• 19.11.2017, 19:15

- EN STOR FORANDRING


Helt siden jeg var ei lita jente har hår og frisører vært noe jeg har hatt stor interesse for. Det sier vel sitt da jeg tok saksen frem en dag min mor og far var på jobb og klippet av alle de fine korketrekkerne mine. Jeg trodde vel kanskje jeg kunne frisere meg selv, noe jeg absolutt ikke kunne. Hihi!

Jeg valgte frisørlinja andre året på V.G.S. Frisørdrømmen hadde ikke gått over, selv mange år seinere. Dessverre fikk jeg aldri noen lærlingplass, så drømmen brast til tross for at jeg fikk godkjent yrkeskompetanse. Idag er jeg glad ting ble som det ble. Alt har en mening. Det er bare ikke så lett å skjønne det der og da.

Selv om frisørdrømmen brast har ikke interessen for hår forsvunnet. Jeg elsker å være hos frisøren, og på torsdag var det klart for årets juleklipp og selvfølgelig striping. Jeg føler jeg gikk all in denne gangen. Forandringen er stor. Jeg har faktisk ikke vært så mørk siden jeg gikk på frisørlinja, som i en alder av snart 30 er maaange år siden.

Jeg har endelig begynt å vende meg til mitt nye speilbilde(for jeg må ærlig innrømme at det har tatt tid). Fra ganske lys til veldig mørk er store kontraster, så det er kanskje ikke så rart. Heldigvis har jeg fått masse positive tilbakemeldinger og det hjelper jo også. Det er det ingen tvil om. Det beste med hår er at mulighetene er endeløse, og det gror jo ut. Dere skal ikke se bort ifra at jeg blir lysere igjen når våren kommer, men før den tid skal jeg leve livet som brunette.

- Hva syns dere? Yey or ney?

  • 07.11.2017, 18:23

- HVA BETYR TRENING FOR MEG?


Jeg har alltid vært en aktiv jente. Da jeg var liten slet min mor og far med å få barnepass for jeg var overalt på en gang. Jeg startet på håndballskole ganske tidlig og for ikke å glemme musikkorps, men da sykdommen inntraff i en alder av 7 år sa det brått stopp. Alt det hverdagslige ble satt på vent. Det var bare sånn det måtte være for en stund.

Etter første operasjon hadde jeg falt helt ut av håndballen. Den fysiske aktiviteten ble for "hard" siden kroppen hadde vært helt på bunn. Jeg måtte starte fra scratch. Å delta i musikkorpset ble også vanskelig da mitt valg av instrument før sykdommen var klokkespill. Med utlagt tarm gikk det selvfølgelig ikke å bære klokkespillet foran på magen. Midt i den store fortvilelsen ble jeg spurt om delta i drilltroppen til korpset, noe jeg etterhvert prøvde meg i. Jeg merket raskt at dette var noe jeg mestret, og som for barn flest når de mestrer noe, så fortsetter de. Jeg fortsatte.

 

Jeg ble bare bedre og bedre, og til slutt gikk jeg som tamburmajor foran "mitt eget" korps. Jeg var stolt, men sikkert ikke like stolt som mor og far. For på veien dit hadde jeg rukket operasjon nummer to, uten å falle ut. Det var som om drillingen var ment for meg.

 

I mange år var drill min lidenskap og hobby. Da jeg fylte 18 tok det brått slutt, noe som føltes veldig tungt der og da. Jeg valgte å starte på et treningssenter som en erstatning, noe som etter hvert føltes godt. Det var gøy! Gøy å trene styrke på en måte kroppen min aldri før hadde gjort. Gøy å se resultater. Allikevel ble jeg aldri ferdig med drillen, og bare et par år seinere var jeg tilbake med drillstaven i hendene. I full jobb ble dette mer en nok for en kroniker å håndtere, så treningssenteret måtte vike. Slik ble det i fire år før jeg til slutt takket for meg og la drillstaven på hylla. For godt denne gang. Jeg var nok bare på det stadiet i livet hvor det føltes riktig å gi slipp. Det føles fortsatt riktig idag, fire år seinere.

Dessverre skulle det vise seg at jeg kom midt i et veiskille på den tiden. Jobb, helse, ja rett og slett så var livet ganske tungt. Magen fungerte ikke som den skulle, og har egentlig vært frem og tilbake helt frem til ifjor. Ifjor tok jeg steget om å få et bedre liv. En bedre livskvalitet som gjør at man får lysten. For ikke nok med at magen har hanglet. Ryggen startet også på en tidspunkt der. Et resultat av hvordan jeg er bygd opp innvendig etter operasjonene har jeg blitt fortalt. Trening og behandling ble en nødvendighet. Det var ikke til å komme bort ifra.

 

 

Idag har jeg klart å finne en balansegang som har gjort min mage stabil igjen. Den har faktisk vært fin ganske så lenge nå(bank i bordet). Dessverre er ryggen min største utfordring akkurat nå. Trening har blitt mer viktig enn noen gang tidligere. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil se og føle meg bra, men fordi jeg må. En sterkere rygg vil gi meg mindre plager. Jeg blir nok kanskje ikke kvitt plagene helt, men jeg satser på en bedring. Det må jeg jo!

 

Idag startet jeg på et nytt treningsprogram. Det føltes bra. Imorgen kanskje ikke fult så mye, men sånn må det bare være. No pain, no gain sies det.

  • 06.11.2017, 18:32

I AMMETÅKA?


Det sies at eldre mennesker blir vimsete og lett kan glemme ting, men jeg har virkelig fått bevist ovenfor meg selv(og de rundt meg) at en trenger ikke være gammel for å glemme. Jeg har vel kanskje visst dette hele tiden, men at jeg har klart å glemme det jeg har glemt, det er bare helt utrolig. Ja, nå skal dere få høre!

Jeg har de siste årene prøvd å bli litt mer kreativ når det kommer til julegaver. Isteden for klær eller ting syns jeg det er hyggeligere å gi en opplevelse. Iår trodde jeg virkelig jeg hadde skutt gullfuglen da det skal gå et show her i Fredrikstad i februar hvor ABBA skal hylles. Jeg klikket hjem to billetter uten å tenke mer over det. Min far elsker nemlig ABBA, så dette måtte jo bare bli bra. Trodde jeg!

Igår var familien samlet, hvor jeg fortalte min søster om årets julegave til min mor og far. Hun visste ikke om hun skulle le eller grine da hun raskt skøyt inn; "Linda, jeg kjøpte jo to billetter som jeg ga i bursdagsgave til pappa". Jeg trodde hun tullet, men det gjorde hun altså ikke! Bursdagen til min far var i September, men dette er allerede helt glemt. Jeg husket det ikke da hun fortalte det, og jeg husker det fortsatt ikke. En skulle tro jeg hadde vært i ammetåka eller noe i september, men dessverre har jeg ingen gyldig grunn "å skylde på".

Så nå sitter jeg her da. Med to billetter jeg ikke får brukt. Svigerforeldrene mine har allerede fått pakket inn andre gaver, hvis ikke kunne jo de fått dem. Er det mulig sier jeg bare. Jeg får bare håpe noen sjeler der ute vil kjøpe dem, hvis ikke blir det kanskje brått ABBA-show på oss også!

- Opplever dere ofte glemskhet? (Jeg håper det er flere enn meg der ute) Hehe!

  • 05.11.2017, 20:55

- DET TAR TID Å SKAPE ET HJEM


Interiør er absolutt ikke min sterkeste side. Allikevel har jeg alltid likt å ha en viss kontroll på hvordan ting ser ut i heimen. Har jeg det fint rundt meg så trives jeg jo bedre, sånn tipper jeg det er for de fleste?

Det er nå snart fem år siden min kjære og jeg tok over leiligheten vår. Det tar tid å bo seg inn i en ny bolig. Det tar tid å skape et hjem. I sommer bestille vi nye møbler. Et ønske jeg egentlig har hatt i snart fem år. Vi valgte nemlig å ta med oss min samboers møbler da vi flyttet sammen(etter mye om og men). Hehe! For litt siden kom møblene som vi har valgt ut sammen, noe som var kronen på verket. Det høres kanskje rart ut, men nå føler jeg på en måte at alt er vårt? Skjønner dere hva jeg mener?

Igår fikk jeg endelig kjøpt nye pledd og puter til sofaen, noe som med en gang ga meg den helhetsfølelsen jeg har savnet siden møblene kom på plass. Den siste brikken i puslespillet kan man kanskje kalle det. Tilbehør til heimen får jeg heldigvis styre litt som jeg ønsker, noe jeg ærlig skal innrømme at jeg syns er helt greit. Hehe!

Det rare nå er at selv om jeg føler vi kunne bodd her i mange mange år til, ser vi faktisk etter ny bolig. Noe litt større om vi to blir til tre om ikke så mange år. Møblene har vi ihvertfall heldigvis klare om noe nytt skulle dukke opp. Vi flytter uansett ikke på oss før vi finner drømmeboligen. Det er vi begge enige om.

- Hvordan er deres forhold til interiør?

  • 01.11.2017, 20:08

- GAMMEL SJEL I EN UNG KROPP


Vel, nå er jeg vel kanskje ikke så ung lenger siden jeg allerede i Februar fyller 30, men dette er en følelse jeg har hatt i mange år. Denne følelsen av at jeg er en gammel dame i en ung jentes kropp. Er det på grunn av alt jeg har gått igjennom som liten? Er det sånn man blir og føler seg etter å ha opplevd mye sykdom og sett døden i hvitøyet på et tidspunkt der?

Selv om jeg alltid har følt det slik har det ikke stoppet meg i å være eller å gjøre det samme som mine jevnaldrende venninner. Nå hørtes jeg brått ut som en som diltet etter(noe jeg ikke gjorde), men dere skjønner kanskje hva jeg mener? Jeg ville jo være lik venninne mine. Det hjalp meg kanskje der og da å skyve de vonde minnene bak i hode. Allikevel hjalp det ikke lenge, for ganske raskt kom følelsen som fortalte meg at jeg er for gammel for slikt. For gammel for uansett hva slags "jente-streker" det måtte være. Samtidig var det noe inni meg som sa at jeg måtte oppleve og erfare alt dette, hvis ikke hadde jeg garantert kommet til å angre i en faktisk voksen alder. Alt skal jo forme oss på veien, om dere skjønner?

Det kan vel også tenkes at jeg ikke ville la meg definere som hun som en gang var alvorlig syk. Kanskje det er derfor jeg valgt å hive meg på alt ungdomsårene hadde å by på, men jeg angrer ikke av den grunn. Alt dette har gjort meg klar på hvordan jeg vil ha det i livet mitt. Med "god hjelp" fra en livserfaring ikke alle sitter med i en alder av snart 30, så er det kanskje ikke så galt allikevel å være en gammel sjel i en ung kropp. Ihvertfall ikke sånn rent mentalt messig....

  • 31.10.2017, 11:04

- SLIK UNNGÅR JEG STRESS


Som den stressa personen jeg er(dessverre), er det kun en ting som hjelper mot førjul-stresset; nøye planlegging. For min del, og sikkert for mange andre, går jeg inn i de to travleste månedene på jobb. Men det er ikke bare på jobb det skjer mye. Førjulstiden er for mange den tiden på året hvor sosiale sammenkomster står høyt på to-do listen. Hygge og kos står i fokus. Jeg føler denne tiden byr mest på stress. Stress både på jobb og privaten for å rekke alt som må gjøres. Misforstå meg ikke, jeg elsker alt ved julen. Det er bare så synd at en så hyggelig tid skal føre til stress.

Dette er kanskje noe jeg legger opp til selv, det med at ting blir stressende. Ifjor prøvde jeg derfor å planlegge nøye ganske tidlig. Det ble en stor suksess. Jeg skal ikke si at skuldrene var helt senket(for det var de ikke), men de var mer senket enn på mange år. Iår prøver jeg derfor å gjenta denne planleggingen, og jeg er heldigvis godt igang allerede. Idag har jeg planlagt alle julegaver, julebordet som jeg skal arrangere for venninnene mine er snart i boks, og sist men ikke minst så er julebordantrekkene klare. Det kjennes godt å være i rute. All unødvendig stress jeg kan slippe legger nemlig utgangspunktet for formen min når julen ringes inn, og jeg ønsker jo å være mest mulig tilstede for både samboer og familie.

Så nå som årets store juleplanlegging er i boks, gjenstår det bare å X fingrene for at kroppen holder seg i sjakk. Den rår jeg dessverre ikke over uansett. Jeg kan bare prøve å forbedre utgangspunktet, noe jeg mener er utrolig viktig.

Hvordan planlegger dere julen? Gjør dere noe spesielt på forhånd eller tar dere alt som det kommer?

  • 30.10.2017, 16:59

DET SLÅR ALDRI FEIL!


De fleste av dere kjenner kanskje til ordet jinxe og dets betydning. For de av dere som ikke vet hva det betyr har jeg en enkel forklaring: Det å skrive eller si ting høyt slik at de ikke skjer eller eventuelt skjer. Det som skjer er uansett det du ikke vil skal skje.

Er det ikke rart hvordan dette ofte viser seg å stemme?Jeg opplever ihvertfall gang på gang når jeg nevner at ryggen min er inne i en god periode, så går det bare en dag eller to så slår den seg vrang. Det slår aldri feil! Det er faktisk nesten litt skummelt. Min mor og jeg snakket på telefonen torsdag. Da fortalte jeg henne at ryggen var allright om dagen, samtidig la jeg til at jeg nesten ikke turte si det høyt. Som dere sikkert skjønner nå så slo ryggen min seg vrang bare to dager etterpå. På lørdag morgen, midt i frokostlagingen sa det nemlig pang og brått lå jeg på gulvet mens havregrøten kokte.

Heldigvis klarte min samboer å ordne behandling til meg igår(det er nemlig ingen selvfølge å få i lille Fredrikstad på en søndag). Idag er smilet tilbake på plass igjen. Litt støl og øm etter behandlingen igår, men det er en ny uke med nye muligheter. Så det er bare å prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg håper helgen har behandlet dere bra og at mandagen ikke har vært blå? Ha en strålende uke!

  • 25.10.2017, 20:55

HVOR GÅR VEIEN VIDERE NÅ?


Igår avsluttet jeg nok et kapittel når det kommer til min NAV-reise og veien mot ung ufør. 8 uker med tiltak er nå over. 8 uker som igrunn føles ut som en hel evighet.

Flere av dere har sikkert fått med dere at min utprøvning foregikk på min arbeidsplass, hvor jeg skulle prøve meg på en 60% stilling istedet for 50%(som jeg har på min arbeidskontrakt). Skeptisk fra starten av var jeg, for over en kort periode kunne jeg lett klart å jobbe de ekstra timene, det er over en lenger periode hvor problemene hadde oppstått(trodde jeg). Allikevel gikk jeg inn i prøveperioden med et åpent sinn, men med en tanke fremst i pannen om å lytte ekstremt godt etter hva kroppen fortalte meg. Jeg fikk meg raskt en overraskelse da kroppen sa ganske tidlig ifra. Jeg har tydeligvis lært meg å kjenne kroppen min ekstra godt det siste året, noe som føles veldig godt. Den "gamle" Linda hadde kjørt på uten å lytte, mens den "nye" Linda valgte den mer fornuftige veien. Fornuftige og uten tvil den beste.

Som sagt ble tiltaksperioden avsluttet igår. Sluttrapporten som NAV skulle ha fra min jobbkonsulent ble signert. En veldig fin rapport jeg er veldig fornøyd med. Jeg velger å si at jeg føler meg heldig som inntil nå har truffet på så forståelsesfulle og allrighte mennesker på denne ellers så tunge veien. Det hjelper veldig på både kropp og sinn. Det viser meg at inne i mellom alle skrekkhistorier om NAV, så finnes det også positive historier. Ikke alt er negativt.

Men, jeg tror den tyngste veien gjenstår nå. Jeg tør nesten ikke håpe på at ting går lett, i redsel for å bli skuffet. Neste steg nå blir vel egentlig å søke ung ufør. Alt som kan samles inn av informasjon om meg og min helse er på plass. Så hvor veien går videre nå, gjenstår å se. Jeg må uansett igjennom dette, koste hva det koste vil...

  • 24.10.2017, 18:10

- EN POSITIV SIDE VED EN KRONISK HELSE


Det har gått en stund siden sist jeg blogget nå. Jeg har vært inne i en veldig hektisk periode, noe som krever planlegging slik at den kan gjennomføres "riktig". Det høres kanskje merkelig ut, men i mitt hode planlegger jeg hvordan energien skal brukes i hektiske perioder slik at jeg ikke tapper meg for all energi. Helger brukes egentlig til oppladning, men når også de er hektiske er det lett for at ting kan gå galt.

Den hektiske perioden er nå overstått, og jeg kom meg heldigvis vel igjennom. Akkurat idag føler jeg meg ikke så aller verst, sett bort ifra en litt snufsete nese. Planleggingen er ikke så dum velger jeg å konkludere med. Den fungerer nok som en slags forsvarsmekanisme. En mekanisme som er veldig god å ha. Så ja, denne gangen sitter jeg igjen med mange gode minner. Minner fra bursdager, eventer osv. som jeg takknemlig for at kroppen min "lot meg få oppleve". En positiv side ved å leve med en kronisk helse er at man absolutt ikke tar disse tingene for gitt. Jeg smiler....

Nå gjelder det bare å roe helt ned før en hektisk førjulstid. Jeg X fingrene for at kroppen fortsetter å henge med. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste for at det skjer.

  • 10.10.2017, 18:34

- TURIST I EGEN BY


Igår nevnte jeg at jeg hadde lekt med kamera både dag og natt(kveld) i helga. Noe jeg faktisk gjorde. Jeg er alt for dårlig til å ta med kamera ut når jeg drar steder, men på søndagen klarte jeg faktisk å huske på å putte det i veska. Vi skulle nemlig ut på aldri en så liten søndagstur. Destinasjon Gamlebyen her i Fredrikstad.

Med kamera rundt halsen tok det ikke lang tid før en innkaster til et museum lurte på hvor vi kom ifra. Dere kan nok skjønne latteren ble ganske høy. Turister i egen by? Ja, der har du oss. Eller snarere meg, bloggeren. Hihi! Uansett, jeg er glad kamera hang rundt halsen, for høstens farger prydet vakre Gamlebyen. Sola skinte fra skyfri himmel i tillegg. En fantastisk søndag med andre ord.

Iår har jeg faktisk elsket høsten. Mye mulig fordi været her har vært ganske så allright. Heldigvis! Kald klar luft, sol, blå himmel og et hav av farger. What's not to like?

  • 09.10.2017, 20:21

- EN SPENNENDE EVENT


Jeg har nettopp sittet og gått igjennom helgens bilder. Denne helgen har jeg nemlig fått lekt meg flittig med kamera både på dag- og kveldstid. Sistnevnte var ganske uvant, siden naturlig dagslys er en fotograf's beste venn(or so I've heard), og uten tvil noe jeg foretrekker selv. Jeg har hatt kamera mitt i tre år nå, og aldri brukt blitz, noe jeg ikke liker helt fant jeg ut. Men det er kanskje fordi jeg ikke vet hvordan jeg bruker det riktig??

Hvorfor bilder på kveldstid? Joda, på lørdag kveld var jeg invitert på en spennende event. Det ble holdt NSI Nail Awards i regi av Sara's Nailfashion(som jeg har et samarbeid med). De hadde master-kurs i negldesign hvor også diplomutdeling, middag og underholdning stod på agendaen. En slik event trenger jo bilder, så jeg gjorde mitt beste. Hehe!

Kvelden endte mens natten fortsatt var ung. Kurset var nemlig ikke over på lørdag, så alle negldesignerene skulle opp 07.00 dagen etter. Men for noen hyggelige timer vi hadde. Takk til deg Sara, som ville at jeg skulle ta del i denne kvelden. Eller snarere opplevelsen vil jeg kalle det.

  • 03.10.2017, 11:29

- Å GJØRE DET BESTE UT AV SITUASJONEN


Jeg sitter i sofaen i denne skrivende stunden. Jeg titter ut på høstværet, som enkelte dager gjør meg glad, mens andre ikke. Idag er en sånn dag merker jeg, hvor ting kommer til å gå litt treigt.

For allerede i det jeg stod opp fra senga idag tidlig merket jeg både anspent rygg og oppblåst/pulserende mage. To faktorer som følger meg i hverdagen, men som ikke synes utad. Det er bare jeg som kjenner, vet og ikke minst forstår hvordan det er. Forstår hva det koster å legge på seg en maske utad selv om jeg innvendig ikke føler meg helt på topp.

Jeg får daglig spørsmålet av min samboer når han kommer hjem fra jobb: "hvordan har du hatt det idag"? Jeg tror jeg omtrent aldri har kunnet svare at idag har vært en bra dag. For som regel er den aldri helt bra. En kronisk helse gir ikke rom for helt fine og bra dager. Det er ekstra tungt til tider å ikke kunne gi en positiv tilbakemelding på noe man så gjerne skulle ønske var bra, men som dessverre(mest sannsynlig) aldri vil komme til å være bra.

På bildene smiler jeg. De er tatt igår når formen var litt bedre enn jeg føler meg idag. Det er uansett veldig lett å stille seg opp foran kameraet å smile. Smilet behøver ikke nødvendigvis bety at alt er fint og flott. Som sagt, en kronisk helse gir ikke rom for at ting er fint og flott, men om jeg skulle gått rundt med geipen dag ut og dag inn hadde jeg nok skremt bort alle rundt meg. Det er det å prøve å gjøre det beste ut av noe tungt som gjelder. Det er ikke alltid like lett. Spesielt ikke på dager som idag(hvor jeg helst bare vil ligge på sofaen), men det må til.

  • 27.09.2017, 20:51

- 5 TING JEG SER FREM IMOT


Jeg fortsetter litt der jeg slapp igår jeg. Dette med hvor viktig det er å ha noe å se frem imot. Det å kunne glede seg til noe gjør liksom den "kjedelige" hverdagen så mye lettere. Er dere ikke enige?

Selv om jeg går på AAP og er inne under NAV lar jeg ikke dette sette en stopper for artighetene. Tvert imot! Det surrer så mye oppe i hodet mitt når det kommer til alt som omhandler det temaet at jeg bare er nødt til å ha noe å se frem imot. Hele meg trenger det. Rett og slett for å kunne koble ut.

- 5 TING JEG SER FREM IMOT

1. Førstkommende fredag skal mine fine arbeidskollegaer og jeg ut å spise. Vi har det alltid så hyggelig i lag, så det blir uten tvil en veldig hyggelig kveld.

2. Lørdag dagen etter skal en god venninne feires. Bursdag er noe jeg alltid har tatt høytidelig, noe som heldigvis ikke har forsvunnet med alderen. Jeg gleder meg til å pynte meg skikkelig og feire slik hun fortjener å bli feiret.

3. Neste lørdag har jeg faktisk blitt invitert med på middag og fest av min samarbeidspartner Sara's Nailfashion. Det holdes et stort neglkurs på et hotell i Sarpsborg hele den helgen, og på lørdag kveld er det fest. Dette er noe jeg har sett frem imot veldig lenge. Uten tvil en spennende event!

4. Lørdagen etter det skal min kjære feires. En god vennegjeng har blitt bedt inn til fest og feiring. Uten tvil et av årets høydepunkt for min del. Stemningen er alltid så fin.

5. Da er vi brått kommet til nest siste helgen i oktober. Denne helgen reiser jeg til Oslo for dobbelt 30-års lag. På invitasjonen var utkledning et ønske(snarere et must), noe som passer meg perfekt. Jeg elsker nemlig å kle meg ut. Nå gjenstår det bare å finne ut som hva?? Hihi!

Som dere skjønner blir det ganske så hektiske helger fremover, men det er noe jeg har sett så frem imot etter en litt stille og rolig periode. Brått er oktober over, og november står for tur. Jeg regner med det kommer til å skje mye skøy da også. Julen nærmer seg jo brått med stormskritt når november måned trer igang, og da er det alltid mye hyggelig som skjer.

  • 26.09.2017, 11:52

NAV'ERE TRENGER OGSÅ NOE Å SE FREM IMOT


Her om dagen kom jeg over et innlegg som engasjerte. Innlegget omhandlet dette med fordommer mot oss som NAV'er. Mennesker som kritiserer og dømmer før de i det hele tatt vet noe som helst om hva som skjuler seg bak 'vedkommendes' ytre fasade. At det finnes mennesker som mener at vi som får støtte fra NAV bare burde holde sengen gjør meg faktisk ganske sint for ikke å snakke om oppgitt.

Som flere av dere sikkert vet får jeg støtte fra NAV pga. sykdommen min Ulcerøs Collit. Jeg er nå under utredning og AAP ordningen før jeg en dag kan få søkt på ung ufør. Helsen, med tanke på sykdommen, er stabil, noe som tilsier at jeg prøver å leve så normalt som mulig. Så da kommer spørsmålet:

"Hvorfor skal ikke jeg som NAV'er ha lov til å kunne ha ting å se frem imot? Reiser, café-besøker, venninnekvelder og ja til og med fester. Jeg er ett menneske med behov og ønsker, og disse må bli dekket på lik linje som alle andre. Alt annet blir jo helt feil!

Personlig har jeg heldigvis aldri opplevd noe slikt direkte, men når jeg får lese slike innlegg som det jeg kom over her om dagen føler jeg meg truffet på et vis, slik at jeg må si noe. Si noe på vegne av oss alle som egentlig helst ville sluppet NAV og hele systemet, men som ikke har noe valg.

Til dere som dømmer: Pass deres egne saker slik som vi gjør med våre. Er det ikke nok elendighet i verden fra før? Trengs det spre mer galle?

  • 19.09.2017, 13:42

ER JEG MOTIVERT?


- Det har skjedd mye på litt over et år nå. Ting har forandret seg veldig siden jeg først ble deltidssykemeldt i påsken ifjor. Det å gå ifra å jobbe mest mulig til å finne en balanse i arbeidslivet, en balanse som passer min kropp og helse, har vært tung. Det å gi opp jobbrelaterte drømmer og ikke minst la andre ta kontroll over noe jeg selv skulle ønske jeg hadde kontroll på har uten tvil vært en siste utvei.

Her om dagen fikk jeg et spørsmål. Et spørsmål det var utrolig vanskelig å svare på der og da. Jeg er nemlig nå under tiltak på min arbeidsplass og skal pga. dette prøve meg i litt mer jobb. 60% stilling istedet for 52%(som jeg har på kontrakt og jobber fast). Spørsmålet omhandlet om jeg var motivert til dette. Motivert til å jobbe mer? Jeg har kommet dit jeg er idag etter en allerede lang og tung prosess med min arbeidsgiver og når vi begge endelig føler vi har funnet noe som fungerer for oss begge, så skal jeg jobbe mer. Hadde spørsmålet kommet for to år siden hadde uten tvil motivasjonen min vært på topp, idag ikke fult så mye. Året som deltidssykemeldt ble brukt flittig til å finne ut av hva jeg orker, og selv om jeg idag jobber mer enn jeg gjorde da, så må jeg nå jobbe enda litt mer. Det blir bare helt feil spør dere meg. Hvorfor kan ikke min arbeidsgiver og mitt ord være nok?

For å se det positive oppe i det hele kan jeg styre disse ekstra timene helt selv. Allikevel får jeg en ekstra utfordring. Jeg må nå klare å lytte veldig godt til hva kroppen min sier slik at jeg ikke bare gjør som en flink pike og "utfører" med glans. For i det lange løp så vet jeg jo at det ikke vil gå. Det har jeg jo allerede erfart og fått svaret på selv.

Mitt svar til dette med motivasjon ble derfor at jeg er motivert. Motivert til å få dette overstått slik at jeg kanskje kan nærme meg det endelige målet med nok et lite skritt....

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits