hits
  • 30.09.2018, 15:19

LIVET MED BARE TYNNTARM-SAMBOERSKAP


Jeg har mange ganger opp igjennom tenkt at jeg aldri ville komme til finne en som vil ta p seg det bli sammen med ei som lever med en kronisk helsetilstand. En som virkelig ville stille opp i tykt og tynt, med en forstelse for hvordan det hele er og kan bli. Brtt en dag stod han der, og en ny epoke i livet startet for oss begge.

Det startet tungt. Kroppen min skulle ikke gjre lett for oss i begynnelsen av forholdet. Jeg var i en veldig drlig periode som varte omtrent et halvt r fr ting roet seg. Legebesk og sykehus-underskelser er ikke akkurat hverdagskost for et ‘vanlig’ par. Det ble en reality-check. Spesielt for han. Var dette noe han nsket i sin fremtid. Heldigvis for meg har jeg aldri opplevd en eneste dag med tvil. Ihverfall ikke utad. Han har stilt opp i tykt og tynt og vrt en klippe jeg aldri trodde jeg skulle f.

Etter en stund tok vi steget videre. Det store steget hvor vi kjpte leilighet i lag og startet p et samboerskap. Etter manges mening skjedde det hele raskt, men vi tenkte som s at fungerer det ikke n, hadde det ikke fungert seinere heller. Vi hadde troen, og idag seks r seinere str vi her som ganske s nyforlovede. I sommer fikk jeg endelig sprsmlet jeg har ventet p en stund. Ringen er p plass og jeg kunne ikke vrt mer glad(og ikke minst klar) for det som kommer. Hihi!

Hvis jeg skal komme med mitt beste tips til dette med vre i et parforhold/samboerskap s m det vre penhet. Det er s viktig med gode dialoger for f ting til fungere. Jeg skal ikke skryte p meg at dette alltid har falt meg naturlig. Det er rart med det nr man har bodd for seg selv i mange r og kun har hatt seg selv ta hensyn til, s brtt m man tenke p andre enn seg selv. Med hard jobb har ting heldigvis idag blitt mye bedre. Min andre halvdel har selvflgelig mttet jobbe med sitt, og jeg med mitt. Det m jo alle som er i parforhold uansett, s det er ikke noe vi ser p som ‘unormalt’.

Oppsummert vil jeg si vi lever som samboere flest, med et forbehold om at jeg trenger mye hvile og svn. Vi har klart finne vr greie, og det hper jeg inderlig dere i liknende situasjon ogs gjr/har gjort. Vi fortjener nemlig oppleve ubetinget kjrlighet p lik linje som alle andre♥

  • 26.09.2018, 19:07

-EN SPENNENDE TID IMTE


Herlighet! Tenk, n er det allerede en stund siden vi var gale kjpte oss ny bolig. Det fles faktisk ut som en evighet siden, men det er jo fordi dagene og ukene suser avgrde. Vi har ventet og ventet i spenning(mest jeg) p vrt frste mte med eiendomsmegler og entreprenr, og idag tidlig tikket det inn en mail som virkelig setter startskuddet for det hele.

Om to uker skal vi endelig p vrt frste mte hvor all informasjon blir gitt. Jeg er s spent, og litt redd. Tenk p alle valg som skal taes. Fra farger, kjkken, fliser, ja helt ned til den minste lille detalj som valg av knotter. Heldigvis for oss har vi flinke venner som har litt mer greie p alt dette enn hva vi har som har tilbydd seg hjelpe. Dette taes selvflgelig imot med stor glede, men aller frst skal vi planlegge litt selv s fr vi se hvor langt vi kommer. Jeg har forsttt p vennepar av oss som har gtt igjennom samme prosess at det ikke er bare bare med alle disse valgene, s det er bare krysse fingrene for at det hele gr ‘smertefritt’. En ting er ihvertfall sikkert; det kommer til bli kjempespennede, og ikke minst lrerikt. Jeg regner med erfaringer som kommer ut av dette blir perfekt ta med seg videre inn i fremtiden hvor planen er bygge enebolig.

S n gjenstr det bare lade opp fr prosessen starter. Formen har heldigvis vrt litt lettere idag, s jeg hper den er p vei oppover igjen.

nsker dere en fin lille-lrdag videre, dere fine som stikker innom☺

  • 25.09.2018, 14:41

DET FLES S URETTFERDIG...


P et blunk var sommeren over. Den som var s etterlengtet etter en lang vinter. Hsten har meldt sin ankomst igjen. En rstid jeg egentlig liker veldig godt. Den sier til meg at det er okej roe helt ned. At det er lov til sitte inne i sofaen og se p TV-serier etter ha lpt rundt for f med seg alt man vil f med seg i cirka tre mneder. Indirekte sier den at det faktisk er lov vre litt ubrukelig n. Men hva er det som skjer da? Noe jeg igrunn liker svrt drlig, men som er s viktig ta p alvor.

De siste ukene har nemlig vrt veldig tunge. Kroppen er tung, hodet er tungt- ja igrunn fles alt litt trtt. Vret har forandret seg, noe kroppen fr fle p, og nr den tiden kommer hvor man roer alt ned kommer etterreaksjoner. Jeg er sliten. Det f med seg alt det sosiale, jobb, familie, samboer, trene... Det vre pliktoppfyllende og ekstremt glad i vre p farten varer kun s lenge fr en kronikers kropp sier stopp. Kommer jeg noen gang til lre meg en balansegang mellom alt for f en best mulig levemte eller er det bare snn det m vre fra en tid til en annen?

Jeg fler ofte p det at jeg har ftt udelt kun ett liv jeg skal leve, og etter alt jeg har vrt igjennom s vil jeg leve det p best mulig mte. Oppleve mest mulig. Det fles til tider litt urettferdig. Urettferdig at det ble meg som fikk kroppen som skal sette en stopper for ting, nr hode og hjertet s gjerne vil. Denne tanken tror jeg alle kronikere fr fra en tid til en annen. Noe annet ville igrunn vrt ganske rart. Det betyr uansett ikke at jeg nsker problemene mine over p noen andre. Jeg nsker ikke en gang min strste fiende(om jeg har noen) f en kronisk helsetilstand

Jeg m bare st i det hele. Lytte etter hva kroppen sier, smile og ta en dag av gangen. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at jeg kommer meg ovenp igjen. Det gjr jeg alltid♥

  • 17.09.2018, 19:04

LIVET MED BARE TYNNTARM-ANGST


Hvis man sker p definisjonen for angst er den lik de aller fleste steder. Hvordan angst oppstr og hvilke symptomer mennesker fr kan vre s forskjellige. Jeg inns faktisk ikke at jeg slet med angst fr i voksen alder da jeg fikk en ganske stor wakeup-call.

Jeg husker mor og far prvde hardt og f meg til snakke med noen utenforstende da det stormet som verst. Men hvem unge i en alder av 7-8 r vil snakke med en psykolog eller lignende. Mor og far var jo den trygge havnen. Ingen andre. Jeg lente meg nok ekstremt mye p de etter som rene gikk. S kom tenrene og tiden hvor man bekymret seg lite for helse generelt. Utrolig nok, etter alt jeg hadde vrt igjennom, bekymret jeg meg lite da. Jeg var jo frisk, og lik alle andre p min alder- trodde jeg. Nr 20-rene kom begynte ting snu. Tankegangen forandret seg og redselen for bli syk p ny- eller enda verre tanken av det kunne f noe annet oppe p toppen av det hele dukket opp ganske ofte. Det ble en ond sirkel. Jeg hadde selvflgelig gode og drlige dager, og de drlige dagene dukket opp i samhold med at formen og magen fungerte p halvt hold.

Da jeg fylte 25 hadde helsen hanglet en stund. Det er jo det den kan gjre nr man har en kronisk helse. At angsten var p sitt verste akkurat da er ikke til legge skjul p. Jeg var livredd for alt. Blod p papiret etter toalettbesk, urolig mage og ikke minst et lavt energiniv. Allikevel mtte det noen andre enn mor og far til fr jeg fikk opp ynene. Min kjre samboer sa til slutt klart ifra; ‘Du m ta tak i angsten din, hvis ikke kan vi ikke leve sammen’. Det var en hard, brutal og rlig beskjed, men ogs kjrlig. Fr den tid hadde jeg aldri tenkt at all redselen jeg satt inne med kunne g utover andre mennesker. Ei heller at den kunne defineres som angst. Jeg tenkte at dette var noe som fulgte med etter alt jeg hadde vrt igjennom, noe som for s vidt er sant, men... S uvitende kan man faktisk vre.

Jeg forstod da at dette var en jobb jeg mtte ta. En hard og lang jobb som idag etter X-antall timer med profesjonell hjelp ikke er p langt nr ferdig. Jeg har klart meg ganske bra de to siste rene. Eller mye bedre ihverfall. N er ikke angsten for sykdom det som tynger meg mest, men heller tanken p det skulle f barn. Hvordan vil helsen min takle det hele bde fr, under og etter et svangerskap? Jeg har i en periode tenkt p oppske hjelp igjen, uten helt vite hvilken vei jeg vil g. Jeg fr fundere litt til fr jeg m finne ut av dette. Det er jo faktisk bare meg selv som kan ta tak i dette. Ingen andre.

- Hvis jeg kan komme med en oppfording ut ifra det jeg har skrevet om n s mtte det vre oppske hjelp s fort man merker den onde sirkelen med vonde tenker. Jo lenger man venter, jo vanskeligere blir alt. Jeg skulle nske jeg hadde hrt p mor og far i ung alder. Jeg ser jo det s klart n. Heldigvis er det aldri for seint. Glem ikke det☺

  • 12.09.2018, 19:57

BILDENE SOM VISER ALT


- Bildene er lnt av Inviso AS / fotograf Jon Lundeby -

Da var det endelig p tide med litt blogg oppdatering igjen. Som jeg har sagt s mange ganger fr flyr dagene avgrde. Samtidig har den siste uken vrt superhektisk, og med et energinivet som ikke er helt p topp blir alt litt s som s. Det er vel typisk det, nr kroppen skal stille seg om fra sommer til hst. Regner med flere kjenner seg igjen der? ☺

Anyways, for litt siden nevnte jeg for dere at leiligheten vr skulle fotograferes fr salget i Februar. Det fltes nesten ut som himmel og jord ble satt i bevegelse fr denne shooten. At det skulle vre s mye gjre i forkant hadde jeg aldri trodd, men hva gjr man ikke for f de beste bildene. Jeg nevnte ogs at jeg hpet s inderlig vi fikk se bildene. vente til Februar hadde vrt veldig kjedelig. Heldigvis hadde vi en superhyggelig fotograf p besk som gjerne ville dele bildene sine med oss og dere. Gjett om jeg ble glad. De ble superfine, s vi kunne ikke vrt mer fornyde. Jeg har valgt ut de jeg liker best, s her kommer de!

Det var s gy flge med p hvordan han jobbet under den drye timen han var her. Og bildene viser p en mte alt. Han har jo et greit proffere kamerautstyr enn hva jeg har, s vinklene enkelte bildene har blitt tatt i hadde vrt umulig for meg og mitt kamera. Virkelig artig var det se leiligheten p denne mten.

N fr vi bare X fingrene for at all jobben som ble gjort i forkant gjr susen nr annonsen kommer ut. Hele prosessen er s spennende. Jeg velger se det p mten som at den markerer slutten p en epoke i livet, men samtidig starten p noe nytt. Jeg elsker det!

  • 04.09.2018, 16:09

LIVET MED BARE TYNNTARM-FAMILIE


Ja, hvor skal jeg starte... Vi var en familie p fire; mamma, pappa, storesster og meg. Livet var ganske s normalt fr jeg ble syk(sett bort ifra min mors helse som heller ikke var p topp). Til tross for dette gikk dagene sin gang fr det sa stopp. Sykehuset ble vrt andre hjem og i enkelte perioder det eneste. Siden mamma allerede var ufr, ble det automatisk hun som bodde mesteparten av tiden med meg. Pappa dro p jobb, mens sster fortsatte skolegangen. Livet som en gang gikk sin gang og var ganske s normalt skulle de neste rene vise seg bli det stikk motsatte.

Det tok lang tid fr de faktisk fant ut hva det feilte meg. Etter utallige prver og medisineringen fant de omsider svaret at det var Ulcers Collit. Jeg var p den tiden den frste norske unge jenta med pvist Ulcers Collit, noe som forklarer tiden de brukte p f stilt diagnosen. I 1997 ble sykdommen kalt for en ‘gammel-manns-sykdom’, s at ei ung jente skulle ha dette var nytt for alle. Leger og sykepleiere i Fredrikstad gjorde sitt beste, men mangel p ekspertise gjorde det hele ekstra tungt. Takk Gud for min mor som faktisk hadde jobbet som hjelpepleier p barneavdelingen der jeg l. Hun ga meg ekstra trygghet, og kampene jeg var for ung og syk til kjempe selv, kjempet hun. Jeg elsker hele min familie, men det min mor har gjort for meg, med tanke p sin egen helse, er unikt og stort. Jeg fr faktisk trer i ynene nr jeg skriver dette, og det sier alt.

Operasjon en og to ble begge utfrt p Haukeland Sykehus i Bergen - en kraftig lungebetennelse midt oppe i det hele, hvor jeg ble haste-fraktet til Ullevl, og for ikke glemme den forferdelige tarmslyng-episoden var bde mor og far med. De ofret alt, og stiller fortsatt opp i tykt og tynt. Jeg forstr det er slik det er vre en forelder. Da ofrer man alt. Jeg s det kanskje ikke s godt den gang da, men det er kanskje ikke s rart. Heldigvis ser jeg det krystallklart idag, og jeg kunne ikke vrt mer takknemlig. Det er nemlig ingen selvflge ha to foreldre som er sammen og som vil gjre alt for barnet sitt. Jeg fler meg veldig heldig der. Tenk at de fortsatt er sammen den dag idag. De er en gullmedalje verdig.

Idag ser jeg p oss som en sterk familie. Jeg tror vi str sterkere sammen etter alt vi har vrt igjennom. Allikevel har det krevd s utrolig mye av oss alle fire, noe som har gjort at vi fortsatt har ting vi jobber med alle sammen. Det er snn det blir nr man har gtt igjennom noe slik som vi har gjort. Det var en kamp da og vi har vre egne kamper n. Men det er vel snn livet er? Ingen ting er perfekt, og det er jeg igrunn ganske glad for.

- The love of a family, is life’s greatest blessing🖤

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her p bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign