• 19.09.2017, 13:42

ER JEG MOTIVERT?


- Det har skjedd mye på litt over et år nå. Ting har forandret seg veldig siden jeg først ble deltidssykemeldt i påsken ifjor. Det å gå ifra å jobbe mest mulig til å finne en balanse i arbeidslivet, en balanse som passer min kropp og helse, har vært tung. Det å gi opp jobbrelaterte drømmer og ikke minst la andre ta kontroll over noe jeg selv skulle ønske jeg hadde kontroll på har uten tvil vært en siste utvei.

Her om dagen fikk jeg et spørsmål. Et spørsmål det var utrolig vanskelig å svare på der og da. Jeg er nemlig nå under tiltak på min arbeidsplass og skal pga. dette prøve meg i litt mer jobb. 60% stilling istedet for 52%(som jeg har på kontrakt og jobber fast). Spørsmålet omhandlet om jeg var motivert til dette. Motivert til å jobbe mer? Jeg har kommet dit jeg er idag etter en allerede lang og tung prosess med min arbeidsgiver og når vi begge endelig føler vi har funnet noe som fungerer for oss begge, så skal jeg jobbe mer. Hadde spørsmålet kommet for to år siden hadde uten tvil motivasjonen min vært på topp, idag ikke fult så mye. Året som deltidssykemeldt ble brukt flittig til å finne ut av hva jeg orker, og selv om jeg idag jobber mer enn jeg gjorde da, så må jeg nå jobbe enda litt mer. Det blir bare helt feil spør dere meg. Hvorfor kan ikke min arbeidsgiver og mitt ord være nok?

For å se det positive oppe i det hele kan jeg styre disse ekstra timene helt selv. Allikevel får jeg en ekstra utfordring. Jeg må nå klare å lytte veldig godt til hva kroppen min sier slik at jeg ikke bare gjør som en flink pike og "utfører" med glans. For i det lange løp så vet jeg jo at det ikke vil gå. Det har jeg jo allerede erfart og fått svaret på selv.

Mitt svar til dette med motivasjon ble derfor at jeg er motivert. Motivert til å få dette overstått slik at jeg kanskje kan nærme meg det endelige målet med nok et lite skritt....

  • 14.09.2017, 19:44

- EN REALITY-CHECK


Jeg nærmer meg 30-årene med stormskritt, noe som føles ganske spesielt å si høyt og ikke minst å skrive ned. For ca. ti år siden var alt så mye annerledes enn det er idag, men det er jo sånn livet er. Man tar og gir, lærer og lærer bort, elsker og hater osv.... Hvis jeg skal si noe positivt ved å nærme seg tretti må det være visdommen jeg sitter igjen med. Jeg har lært ufattelig mye om meg selv og hvordan jeg best mulig kan leve et godt liv. Man vokser med årene sies det, og det er ingen ting som er mer sant enn det.

Et stort skritt(for min del) var å kaste meg på "NAV-toget" og dets mange stasjoner. Hadde du spurt meg for ti år siden om jeg idag kom til å være i en prosess hvor ung ufør var "målet", enden på alle stasjoner, hadde jeg ledd og sagt klart nei. For jeg skulle jo aldri det. Jeg var ikke syk nok. Klart hadde jeg vært syk nok som barn, men ikke da. Men som sagt man vokser og lærer, og tar med visdommen videre på veien. Jeg brukte lang tid, men lærte til slutt. Jeg fikk en real reality-check, noe livet som oftest byr på mer enn en gang.

Reality-checken kom som lyn fra klar himmel påsken ifjor da kroppen sa stopp. Egentlig hadde den gjort det mange ganger tidligere, men det var først da jeg lyttet. Virkelig lyttet til hva kroppen fortalte. Idag syns jeg fortsatt det er merkelig at jeg ikke forstod før ting egentlig hadde gått for langt. Dessverre er dette mer enn normalt. Altså å innse ting "for seint". Heldigvis var det ikke for seint å gjøre greip. Bedre seint enn aldri tenker nå jeg.

Prosessen mot målet er allerede godt igang, men jeg vet jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg tror det er derfor jeg er mye sliten. For jeg står nå midt oppe i noe som er helt utenfor min kontroll. Det er tung og ikke minst litt skremmende. Jeg vet jeg har mye igjen å lære på dette "NAV-toget før ting blir avklart. Dette er også noe livet har å by på for min del, som jeg bare må ta for det det er og prøve å gjøre det beste ut av.

  • 11.09.2017, 19:46

- EN USTABIL KROPP?


Forrige uke er et tilbakelagt kapittel, og godt er det. Jeg aner ikke hva som har skjedd med kroppen min dette året, men den virker nesten litt ustabil. Ustabil i den forstand at det stadig vekk skal snike seg innpå basselusker som absolutt ikke er velkomne.

Siden nyttår har påkjenningene vært mange med tanke på NAV og arbeid. Tunge valg har blitt tatt og vonde avgjørelser like så. Så jeg sitter nå her da, og lurer veldig på en ting. Er det mulig at kroppen min sier ifra i form av forkjølelse og influensa? At påkjenningene har vært såpass tunge over en lang periode at jeg er mer mottagelig for sykdom? Er dette logisk, eller absolutt ikke? Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg har hatt feber, mens iår har jeg allerede hatt det to ganger. Forrige uke slapp jeg heldigvis unna feber og seng, men nok en kraftig forkjølelse gjør at jeg begynner å bli skikkelig sliten. Sliten av å aldri føle meg helt frisk. Oppe på en allerede energi-manglende kropp er dette virkelig krevende å sjonglere i hverdagen.

Idag startet en ny uke. Heldigvis med blanke ark og en forkjølelse som er på hell. Smilet sitter litt løsere, så jeg bare krysses fingrene for at kroppen min kan stabilisere seg etterhvert. Jeg tenkte faktisk å ta influensa-vaksinen etter oppfordring fra forskjellige hold. Noen av dere som har erfaring med denne?

Ønsker dere en fin og ikke minst frisk uke!

  • 31.08.2017, 19:50

HVORDAN SKAL DETTE GÅ?


Da var dagen blitt til kveld, og møtet jeg hadde idag tidlig med min jobbkonsulent er vel overstått. Magen knøt seg greit mange ganger i forkant, men det er kanskje ikke så rart med tanke på at det var første gang vi møttes. En veldig hyggelig dame tok meg imot, så knutene forsvant heldigvis raskt. Etter litt prat er nå planen for de neste seks ukene lagt. En plan jeg både gruer og gleder meg over.

Jeg har vært veldig heldig å fått det slik jeg håpet på. At jeg fikk beholde hviledagen mine. Utfallet ble en time ekstra på mandag- og onsdagsvakten min. Altså to timer mer i uken. Selv om jeg er veldig fornøyd med dette, må jeg innrømme at jeg gruer meg litt. Jeg føler jeg nå er inne i en god stream slik jeg allerede har jobbet en stund, men sånn er det. Dette er noe jeg bare må igjennom. Positive tanker og en dag om gangen er uten tvil det som gjelder. Så får det som(eventuelt) skjer på veien takles der og da.

Den nye jobbplanen starter allerede på mandag. Heldigvis er jeg et A-menneske som liker å stå opp tidlig, så det blir ikke noe problem. Hihi! Hvordan dette kommer til å gå er jeg vel nesten sikker på før jeg har startet, men som sagt så er det en dag av gangen som gjelder nå. Og ikke minst positivitet.

  • 29.08.2017, 18:51

DET SKAL BARE IKKE SKJE!


Det er ikke ofte jeg surrer når det kommer til avtaler, møter, arbeidstider osv. Ting som er viktig rett og slett. Jeg er som regel alltid fem minutter for seint ute(noe som ligger til familien), men jeg glemmer aldri. Så fem minutter for seint er bedre enn å glemme helt.

Dessverre skal det være en første gang for alt. Idag skulle jeg få erfare den fæle følelsen når telefonen ringer hvor du får beskjed om at du har misset en avtale. En ganske viktig en var det også. Jeg skulle hatt min første samtaletime med min nye saksbehandler for tiltaksperioden min. Timen ble satt opp forrige uke. Jeg skrev ned i almanakken min, og poff så var det hele glemt. Eller ikke glemt, men jeg var så innstilt på at møtet var neste tirsdag, at det var ikke i mine tanker da jeg stod opp idag tidlig. Jeg fatter ikke at det går an! Det skal bare ikke skje, men det gjorde det....

Saksbehandleren min tok det finere enn meg, for dette skulle vi bare glemme fikk jeg beskjed om. Glemme ja! Lettere sagt enn gjort det. For her sitter jeg flere timer seinere og føler meg dum som et brød.

Det er tydelig at det surrer og går mye oppe i hodet mitt i disse dager når jeg klarer å glemme noe som er så viktig. Det er ikke bare bare å skulle koble alt sammen. Jobb, NAV, konsulentfirma, familie, samboer og selvfølgelig det å ta vare på min egen helse. Trene var det jeg skulle idag. Det var dagens gjøremål. Det ble brått det eneste gjøremålet å, for samtaletimen passerte under frokosten. Så sånn gikk det. Den nye timeavtalen førstkommende torsdag glemmer jeg ihvertfall ikke.

  • 28.08.2017, 20:01

A WEEKEND-GETAWAY


Tenk, så var helgen over. En helg jeg har sett frem imot så lenge. Poff, så var den borte! Heldigvis sitter jeg igjen med tusen gode minner. Minner for livet...

I helgen har jeg nemlig hatt med jentene mine på hytten til min mor og far som ligger i Sverige. Noen av dere har kanskje hørt om den lille sommerbyen Grebbestad? Hytten ligger ikke i Grebbestad, men ikke så langt ifra. Idyllen er den samme, og jeg bare elsker det. Helt siden jeg var liten har jeg elsket dette stedet. Noen maser om hvor flott Hvaler er. Jeg forstår det ikke, for etter min mening slår ingen ting den svenske skjærgården og dens sjarm. Anyway, jentene storkost seg fra de kom til de dro, og jeg like så. Mat, mat og mer mat, vin, sol, havet, gode venninner og godt humør. Det kan faktisk ikke bli stort bedre enn det.

Det var så herlig å se alle jentene igjen og bare kose seg. Sommeren er hektisk for de fleste, så det var ekstra deilig å få sett de jeg ikke har sett på lenge. Vi er allerede igang med å planlegge neste tur. Om det blir hytten til mor og far igjen eller et annet sted gjenstår å se. Uansett hvor det blir kommer vi til å kose oss ihjel. Det er helt sikkert.

  • 23.08.2017, 21:19

NAV - 6 TING SOM IRRITERER MEG


Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler jeg har vært ganske heldig når det kommer til NAV. Det er mange skrekkhistorier ute å går, som er lettere å velge å tro på enn de positive man hører. Allikevel er det noen steder systemet virkelig svikter etter min mening. Det er akkurat som om systemet er for stort for seg selv til å kunne yte maksimalt. Noe det burde, med tanke på at det er menneskers liv det "tukler" med. Det er mye jeg gjerne skulle gått inn å gjort om på, dessverre er det lite jeg får gjort. Det er jo lov å håpe på at en dag, så fungerer alt som det burde. For alle...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

6 TING SOM IRRITERER MEG

1. Den endeløse ventetiden på telefonlinjen. Har man spørsmål skulle en tro det var lettest å ringe deres telefonlinje, men den gang ei. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har ventet både 20- og 30 minutter på svar, og ofte vet ikke personen på andre siden av røret hva den kan hjelpe deg med. Det er en halvtime av livet man aldri får igjen. Underkvalifiserte har jeg faktisk fått høre at de er. At de har for stort ansvar. Men hvorfor i all verden sitter de da med alt dette ansvaret? Og hvorfor ikke gi de bedre utdanning/opplæring?

2. Det er ingen som forteller deg noen ting. Har du spørsmål og er redd for å gjøre noe feil, må dette finnes ut av selv. Det skal ikke alltid være lett å få svarene man leter etter. Ofte henvises det til nettsiden. Der skal man liksom finne svar. Det er faktisk ikke så lett. Jeg lever i den generasjonen hvor Internett og PC bruk er "lett", men det der er bare ikke lett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

3. Jeg vet ikke hvordan det er i andre byer, men her i Fredrikstad stenger NAV servicekontoret klokka 12.00. Klokken 12.00! Trenger en hjelp med kopiering eller generelle spørsmål må vi som jobber ta oss fri fra jobben eller bare ordne oss selv. Hva gjør de som tidligere jobbet fulle dager på dette kontoret nå? Det lurer jeg på. 

4. All kommunikasjon skal foregå via e-mail. Da jeg fikk min saksbehandler håpet jeg jo på at denne personen kunne nåes via telefon, men den gang ei. Vi er i 2017, så et fungerende telefonsystem burde vært oppfunnet. Det skal sies at jeg har en suveren saksbehandler som svarer raskt via e-mail, men det er så lett å kunne missforstå. Det blir som å sende sms, og det er ikke alltid det lureste. Ihvertfall ikke i denne settingen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

5. Ukjente mennesker behandler sakene til hver og enkelt. Dette er mennesker som bare får tilsendt en haug med papirer, uten noen form for relasjon til en. Er det rart det blir mye avslag og klaging. Jeg fikk f.eks avslag på en søknad, som jeg på annen fikk godkjent. Jeg lurer fortsatt på om de i det hele tatt hadde lest hele saken min før de ga meg avslag. Klagen min ligger til behandling enda, 3 måneder seinere. 

6. Når en har gått deltidssykemeldt et år for å finne ut av hva en klarer å jobbe, må en allikevel gå igjennom tiltak og utprøving i jobb for å deretter en gang ut i løpet kunne søke ufør. Det er liksom ikke nok at leger ved sykehus, fastlege, arbeidsgiver og en selv legger frem saken(som i mitt tilfelle er klinkende klar). Nei, her må en gå den lange og tråkke veien før målet i det hele tatt kommer innenfor rekkevidde. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Det finnes utallige saker som irriterer oss NAV'ere. Disse er mine, ut ifra hva jeg har opplevd. Jeg vil bare avslutte med å si, og jeg har sagt det før: jeg er faktisk veldig glad NAV finnes. Det er bare så synd at et egentlig så bra system, svikter på så mange områder.

  • 22.08.2017, 13:13

- ET SKRITT NÆRMERE UNG UFØR


Da var det første møte med jobbkonsulentene overstått. Akkurat nå kjenner jeg meg litt tom. Det ble mye inntrykk og informasjon, og ellers mye prat om alt mulig egentlig. Førsteinntrykket av det hele er allikevel veldig positivt, så det blir spennende å se.

Jeg har hørt mange skrekkhistorier når det kommer til denne tiltaks-perioden som jeg nå skal igjennom, så jeg var litt skeptisk før oppmøte idag tidlig. Heldigvis(om jeg kan si det), så har jeg en jobb. En jobb jeg fungerer i, "bare" dessverre ikke i fulltid. Det ble forstått ganske raskt under møte at alt annet enn å teste arbeidsevne var ganske uinteressant i mitt tilfelle. Takk Gud tenkte jeg! Det gjør meg avslappet på veien videre.

Det er mye mulig min tiltaksperiode blir lenger enn fire uker, med tanke på hvordan jeg skal testes ut og når jeg får startet med det hele(som brått blir to uker fra nå). To uker av fire uker glir bort, og det forstår jeg blir knapt med tid. Det kreves heavy dokumentasjon for å søke ung ufør, så jeg gjør alt for å få en ende på denne prosessen. Ung ufør før sommeren 2018? Er dette realistisk i mitt tilfelle? Det er uansett vanskelig si, men jeg er på vei dit jeg skal. Tålmodigheten får jeg bare jobbe med, så X jeg fingrene for at det går min vei...

  • 21.08.2017, 16:52

- ET MØTE MED NAV


Ny uke, nye muligheter, nye avtaler og ikke minst nye gjøremål som skal gjennomføres.

Imorgen har jeg noe spennende på agendaen. Dessverre er det nok ikke noe sånn gøy spennende men... Jeg skal nemlig i nok et NAV møte. Eller denne gangen er det i regi av NAV(hvis jeg kan kalle det det), ikke med NAV. Jeg skal møte min saksbehandler som skal følge meg under min tiltaksperiode. Eller avklaringsperioden som jeg velger å kalle det. Yup, jeg skal nå tre inn i den skumle perioden hvor jeg skal teste ut min arbeidsevne. Egentlig er det noe stort tull at jeg må igjennom dette, for dette brukte jeg sykemldings-året mitt på å finne ut av. Men vi kjenner jo alle NAV, så dette er noe jeg MÅ igjennom(dessverre). Heldigvis har jeg en super saksbehandler, og de som holder til på jobbkonsulentene her i Fredrikstad virker veldig trivelige. Det er ihvertfall noe å ta meg seg på denne "reisen" jeg så inderlig skulle ønske jeg slapp.

Ja, jeg skulle så inderlig ønske jeg slapp alt dette med NAV og AAP, men nå er det nå sånn at jeg kommer ikke unna det. Det er noe jeg må igjennom, så sånn er det. Derfor prøver jeg å sette på smilet(det er ikke alltid det går) når det lar seg gjøre. Jeg stiller ihvertfall med et positivt sinn på møte imorgen. Det er alltid det beste utganspunktet. Hvor veien går videre nå og etter de fire tiltaksukene lurer jeg veldig på. En dag av gangen, så får jeg forhåpentligvis snart svar på det...

  • 20.08.2017, 14:43

- EN TUNG BELASTNING


I flere år har jeg sittet inne med en følelse. En følelse som til tider kommer mer frem enn andre ganger. Spørsmålet popper opp når jeg går igjennom tunge perioder, slik som jeg gjorde forrige uke. "Er jeg en belastning? En tung belastning for samboer og familie, og ekstra vanskelig belastning for arbeidsplass". Det dagligdagse livet er ikke som vanlig når man lever med en kronisk helsetilstand. Det kreves mer planlegging og og ikke minst tilrettelegging...

Jeg har aldri opplevd noe direkte som tilsier at mennesker rundt meg føler at jeg er en belastning, men jeg kan rett og slett ikke forstå om jeg ikke er det. Når jeg til tider føler jeg er det for meg selv, hadde det vært rart om jeg ikke var det for andre. Jeg vet at jeg er annerledes, og at jeg aldri kommer til å bli som en frisk person som kan gjøre akkurat hva den ønsker til en hver tid. Tanken er tung, og noe jeg jobber med hver dag, men hvordan må de rundt meg jobbe med dette? Inni mellom blir denne følelsen og tankegangen litt for tung å bære.

Er det normalt å føle det slik etter så mange år med sykdom? Har jeg noen lesere som kan svare meg på det? Som kanskje går igjennom og føler det samme? Dårlig samvittighet er både kjempetungt og unødvendig. Allikevel så dukker den opp når en minst ønsker det.

  • 17.08.2017, 18:03

- EN LITEN FORNYELSE


I desember er det allerede fem år siden min kjære og jeg flyttet inn i leiligheten vår. Det var ganske så spesielt å pakke ut flyttelasset i en leilighet som skulle bli vårt hjem, og ikke minst så var det stort med tanke på at det var mitt første kjøp.

Stilmessig var vi nok ganske ulike, helt til han innså at det bare var å kaste inn håndkle, noe som til slutt ga meg frie tøyler. Nesten ihvertfall. Vi beholdt hele spisegruppen hans siden han hadde en full serie, i tillegg til hans TV- og stuebord. Etter snart fem år er spisegruppe-serien solgt videre til nye eiere, så nå venter vi i spenning på noe vi faktisk har valgt ut sammen. Ikke dårlig at vi ble enige til slutt. Hihi! Bare 10 uker til med venting. Heldigvis raser ukene avgårde. I tillegg til salg av møbler har vi også kjøpt nye bilder til både stue og gang. Vi har nemlig hatt hengende oppe bilder jeg kjøpte da jeg var 18. De er fortsatt fine. Bare litt utdaterte kanskje... De nye bildene til stuen har nå kommet opp, og jeg ble så fornøyd. Det ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Heldigvis! Bildene i gangen avventer vi med å henge opp til den nye skjenken er på plass. Jeg klarer nesten ikke vente.

Hvis dere skulle lure, er både bildene og rammene kjøpt på Desenio. De har så mye fint så valget var ikke lett. Som sagt ble det akkurat slik jeg hadde håpet på. Lyst, rent og litt kult. Et friskt pust av en liten fornyelse. Hva syns dere?

  • 16.08.2017, 19:49

- MIN MOR KAN


De fleste syns sin mor er den klokeste, snilleste og beste moren i hele verden. Jeg er selvfølgelig intet unntak. Er det noe hun ikke kan eller har svar på har jeg ofret undres over. Selvfølgelig har jeg også irritert meg grønn over "alt maset", men i mer voksen alder har dette glidd over.

De som kjenner min mor vet at hun er det største omsorgsmenneske som finnes. Hun har så mye kjærlighet for andre at hun til tider kan glemme seg selv. Da jeg ble syk stod jeg alltid i fokus. Alt annet rundt ble irrelevant. Det er vel sånn det blir når man elsker noen betingelsesløst. At hun oppe i alt det tøffe kom på å skrive en syke-dagbok er for meg helt utrolig. Dagboken er med meg den dag idag, og tro meg når jeg sier at den fungerer litt som et leksikon. For hvem i voksen alder husker hva som skjedde når man var 7 år, eller hvordan kroppen min har reagert på ting i årene etter. Alt står der. Er det noe min mor ikke kan? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Skulle man gitt karakter i gjennomført morskap hadde hun stått med glans. Det er det ingen tvil om.

Dagboken ble overført til meg for noen år siden. Det var på tide jeg skrev inn resten av sykehistorien min selv" - fikk jeg beskjed om, noe jeg syns er helt greit. Idag har jeg tatt fatt i pennen og skrevet ned den siste ukens sykdom. Det er spesielt å se at alt stemmer overens med tidligere episoder av samme sort. Spesielt, men også beroligende. For da vet jeg at alt kommer til å gå bra.

Syke-dagbok? Smart? Definitivt ja! Jeg er evig takknemlig for at min mor kom på dette. Den har gitt meg mye og kommer til å fortsette å gi meg mye livet ut.

  • 15.08.2017, 15:17

- EN KRONIKERS HVERDAG


Min hverdag... En hverdag som byr på både det ene og det andre, noe jeg har vært åpen om fra dag en. Dagen imorgen kan se helt annerledes ut enn dagen idag. Normalt for alle tenker kanskje du? Og ja, egentlig så er det normalt for alle at hver dag er ulik. Men det er igrunn ikke dette jeg snakker om. Jeg snakker om hvordan dagene med plager er ulike fra dag til dag. Og dette er ikke noe alle går igjennom.

Sommeren går mot hell, og hverdagen har igjen innhentet de fleste av oss. Hvor ble dagene av? Den siste uken har jeg hatt tid til å virkelig gå igjennom alt som har skjedd, egentlig siden nyttår. Jeg har vært heldig å få oppleve utrolig mye fint, til tross for at jeg til tider har følt at det har stormet rundt meg. Sommeren kom, og den skulle bringe med seg så mye fint. Noe den gjorde, men når man får tid til å slappe av og koble ut etter en hektisk periode er det typisk at kroppen reagerer. Slik pleier det ihvertfall å være for meg. Forkjølelser i kø, blandet med allergi, feber, og for å toppe det hele fikk jeg forrige onsdag kraftig diaré. (Diarè og bekkenreservoar går ikke godt i lag, så skuffelsen var stor). Det å gå på halv tank hele ferien er ikke noe jeg så for meg. Å kjempe mot baselusker i tillegg til min kroniske helsetilstand krever mye ekstra krefter. Ihvertfall den siste sjauen jeg nå hadde, med diaré. Jeg var heldig som slapp unna sykehus denne gang, hvis jeg skal prøve å se det positive i det hele.

Akkurat nå føler jeg meg dessverre litt sliten og lei. Sliten etter ferie er ikke noe godt tegn. Jeg prøver å holde motet oppe, og gleder meg egentlig bare til å komme meg tilbake på jobb imorgen. En uke sengeliggende gjør noe med hode og kropp. Jobb får meg alltid i godt humør, så jeg tror dette skal bli godt. Foran meg har jeg i vente en tiltaksperiode via NAV, så jeg må bare stå i det. Gjøre det beste ut av det jeg har fått å jobbe med.

En kronikers hverdag krever gjerne litt ekstra. Ekstra tanker, ekstra utholdenhet. For min del har NAV, jobb, sommer, sykdom og hverdagsliv blitt litt for mye den siste tiden. Litt for tøft tror jeg. Jeg føler jeg nå har vært på bunnen en periode, så det kan vel egentlig bare gå en vei- og det er opp. Jeg er klar. Jeg lar meg aldri knekke. Ihvertfall ikke hundre prosent.

  • 31.07.2017, 20:28

- NÅR ALT STÅR PÅ HODE


Da trives ikke jeg så godt.... Her i heimen står nemlig alt på hode i disse dager. For snaut en uke siden la vi ut en del møbler for salg, og over helgen har alt blitt hentet. Igjen står et tomt kjøkken og en stusslig gang, og selvfølgelig masse "rot" etter tømming av skaper. Rot kaller jeg det, selv om det er nødvendig ting som absolutt ikke kan kastes. Går det an å ha en mild dose av OCD? Isåfall tror jeg at jeg har det, for sånn det er rundt meg nå, gjør meg lettere stresset.

Heldigvis har vi fått bestilt nye møbler idag. Heldigvis ja! For er vi heldige så kommer de sånn en måneds tid føre julen ringes inn. HJELPES! Ventetiden er dessverre lang når det kommer til håndlagde møbler, men når alt er på plass vil det hele være glemt. Da var det brått verdt det. Jeg gleder meg og tror det blir rå-stilig.

Enn så lenge får jeg prøve å pleie min milde OCD, slik at jeg ikke blir gal. Glasser og serviser over alt er ikke noe allright, men når man lider for skjønnheten(inni mellom), så må man tåle å lide litt for interiøret også.

Nyt kvelden videre dere fine som titter innom. Jeg håper dere har hatt en fin start på denne nye uken.

  • 27.07.2017, 20:08

- UNØDVENDIG STRESS


Hverdagen inntraff meg hardt idag, da jeg mottok en uventet telefonsamtale midt på et treningssenter. De siste ukene har jeg nesten glemt at jeg er inne under NAV sitt "regime", for AAPen har tikket avgårde i ro og orden. Telefonsamtalen var noe jeg ikke hadde ventet på en stund enda, så pulsen føk ganske raskt i været igjen etter nettopp endt treningsøkt.

Samtalen var fra konsulentfirmaet jeg skal være i tiltak hos, for å avklare arbeidsevne osv. Jeg hadde fått time hos de til tirsdag, noe som jeg fant utrolig merkelig med tanke på at jeg hadde fått innvilget ferie i uke 32. Engstelsen og stressnivået steg i takt med pulsen, for hvordan skulle jeg løse dette. Ferien var jo også innvilget hos min arbeidsgiver, så å bare dukke opp på jobb i uke 32 hadde blitt vanskelig. Saksbehandleren min i NAV var selvfølgelig ute fra kontoret frem til selve møtedagen, så her fant jeg raskt ut at jeg måtte ta saken i egne hender.

Tre kvarter og tre telefonsamtaler seinere skulle det til slutt ordne seg. Heldigvis! Firmaet var snille og lot meg ta ferien som planlagt, så oppstartsdatoen ble forskjøvet. Noe jeg ikke helt forstår er hvorfor de kontaktet meg i det hele tatt? Når ferien stod oppført og var innvilget. Noen som har opplevd det samme? Uansett, jeg er glad det løste seg, men for noe unødvendig stress. Noe sier meg at det ikke er siste gangen jeg opplever denne typen av stress.

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits