"Den sjette uken er over. Den sjette uken siden jeg startet å jobbe mindre, og jeg tar meg selv i hvor skummelt det er at tiden går så fort".
For dere som klikker dere inn her og ikke skjønner helt hva jeg snakker om, så lever jeg med sykdommen Ulcerøs Collit, en kronisk tarmsykdom som byr på både det ene og det andre. Selv om magen fungerer relativt allright om dagen, begynner fortiden nå å innhente meg. Etter tre store operasjoner og et liv med en kronisk helsetilstand i 21 av mine 28 leveår tror jeg det hele bare var et spørsmål om tid. Et spørsmål om tid før både kroppen, hjernen og hjertet forstod at det var på tide å samarbeide. Samarbeide om en bedre hverdag.
Første steget mot en bedre hverdag var å kutte ned på antall arbeidstimer over en lenger periode for å så forhåpentligvis sitte igjen med en fasit på hva som passer meg og min helse. En fasit som vil gi meg mer energi. Det rare er at nå har jeg jobbet mindre, som jeg nevnte over, i seks uker, og jeg føler meg mer sliten enn noen gang. Eller, let me rephrase that, jeg har mer overskudd allorund, men når jeg jobber føler jeg meg utkjørt etterpå. Jeg får støtt og stadig høre at det hele er en omvendingsfase, og at det er sunt at jeg nå føler meg mer sliten. Denne følelsen er merkelig og ekstremt uvant, for jeg har vært vane med å ikke ha tid til å kjenne etter. Jeg tillot kanskje ikke meg selv å kjenne etter? Nå har jeg fri tre dager i uken, noe som resulterer i at jeg har all verdens av tid til å utforske kroppen og kjenne etter hvor sliten jeg er. Kan dette som defineres som sunt? Flere mener det viser hvor sliten jeg egentlig har vært hele tiden, noe som kanskje virker logisk, men som jeg ikke helt forstår enda.

Jeg har aldri vært en tålmodig person, og jeg merker jeg nå begynner å lure på om dette faktisk er en omvendingsfase eller om det faktisk ikke utgjør noen forskjell å jobbe mindre. Men fornuften sier til meg at det er alt for tidlig å trekke denne konklusjonen. Så det eneste jeg kan gjøre er å ta en dag av gangen og prøve å være tålmodig. Og jeg skal prøve. Jeg føler jeg skylder meg såpass.


Har jeg noen lesere som har vært i samme eller liknende situasjon?
Jeg hadde ihvertfall satt veldig pris på litt råd siden dette er så utrolig uvant. Jeg føler meg faktisk litt lost på en vei jeg ikke vil føle meg lost på. Det skal bli godt med noen dager fri nå, hvor det ikke skjer så mye. Helt siden nyttår føler jeg det har vært noe omtrent hver eneste helg, noe jeg ikke skal legge skjul på at tar på. Igår, etter en superhektisk dag på jobb, tok jeg meg derfor bloggfri for å sove og koble helt ut. Idag er en ny dag. Sola skinner, og selv om jeg er ganske tankefull om dagen smiler jeg faktisk, til tross for at det ikke vises på bildene. Positivitet er viktig.
Jeg ønsker dere en fin pinse videre, så blogges vi mer imorgen!
Linda♥