• 27.03.2017, 19:24

ET SÅRT TEMA


- "Hvordan støtter venninner deg i gjennom dette? Du skriver ofte om samboeren din, men å kunne lufte for venninner kan også være vel så godt for sjelen. Når jeg var syk var det mange som ikke var der for meg. Min aller beste venninne slet med ting selv så vi sklidde helt fra hverandre dessverre".

For et par dager siden tikket kommentaren over inn i kommentarfeltet mitt. Den omhandler et tema jeg egentlig har holdt meg langt borte ifra. Dette pga. at jeg har vært redd for å såre mennesker jeg er glad i. Jeg har allikevel bestemt meg for å dele mine tenker og erfaringer med dere. Rett og slett fordi jeg mener det er viktig tema som trenger å bli belyst.

I et vennskap, hvor den ene parten er kronisk syk, kan det brått dukke opp mange utfordringer. Min største utfordring har vært at jeg ikke helt har klart å godta at venninner som aldri har opplevd alvorlig sykdom ikke har klart å forstå hva det vil si å måtte leve med en sykdom livet ut. Det å dele hva jeg har vært igjennom og hva jeg stadig må gå igjennom er noe jeg derimot aldri har hatt problemer med. Det har derfor vært desto tyngre når jeg har valgt å være åpen, at forståelsen ikke alltid har vært der. Eller den har vært der på sett å vis, men samtidig ikke. Dette har dessverre endt i tårer og vennskap har opphørt. Nå i voksen alder har jeg bare måtte innse at sånn er det. Jeg kan ikke få 100% forståelse på noe et menneske aldri selv har opplevd og som det da heller ikke kan relatere seg med. Idag har jeg mange flotte venninner. Venninner som jeg er ubeskrivelig glad i. De vet alt jeg står oppe i og går igjennom, og de støtter meg på sin måte, noe jeg er uendelig takknemlig for. Jeg kan hverken be om eller forvente så mye mer.

Jeg har nok på mine 22 år som kronisk syk blitt godt vant til å bruke de jeg har aller nærmest. Mamma og pappa har alltid vært der, så det har på en måte blitt det som har falt meg mest naturlig. Etter at jeg ble samboer, i en periode da jeg hadde det relativt tøft, hvor han virkelig fikk kjenne på det hele, har han nå avlastet mamma og pappa litt. Noe som også er naturlig. Jeg føler meg heldig som har en så utrolig støttende samboer, og ikke minst familie. Dette er noe jeg ikke tar for gitt.

Som dere sikkert skjønner mener jeg det er viktig å bruke de menneskene rundt seg som man er trygge på, og som det faller seg naturlig for å tømme de indre og kanskje mørke tankene. Enten dette er en god venn, en samboer eller en forelder. Noe jeg også har funnet ut de siste årene er hvor viktig en psykolog kan være. En person som er helt utenforstående. Imorgen skal jeg møte min nye psykolog for første gang, men dette blir et helt annet tema som jeg kommer til å ta for meg i neste innlegg.

Linda❤

  • 22.03.2017, 19:11

HVA ER DET EGENTLIG SOM SKJER?


De siste nettene har vært tunge. Når jeg tenker etter har det egentlig pågått i godt over en uke. Drømmer, mareritt, svette og selvfølgelig toalettbesøk. Det å stå opp om nettene for et toalettbesøk er noe jeg er vane med, med tenke på bekkenreservoaret, men å få alt det andre oppe på toppen av dette har begynt å tære på humøret. Det er nesten så man skulle tro at den røde uken nærmet seg, noe den ikke gjør, så det hele føles veldig merkelig.

Idag tidlig våknet jeg etter nok en turbulent natt. Det holdt ikke bare med et toalettbesøk den natten. Jeg skulle få avbrutt "søvnen" to ganger. En lettere gretten Linda måtte tvinges ut av sengen, noe som er i stor kontrast med hvordan jeg er til vanlig. Jeg er nemlig et skikkelig A-menneske. Hva er det egentlig som skjer undres jeg over? Hvorfor føles det ut som det stormer rundt meg?

Jeg har tenkt en del idag, på hva som kan være årsaken til at alt dette skjer, og jeg har vel igrunn kommet frem til et svar som jeg syns høres naturlig ut. Jeg tror rett og slett at tankene mine tar overhånd med tanke på det jeg nå står ovenfor. Neste uke skal jeg både søke om arbeidsavklaringspenger og møte en ny psykolog for aller første gang. Selv om jeg stiller meg positivt til dette, er nok summen av det hele det som gjør at både kropp og sinn ikke henger helt med. Hva tror dere?

Linda❤

  • 20.03.2017, 20:38

FRA SYKEMELDT TIL AVKLARING


- Et år som deltidssykemeldt nærmer seg nå slutten. Et år som har vært både krevende, tyngre og helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. 

Hadde du spurt meg for to år siden angående jobb og hvor jeg ville befinne meg i livet i 2017, hadde jeg aldri trodd jeg kom til å være der jeg er nå. For ca. et år siden idag møtte jeg veggen totalt. Som person er jeg nemlig den typen som prøver og prøver helt til det er for seint, istedet for å kaste inn håndkle når varsellampene lyser rødt. Alt som het overskudd var brukt opp. Jeg hadde alt for lenge levd på 'overtid', noe som for et ja-menneske var ekstremt vanskelig å innse.

Som sagt så nærmer nå tiden seg som deltidssykemeldt slutten. Året som har gått har bydd på mange utfordringer. Selv om det å skulle legge fremtiden min i andres hender har vært ekstremt tungt å godta, tar jeg med meg masse lærdom. Jeg har lært mye om meg selv, og ikke minst hva jeg har krav på som kronisk syk. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte igjen med noe positivt etter alt det jeg har vært igjennom den siste tiden, men så feil kan man heldigvis ta. Neste uke skal søknaden om avklaringspenger sendes inn. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kvier meg litt til det hele. Ting blir brått mye mer virkeligere. Uansett så kommer jeg til å sende den inn i stor tro på at dette vil ordne seg slik at veien til ung ufør kommer et skritt nærmere. Veien er nå lagt til rette for meg, så jeg må bare hoppe i det.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Jeg må ha troen på at systemet vil meg godt. Positivitet er tingen".

 

Linda♥

  • 17.03.2017, 17:15

"JEG VIL IKKE HA DEG TILBAKE"!


Er det ikke rart hvordan enkelte mennesker nøler med å starte opp med trening igjen etter sykdom. Trening som bare gjør kroppen godt. Selvfølgelig krever enkelte sykdommer mer ro enn andre i ettertid, så hva blir egentlig best og mest riktig å gjøre??

Jeg er uansett en av de 'enkelte menneskene' som nøler litt med å komme igang igjen. Uansett hva slags syk jeg har vært. Nylig lå jeg rett ut i influensa. Det var faktisk bare en uke siden igår hvor jeg lå rett ut med feber. Idag er jeg mye bedre. Litt småforkjølelse som henger igjen bare, så det føles virkelig ut som det går rett vei. Da jeg våknet idag tidlig skinte sola fra skyfri himmel, noe som gjorde at joggeskoene ropte på meg for en powerwalk. Etter mye om og men våget jeg meg ut.

Nå bare håper jeg ikke jeg blir dårlig igjen. Noe av det verste jeg veit er nemlig det jeg har vært igjennom nå. En kraftig forkjølelse som gjør at jeg mister smak- og luktesans.

"Kjære forkjølelse! Jeg ber deg om å holde deg langt unna i lang tid fremover. Jeg vil nemlig ikke ha deg tilbake"!!

Linda❤

  • 16.03.2017, 14:49

SOM ET PLASTER PÅ SÅRET?


De fleste av dere har sikkert fått med dere min store passion for mote. Klær og vesker er mine store favoritter, noe som til tider holder på å gjøre min kjære samboer en smule sprø. Hvor klærne mine kommer fra er vel ingen overraskelse siden jeg jobber i CUBUS, mens veskene er i en litt annen standard(om jeg kan si det sånn). Da jeg var 20 år kjøpte jeg min første Louis Vuitton veske, etter en tid med sparing. Jeg glemmer aldri den følelsen jeg hadde i flere dager etterpå. En litt sånn sommerfugler-i-magen-følelse. Ni år etter har en veske vokst seg til en liten samling av favoritter. Og gjett hva? I helgen mottok jeg en sårt etterlengtet favoritt. Jeg kan nesten ikke tro det er sant.

Til bursdagen min ønsket jeg med penger, noe jeg var så heldig å få. Planen var nemlig å investere i en ny kameralinse, noe som brått skulle vise seg å bli til noe helt annet. Etter en tur på Tise søndag morning fant jeg ut at venninnen min skulle selge sin vintage Louis Vuitton Noé til en helt crazy gal pris. Jeg vet ikke hva som skjedde med min samboer den morningen, om det var et plaster på såret for å ha ligget syk hele helga, men jeg fikk ihvertfall grønt lys. Kort tenketid etter fant jeg ut at kameralinsen fikk vente, for dette var et kupp jeg ikke kunne la gå fra meg. Vesken ble hentet samme dag, og jeg kunne ikke vært mer glad. Absolutt et riktig valg.

Hva syns dere? Jeg elsker den ihvertfall. Og tenk det- den er faktisk 30-år gammel. Kjøpt i en vintagebutikk i Tokyo gjør at den virkelig har vært med på litt av reise siden den først ble kjøpt. Slitasjen er minimal, noe som sier sitt om kvaliteten. Jeg er klar for å ta godt vare på denne skatten i mange år til, og hvem vet, brått kanskje den seinere ender opp på en helt annen side av verden slik den har gjort nå.

- Hva syns dere om å kjøpe vintage? Gjenbruk er etter min mening noe helt genialt, og som jeg uten tvil tror har kommet for å bli.

Linda❤

  • 15.03.2017, 19:53

DEN INDRE USYNLIGE KAMPEN


- Har du noen gang tenkt over at de aller fleste kjemper en eller annen form for kamp hver eneste deg? Det er kanskje vanskelig å se for seg at mannen du går forbi på gaten, han lider av angst og depresjon, mens damen du står bak køen i butikken, hun lever med en kronisk lidelse. Selv om du kanskje ikke tenker over det så ofte, er oddsen faktisk ganske stor for at dette stemmer. Det er den indre usynlige kampen som jeg velger å kalle det. Og den skal ikke spøkes med.

Når jeg tenker tilbake til da jeg først ble dårlig, da var det veldig synlig utad at jeg kjempet en kamp. Medisiner, vektøkning og vekttap satte sitt preg på utseende mitt, noe som førte til mobbing og tårer. Det var ikke før jeg kom i en mer voksen alder at jeg har måttet kjempe en slik usynlig kamp. For idag kan ingen se at jeg lever med Ulcerøs Collit og Bekkenreservoar. Ikke før jeg kaster klærne på stranda om sommeren slik at det lange arret midt på magen min kommer til syne. Det føltes nesten lettere før, til tross for mobbingen, for da så jeg faktisk syk ut. Idag ser jeg ut som en hvilken som helst annen 29-åring. En frisk 29-åring uten problemer. Noe som dessverre er så langt ifra min virkelighet som mulig.

Hver dag er en kamp. Enten det er angst, en mage som ikke fungerer helt slik som den skal eller et av mine største problem- følelsen av å være sliten. Allikevel tar jeg på meg de fineste klærne mine før jeg går ut av døren. Neglene og vippene er velstelte og med et smil på lur så går hverdagen sin gang. Jeg kjemper kanskje ikke den tyngste, usynlige kampen i forhold til mange andre, men tung nok til tider kan den være. Jeg kan bare leve livet på best mulig måte. Ta en dag av gangen og sette pris på de gode stundene.

Dette innlegget er ment som en liten tankevekker for å få deg til å reflektere over hvor lett det faktisk er å tenke at de som ser friske ut, ikke kan være syke. De som kjemper den indre usynlig kampen hver dag burde fått en gullmedalje hver for utholdenhet, styrke og ikke minst mot. Er du ikke enig? Neste gang du går forbi mannen på gaten, kanskje du sier hei med et smil. Eller kanskje du ønsker damen i køen foran deg i butikken en god dag. Det er faktisk lite som skal til for å lyse opp en grå hverdag for et menneske.

Linda❤

  • 14.03.2017, 19:12

- NÅR NOE UVENTET SKJER


Eller fult så uventet var det vel kanskje ikke, for det måtte vel skje meg før eller siden(ihvertfall med tanke på alle baselusker som svirrer rundt om dagen). Anyway, natt til torsdag forrige uke meldte influensaen sin ankomst med et brak, så sofaen har vært min "sykesone" siden. Til og med feber fikk jeg, noe jeg seriøst ikke kan huske sist jeg hadde.

Alle planer som var lagt for helgen måtte med tungt hjerte avlyses. På lørdag skulle jeg blant annet feiret bursdagen til en god venninne som jeg hadde gledet meg til lenge. Selv om formen var litt bedre på lørdag hadde jeg ikke noe utenfor husets fire vegger å gjøre. Idag føler jeg meg mye bedre. Heldigvis... Forkjølelsen henger fortsatt litt i, men nå begynner smakssansen sakte, men sikkert å komme tilbake og bariton-stemmen er borte, så dette går riktig vei. Imorgen er det jobb igjen, og det gleder jeg meg til.

Jeg håper dere holder dere friske og raske? Pøs på med litt ekstra vitaminer. Det skader aldri i disse dager. Hihi!

Linda❤

  • 08.03.2017, 19:19

- EN NY HVERDAG, IGJEN....


Det har uten tvil vært mye styr det siste året når det kommer til jobb og NAV. Jeg føler meg utrolig heldig som har verdens beste arbeidsgiver og arbeidsplass som virkelig har gjort alt for å tilrettelegge og følge meg opp. Med andre ansatte å ta hensyn til har det hele vært en liten(stor) kabal som har måttet løses etterhvert som tiden har gått, men vi har fått det til å fungere sammen, noe jeg er utrolig glad for.

Som flere av dere sikkert har fått med dere skal jeg søke på arbeidsavklaringspenger i slutten av denne måneden. Alt av tilrettelegging som har blitt gjort til nå må derfor gjøres om på igjen for at en ny kabal skal gå opp. Idag tidlig hadde jeg derfor et møte med min arbeidsgiver. Et veldig positivt møte. De nye vaktlistene mine er nå fastsatt, og i april en gang er jeg dermed klar for å tre inn i en annerledes og ny hverdag, igjen... Jeg er så utrolig takknemlig for den nye tilretteleggingen jeg nå har fått. Det å føle seg ønsket og verdsatt er en ubeskrivelig deilig følelse, noe jeg virkelig ikke tar for gitt. Jeg vet nemlig at det er mange der ute som ikke er like heldig som meg.

Ut ifra hele prosessen jeg nå har vært igjennom føler jeg endelig at jeg kan senke skuldrene litt. Jeg begynner nå å tro på at det hele kommer til å ordne seg slik jeg har håpet på. Jeg har ihvertfall tatt et stort steg, et riktig steg, for min fremtid og min helse. Det har tatt mange år å komme hit jeg er idag, men det faktum at jeg nå merker at jeg har mer overskudd gjør det hele verdt det. Selv om jeg elsker jobben min som dekoratør i CUBUS, er livet så mye mer enn bare jobb. Man skal faktisk ha et sosialt liv og orke andre ting ved siden av. Ikke glem det dere som kanskje befinner dere i en liknende situasjon. Ivaretar man ikke helsen, har man brått ingen ting, og det er ikke noen måte å leve på.

Linda❤

  • 07.03.2017, 18:56

- JEG HAR KVIET MEG MYE MER ENN JEG TRODDE


Helt siden jeg startet å blogge har jeg alltid vært åpen om angsten jeg lever med. Etter mange år med sykdommen er denne "djevelen" noe jeg fikk med på kjøpet, og det har blitt min lille ekstrajobb å håndtere den på best mulig måte. Angsten for alt som er dødelig når det kommer til min kropp og helse er veldig mye tilstede, selv om jeg utad virker som en selvsikker og sterk jente.

Psykologi er noe jeg aldri har hatt troa på inntil for et par år siden. Jeg tok grep om "djevelen" etter litt pushing fra min samboer. Jeg angrer ikke. Istedet angrer jeg for at jeg ikke gjorde dette grepet tidligere. MYE TIDLIGERE. Jeg har ikke gått jevnlig til psykolog etter dette, men med alt jeg står oppe i nå, med jobb og NAV, har jeg funnet ut at jeg på ny trenger litt innputt fra noen utenforstående. Jeg fikk time hos en ny kvinnelig psykolog, da min forrige dessverre har sluttet. Tanken på å skulle gå igjennom alle gamle sår på nytt, frem til der jeg er idag, ga det hele en liten bismak. Allikevel har jeg vært optimistisk. Min første time skulle vært idag, men igår fikk jeg melding om at timen utgikk pga. syk psykolog.

Det rare var at jeg følte en umiddelbar lettelse. En lettelse som forteller meg at jeg tydeligvis har kviet meg mye mer til denne timen enn jeg trodde. Jeg skulle ringt å bestilt ny time idag, men etter en slitsom uke forrige uke valgte jeg istedet å ta helt fri. Ikke noe NAV, ikke noe jobb, ikke noen telefoner for å ordne opp i ting. Bare meg-tid. Noe som er viktig for kropp og sinn det også. Det har jeg virkelig fått erfare med årene. Det kommer uansett en dag imorgen tenker jeg. Da skal jeg få satt opp en ny time. Selv om jeg tydeligvis kvier meg litt for dette denne gangen, vet jeg hvor godt det gjør på sikt, så jeg må bare hoppe i det. Lenge leve optimismen.

Linda❤

  • 05.03.2017, 17:24

HVOR HADDE VI VÆRT IDAG, HVIS IKKE?


- Det å lære å kjenne andres sykehistorier er noe jeg virkelig kjenner på. Spesielt når det gjelder sykehistorier jeg føler jeg kan relatere meg med.

For noen dager siden kom jeg over en videosnutt på NRK. Den omhandlet ei lita jente som i 2009, bare 8år gammel, fikk kreft. Pappaen hennes snakker i denne videosnutten. Han forklarer hvordan de strevde med å finne en diagnose. Da diagnosen "endelig" ble funnet var det vondt, og enda verre ble det da de fikk beskjed om at den lille jenta deres kunne dø. Til tross for dette kjempet hun. Med sykehuset i ryggen, som gjorde alt i sin makt for å gjøre henne bedre, kan hun idag med stolthet si at hun har overvunnet kreft. Noe som virkelig gjør meg glad. Og enda mer glad blir jeg for å høre pappaens historie om hvordan denne velferdsetaten vi lever i faktisk tok vare på datteren hans når det hele stormet som verst. Det å betale skatt er for mange noe "tull", men tenk hvor vi hadde vært idag hvis vi ikke gjorde dette? Hvor hadde denne familien vært idag hvis de ikke hadde gjort dette? Hvor hadde min familie vært idag hvis de ikke hadde gjort dette? Jeg blir kvalm bare ved tanken.

Jeg tok til tårene ganske raskt når jeg så denne videosnutten. Den gjorde noe med meg. Som en liten pekepinn på hvor viktig det er å betale skatt og ikke minst hvor viktig det er å sette pris på en god helse legger jeg ved en link. Absolutt verdt å se, om du ikke allerede har sett den. Du finner den her.

Linda❤

  • 02.03.2017, 19:02

- VIRKELIG PÅ TIDE...


De siste fem dagene har vært fylt med fest, morro, baking, vasking, trening, jobbing og familiebursdag. Det var en trøtt og sliten Linda som dro på jobb igår. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer careface. At jeg kunne tatt ting litt mer på sparket og vært litt mer laidback når det kom til planlegging av sammenkomster osv. Jeg stiller meg selv spørsmålet: "hvorfor lærer jeg aldri"? Eller kanskje jeg nå har lært at treningen burde blitt satt til side når det var så mye annet på agendaen. For jeg ser jo det nå, men å se det nå er liksom for seint føler jeg. Eller kanskje ikke?

Idag har jeg hatt fri. HELT FRI. Noe som ikke kunne passet bedre med tanke på de hektiske dagene jeg har vært igjennom. Jeg har småpuslet litt her i heimen og bare kost meg. Min vakre "svigerinne" sendte makroner på døren til meg igår. En liten ekstra bursdagsgave. Så dere kan tro jeg har kost meg både en og to av disse, og ikke minst synet av den herlige tulipanbuketten jeg fikk av min mor og far på tirsdag.

Slike dager er så undervurderte. Man vil liksom hele tiden at det skal skje noe, men etter en stund så går man lei og vil rett og slett bare være inne å kose seg. Regner med det er flere enn meg som føler det samme?

Imorgen er det tilbake til reality igjen, men bare hvis kroppen tillater det. Jeg har alt for mye på agendaen fremover, så her gjelder det å prioritere riktig. Wish me luck!

Linda❤

  • 01.03.2017, 19:51

JEG ER KLAR - BRING IT ON!


- Det er rart det der, når man er skuddårsbarn og har bursdag hvert fjerde år. Datoen blir borte i tre hele år, men allikevel så eldes jeg like raskt som alle andre. Tenk så kjekt det hadde vært å stå litt på stedet hvil. Ihvertfall nå når jeg begynner å bli skikkelig voksen og føler tiden flyr fortere og fortere avgårde for hver dag som går. Jeg har mange ganger fundert på hvis jeg hadde stått på stedet hvil i tre år, hvor annerledes ting hadde vært. Funderingen forblir et mysterium. For igår var jeg 28 år. Idag er jeg 29....

Hadde noen fortalt meg for seks år siden at jeg idag kom til å ha en flott jobb, en enda flottere samboer, et trygt og godt hjem og egentlig alt det ei jente kan ønske seg hadde jeg ledd. Jeg har vokst mye på disse årene. Mye har skjedd. Masse positivt, men også litt av hvert negativt. Hadde noen på samme tidspunkt fortalt meg at jeg idag kom til å være avhengig av NAV hadde jeg også ledd. For det var aldri noe alternativ for meg. Det skulle bare ikke skje, men det gjorde det. Idag seks år seinere har jeg egentlig alt ei jente kan ønske seg, bortsett fra en helse som jeg ikke engang ønsker min verste fiende.

"Hvordan klarer du det"? "Hvordan klarer du å smile, kjempe uventede kamper og aldri gi opp med den helsen du har"? Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt dette. Jo, jeg klarer det fordi her finnes det virkelig ikke noe annet alternativ. Livet må gå videre i lag med dagene som absolutt ikke stopper opp. Det er livets gang. Samtidig er jeg overbevist om at smilende, glade og positive mennesker lever lenger. Make the most of it" som jeg liker å si....

- Skuddårsbarn eller ei, årene går. En ting vi mennesker har til felles er at vi eldes alle mann alle i et sakte, men sikkert tempo. Igår var jeg 28 år. Idag er jeg 29. Jeg skal virkelig fortsette å "make the most of it". Jeg har nå trådd inn i mitt siste år av 20-årne. Det blir spennende. Sikkert med både en haug av opp og nedturer. Jeg er klar. Så bring it on!

Linda

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits