at gutter skal varte opp er kanskje romantisk og alt det der, men er det ikke litt utdatert? Litt old fashion. Det er selvfølgelig hyggelig å ha en dag som er dedikert i kjærlighetens navn, men det burde jo gå begge veier. Det er sjeldent jeg finner bilder hvor gutter priser seg lykkelige slik vi jenter gjør. Det betyr nødvendigvis ikke at de ikke får oppmerksomheten, men at de heller velger å holde det privat. Jeg håper det....

Til tross for at jeg er stor fan av å "praktisere" helårs-kjærlighet går jeg ut å kjøper en bukett roser og et fint kort til min kjære hver Valentinesday. Og ja, jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg faktisk er en av de som priser meg selv lykkelig på sosiale medier over at jeg er heldig som har funnet en så kjekk og snill gutt. Det er rart det der.

Jeg får kanskje ikke noe bilde postet på Facebook eller Instagram hvor han priser seg selv lykkelig, men jeg tar ihvertfall ansvar for at "it takes two to tango", og det føles godt.

Happy Valentinesday alle sammen

Linda❤

  • 13.02.2017, 19:56

- EN KJEMPEOVERRASKELSE


Forrige tirsdag fortalte min samboer meg at han hadde en overraskelse på lur. En gave. En Valentinesday gave. Vi har vært samboere i over 4 år nå, og la meg si det sånn at ingen av oss er så veldig høytidelige når det kommer til denne dagen, så dere kan tro jeg ble forbauset.

Uansett, det er fredag kveld og en samboer med et lurt smil om munnen kommer hjem fra jobb. Han gir meg en liten eske pakket pent inn. Jeg får beskjed om å åpne den med en gang, og som ei lita jente(som jeg blir med gaver) sier jeg selvfølgelig ikke nei. Inne i esken ligger et gavekort på en hel time med massasje. Gjett om jeg blir overrasket. Kjempeoverrasket faktisk! Og så utrolig glad. Massasje er noe at det beste jeg vet, så en bedre gave kan jeg ikke få. Jeg har tydeligvis vært snill jente siden han har slått på stortromma dette året.

Han har bestilt afrikansk massasje til meg, men dette kan jeg gjøre om på hvis jeg ønsker. Jeg har faktisk aldri hørt om denne type massasje. Har dere?? Hva går den ut på? Jeg tror faktisk jeg skal Google etterpå. Om det blir afrikansk eller ikke så skal jeg uansett kose meg gløgg ihjel en hel time. Det er sikkert og visst.

- Hvordan feirer dere Valentinesday? Er dette en dag dere tar høytidelig?

Linda❤

  • 11.02.2017, 12:14

LEGER EGENTLIG TID ALLE SÅR?


Under møte jeg hadde med min saksbehandler i NAV for litt siden fikk jeg beskjed om å samle sammen all sykdomshistorikk. Altså min journal fra sykehus, fastlege osv. Jeg burde egentlig ha sett det komme, men allikevel ble jeg ganske forbauset. I dagens verden regnet jeg vel kanskje med at NAV allerede satt på disse opplysningene siden de har en del personlig opplysninger allerede. "Hvor i all verden skal jeg starte" var det første som slo meg. Hvor og hvem skal jeg ringe for å få ut opplysninger som går helt tilbake til året 1997.

Etter litt fundering bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen min, hvor en del opplysninger heldigvis lå inne på PC. Problemet var bare at disse opplysningene startet fra år 2002 da elektronikken blomstret i helsevesenet og gjorde papirarbeid mye enklere. Jeg fikk heldigvis tak i det resterende jeg trenger via hjelp fra fastlegekontoret. Skal du noen gang ha ut opplysninger fra sykehusarkivet som er veldig gammel så ikke ring selv. Det forstod jeg ganske raskt at ikke ville fungere.

Så nå sitter jeg her. Med kopier av alt. Med en journal så tykk som en bok. Jeg har lest igjennom det meste, noe som var mye tyngre enn jeg hadde trodd. Det var faktisk helt forferdelig. Det var som å rippe opp ett gammelt sår som nesten har grodd, men bare nesten. Jeg er overrasket over hvor mye detaljer jeg har glemt, men det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor syk jeg var på deg verste og for ikke å glemme hvor ung jeg var.

- Leger egentlig tid alle sår? Eller ligger de der og bare venter på å bli rippet opp igjen? Jeg er uansett glad jeg har lest det meste. Jeg tror det er viktig på sett og vis for å fordøye for å så kunne klare å jobbe videre. Om alle sår blir leget til slutt tviler jeg fortsatt på, men jeg har fått en friskere hukommelse på hva jeg har vært igjennom og hvor jeg er idag. Jeg er stolt av meg selv og jeg er klar for å kjempe videre!

Linda❤

  • 08.02.2017, 21:37

ER JEG USTABIL?


Den tiden jeg nå er inne i tror jeg ingen andre forstår, sett bort ifra de som har opplevd det samme selv. Det å skulle legge jobbfremtiden min i andres hender er noe jeg ikke ønsker noen. Det er vondt og tøft på samme gang. "Du er så sterk Linda. Etter alt du har vært igjennom så fortsetter du å kjempe". Jeg fremstår kanskje som ganske sterk, og jeg er å kanskje det, men i disse dager føler jeg meg ustabil og skjør.

Her om dagen tok jeg meg i å gråte til Lady Gaga's opptreden på årets Super Bowl Finale, og igår fant jeg ut at jeg hadde glemt å ordne med ny sykemelding for Februar måned(noe som igrunn et ganske viktig å ha i orden). Det er tydelig at det surrer mye tanker oppe i hode. Jeg er rastløs og vil at det skal skje noe hele tiden. Noe positivt. Slik at jeg kan tenke på andre saker enn kun helse og hva den nærmeste fremtiden bringer. Jeg er redd jeg nå tar på meg for mye, nå som jeg endelig føler at kroppen har mer overskudd, for å brått få en skikkelig smell psykisk.

Nei off... Nå ble det mye tanker skrevet ned her. Det er bare så godt å få tømt seg litt når man sitter inne med mye. Mennesker kan fnyse så mye de vil av blogging. De vet bare ikke bedre. Blogging for meg gjør at jeg når ut til nær og fjern, og på en eller annen måte får jeg en anerkjennelse om at jeg kanskje ikke er så ustabil allikevel(selv om jeg noen ganger begynner å lure). At det bare er sånn jeg er nå når ting er som de er. Uansett, det er deres fortjeneste som leser og kommenterer til hvert eneste innlegg jeg poster. Dere aner ikke hvor godt det gjør. Takk❤

Linda❤

  • 07.02.2017, 20:40

NAV - 6 TING DU MÅ VITE


Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gjøre ting når det kommer til NAV. Jeg sitter med et inntrykk av at mange føler at uansett hva de gjør så blir det feil. Det kan jeg godt forstå siden jeg har selv kjent på denne følelsen flere ganger i løpet av den tiden jeg nå har gått deltidssykemeldt. Jeg tenkte derfor idag å dele mine 6 viktigste ting å vite for deg som kanskje for første gang har blitt "introdusert" for NAV og dets ordninger. 

NAV - 6 TING DU MÅ VITE

1. Hvordan finne riktig sykemeldingsgrad? Uansett hva som står på din arbeidskontrakt regner NAV din stilling som 100%. På min kontrakt stod/står det 72%. Mine 72% regnes da som min 100% stilling. Så regnestykket skal alltid ha 100% som utgangspunkt uavhengig av hva som står i din kontrakt. Antall timer du kan jobbe regnes deretter ut.

2. Hvordan unngå skattesmell? For å unngå skattesmell er det viktig å holde orden i sakene. Har du tabelltrekk slik som jeg har fra min arbeidsplass du trekke 36% eller mer fra NAV sine utbetalinger for at skal bli "riktig utbetaling". Opplys NAV om dette med en gang, så slipper du krøll på den fronten.

3. Dialogmøter? Jeg angrer nå på at jeg ikke opprettet en dialog med en saksbehandler mye tidligere enn det jeg gjorde. Skal du gå langtidssykemeldt slik som jeg gjør er det veldig lurt å ha en personlig saksbehandler. Det bringer meg over til punkt 4. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

4. Hvorfor en personlig saksbehandler? Jo, fordi denne personen er kompetent. Og viktigst av alt så har en saksbehandler ene og alene et ansvar for din sak. Ringer du NAV på telefonlinjen kan du møte på en som dessverre ikke sitter inne med nok kunnskap. Det kan skape kluss. 

5. Hva når sykemeldingstiden går ut? Etter et år kan du ikke lenger gå sykemeldt. Da må du enten tilbake i full jobb, eller søke om arbeidsavklaringspenger. For å i det hele tatt kunne søke om arbeidsavklaringspenger må du være minst 50% sykemeldt. Slik er regelen. Arbeidsavklaringspenger skal søkes på ca. to måneder før endt sykemeldingstid. Dette for å kunne overlappe. 

6. Sykehistorikk? Samle sammen all den sykehistorikken du kan få tak i. Gjerne så tidlig som mulig i sykemeldinsprosessen hvis du vet at neste steg blir arbeidsavklaringspenger. Riktig og god dokumentasjon gjør at du stiller sterkere i din sak. 

Jeg håper disse 6 punktene når ut og kan være til hjelp. Det er viktig for meg å kunne hjelpe andre som er eller i fremtiden kanskje brått befinner seg i samme situasjon. Det er ingen som lærer deg noe som helst, så her gjelder det å være våken og følge med. Og sist men ikke minst: vær positiv!

 

Linda♥

  • 05.02.2017, 18:59

- JEG HADDE HELT GLEMT HVOR VIKTIG DET ER


I flere år valgte jeg bort alt annet for en ting. Jobben min. Den gikk foran alt, uansett hva det måtte være. Jeg hadde igrunn overbevist meg selv om at hvis jeg presterte på jobb så var dette det aller viktigste. Det sosiale, trening og alt ennet ble derfor satt i andre rekke, noe jeg ikke så problemet med den gang da.

For ca. 4 år siden oppstod det en uventet situasjon i min hverdag. En situasjon som skulle være med på å snu tankegangen min. Problemet jeg ikke hadde sett tidligere ble brått veldig tydelig. Ryggen ville ikke være med slik jeg var vane med. Muskelspenninger og låsninger ble en del av hverdagen. Ulcerøs Colliten og bekkenreservoaret var brått ikke alene om "å kjempe etter oppmerksomheten" min, noe som gjorde alt ekstra tungt. Da en langtids-deltidssykemelding ble et faktum ifjor var derfor planen klar. Noe måtte skje. Jeg måtte begynne å trene. Både kiropraktor, fysioterapeut og osteopat konkluderte med det sammme ganske raskt. Ryggen min var forferdelig svak og måtte bygges opp på nytt. En aktiv jobb var rett og slett ikke nok, og ihvertfall ikke når jeg ikke klarte å jobbe fult.

Idag, snart et år seinere, har jeg faktisk klart å komme inn i en fast treningsrutine. Tro det eller ei. Jeg er fornøyd. Fornøyd med den hverdagen jeg har klart å skape. Jeg får trent to dager i uken(noe jeg ikke kan huske sist jeg gjorde), og jeg har mer overskudd til å finne på andre ting. Jeg kommer aldri til å bli 100% optimal, slik friske mennesker er, noe jeg fortsatt jobber med å slå meg til ro med. Heldigvis føler jeg at jeg er på god vei. Noe som kjennes godt.

Det er ganske skummelt å tenke på at jeg et sted på veien der faktisk glemte helt hvor viktig det er med trening. Jeg kommer nok aldri til å bli en helt fanatisk treningsperson, men litt mosjon i hverdagen har gitt resultater raskt, noe som viser meg hvor viktig det er å ta helsen på alvor. Jobb er ikke alt her i livet(som jeg har blitt fortalt så mange ganger). Dette er noe jeg nå begynner å innse og ikke minst godta.

Linda❤

  • 03.02.2017, 19:20

HAR JEG TATT ET SKRITT TILBAKE?


- Livet... Det har så utrolig mye å by på. Både oppturer og nedturer skal forme hvert enkelt individ til den personen det er meningen at det skal bli.

I disse dager klarer jeg ikke la være å tenke på hvordan mine "nedturer" den siste tiden har påvirket meg. Hvordan det hele former meg. I mitt voksne liv skulle jeg være sterk, uavhengig, glad og sprudlende. Ingen ting skulle få stå i veien for det jeg ønsket å oppnå. Brått en dag sa det stopp. Helsen sa stopp(noe som igrunn hadde ligget i kortene hele tiden, men som jeg aldri ville innse). Nå er det NAV meg hit, og NAV meg dit. Det var ikke akkurat slik jeg så for meg at mitt voksne liv skulle bli. Har jeg nå brått tatt et steg tilbake her i livet?

NEIDA! Jeg må bare si til meg selv nei. For selv om jeg føler at ting "slår" meg ned og tilbake her i livet slutter jeg aldri å formes. Jeg utvikler meg(noe jeg tror) til å bli en mye sterkere person enn jeg kanskje allerede var fra før. Livet går uansett videre, og det er så mye jeg enda ikke har fått oppleve. Så selv om NAV og jobb føles tungt akkurat nå, er det masse positivt der ute jeg bare må klamre meg fast til. Positivitet er tingen, selv om ting er tungt. Gudene skal vite hvor mye jeg har grått den siste tiden, men det er lov. Jeg tror det er nødvendig for i det hele tatt å klare å reise seg og komme seg videre.

- Life is a battle - Never give up - Keep on fighting -

Linda❤

  • 02.02.2017, 18:33

- EN ANNEN SIDE VED MEG


Puuuh! Jeg sier det jeg. Idag har ting virkelig stått på hode her hjemme. Etter frokosten idag tidlig bestemte jeg meg nemlig for å ta den årlige "vårrengjøringen" i klesskapet mitt. Siden jeg jobber i klesbutikk har det lett for å hope seg opp med både det ene og det andre, så en liten "rengjøring" i skapet to ganger i året er nødvendig.

Ja, jeg elsker klær. Dette er en side ved meg dere kanskje ikke er så kjent med, og som jeg egentlig kanskje føler er uinteressant å dele her på bloggen. Jeg er jo ingen moteblogger, og kommer nok heller aldri til å bli det. Allikevel er det kanskje lov med noen innslag i ny og ne. Syns dere ikke? Noe litt annet og mer positivt enn bare sykdom.

En skikkelig "vårrengjøring" ble det ihvertfall. Hele 7 poser og en stor svart søppelsekk ble sendt til Fretex for gjenbruk. Dagens gode gjerning. Jeg har forresten lagt ut noen godbiter på kontoen min på Tise om dere skulle være interesserte. Brukernavnet er lindahanseen. En del vår/sommer plagg som dessverre er blitt for lite for meg, men som fortsatt er like fine.

I skrivende stund ligger jeg som slakt på sofaen etter husrengjøring i tillegg. Nå kan helgen bare komme, og heldigvis er den rett rundt hjørnet.

Linda❤

  • 30.01.2017, 18:48

JEG HAR EN DRØM


- Har dere noen gang hatt en drøm som dere aldri helt har klart å gi slipp på? En drøm som kanskje virker utrolig fjern, men allikevel ikke uoppnåelig.

I ganske mange år nå har jeg sittet inne med en drøm. Akkurat en slik drøm jeg beskrev over. Den forteller meg at jeg aldri må slutte å kjempe, for brått en dag så kanskje jeg er heldig. Jeg har nemlig i mange år ønsket å skrive en bok. En bok som handler om sykdomshistorien min og livet slik det er idag. Boken hadde blitt personlig, men den tabu-belagte sykdommen Ulcerøs Collit trenger mer "oppslagsverk". Både for de som har hatt denne sykdommen en stund og ikke minst for de som nylig har fått den. Jeg ville derfor også lagt vekt på råd og tips som hadde vært lette å finne, isteden for å måtte Google på nett. For tro meg, der står kun det mest basice, og det er lite til hjelp.

Tenk om jeg en dag kunne få være så heldig å få oppleve dette. Det hadde uten tvil vært noe jeg hadde tatt kjempeseriøst, og som jeg hadde jobbet hardt for å få til bra. Hvem vet hva fremtiden bringer. Det gjenstår å se. Never stop dreaming sies det, og det skal jeg aldri. ALDRI....

Linda❤

  • 29.01.2017, 20:31

DEN BESTE MEDISINEN JEG KUNNE FÅTT


Etter noen tunge uker, som flere av dere sikkert har fått med dere, var det klart for nok en helg. En helg jeg har sett frem imot lenge. Når livet føles tøft er det godt å ha positive ting å se frem imot. Jeg er faktisk ekstremt glad for at jeg fortsatt klarer å leve litt i nuet og nyte de gode dagene som ikke omhandler sykdom.

Anyway, helgen og fredagen kom. Oslo var destinasjonen. Anledningen var bursdagen til en venninne. En annen venninne og jeg duret innover for å få en hel helg borte fra Fredrikstad. En hel helg med latter, god mat og drikke og null bekymringer har vært sårt etterlengtet. Uten tvil den beste medisinen jeg kunne fått akkurat nå. Vi har kost oss fra "start" til "slutt". En superfin helg med nye fine minner jeg kommer til å leve på lenge.

- Friendship isn't about who you've known the longest. It's about who walked into your life, said "I'm here for you" and proved it.

Takk for en fantastisk fin helg jenter. Jeg håper dere har kost dere like mye som meg.

Linda❤

  • 25.01.2017, 19:21

JEG SKAMMER MEG IKKE!


- Det å oute seg selv i medier er uten tvil i vinden om dagen. Omtrent daglig kan man lese nye tekster om mennesker som har slitt, eller sliter psykisk. Er det feil å vise offentligheten den sårbare siden av seg selv?

Enkelte mener nok at det blir for mye av det hele, mens andre syntes det er flott at erfaringer blir delt. Ja, det kan faktisk oppleves som inspirerende.

Det blir to år siden i juni at jeg startet å blogge om min historie og min hverdag som kronisk syk. Jeg angrer for at jeg ikke startet for mange år siden, men alt til sin tid er det noe som heter. Det kommer nok derfor ikke som noe sjokk for dere hva jeg mener om å oute seg selv. For tankene i hodet mitt surrer ofte, egentlig hver eneste dag, selv om enkelte dager er bedre enn andre. Angsten ligger der også på lur og bare venter på "å hoppe frem", så hva er vel bedre enn å dele. Dele det man sitter inne med for å få litt støtte. Vi mennesker trenger støtte. Det er slik vi er bygd. Og støtten fra kjente er faktisk like godt som støtten fra ukjente. Det har jeg fått erfare.

Så hvorfor må enkelte rette pekefingeren mot oss som velger å dele våre innerste personlige problemer. Å akseptere at problemet er der og det å kunne prate åpent om det er jo første steget til å få en bedre hverdag. Jeg skammer meg ikke for at jeg velger å dele, og jeg håper heller ingen andre gjør det.

Det kreves mot å stå frem i den verden vi lever i idag. Jeg er glad jeg fant frem mitt mot for snart to år siden, og så håper jeg at jeg kanskje kan inspirere flere til å gjøre det samme.

Linda❤

  • 24.01.2017, 17:46

- EN DAG JEG ALDRI VIL GLEMME


- Det å få oppleve nye ting er ingen selvfølge. Jeg ser på meg selv som heldig som faktisk får dette fra en tid til en annen.

På fredag fortalte jeg dere om om en opplevelse jeg skulle få ta del i her i Fredrikstad. Et arrangement kalt Winter Classic - bedre forklart en hockeykamp utendørs. Lørdagen var den store dagen hvor omtrent hele Fredrikstad og Sarpsborg var klare for hockeyfest, meg inkludert. Et slikt arrangment har aldri før vært arrangert i Norge, og at jeg fikk oppleve dette på nært hold er stort for meg. Jeg fikk knipset noen bilder til dere. Ikke den letteste settingen å få tatt gode bilder, men alle bilder er bedre enn ingen bilder.

(Dette bilde er lånt av Dagsavisen)

Fredrikstad Stadio'n var fylt til randen med folk, så stemningen var til å ta og føle på. Dessverre møtte ikke Stjernen opp til kamp, så de blåe fra Sarpsborg hadde det lett ute på isen. Sett bort ifra en dårlig kamp var det hele en opplevelse for livet. En dag jeg aldri vil glemme. Kanskje noen av dere også var der?

Jeg vet jeg er litt seint ute med dette innlegget. Det skulle blitt lagt ut for to dager siden, men noen tunge dager forrige uke har gjort meg litt utladet. All blogging har derfor blitt satt litt på vent. Heldigvis så går hverdagen videre, og idag er jeg tilbake.

 

Linda❤

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits