• 27.03.2017, 19:24

ET SÅRT TEMA


- "Hvordan støtter venninner deg i gjennom dette? Du skriver ofte om samboeren din, men å kunne lufte for venninner kan også være vel så godt for sjelen. Når jeg var syk var det mange som ikke var der for meg. Min aller beste venninne slet med ting selv så vi sklidde helt fra hverandre dessverre".

For et par dager siden tikket kommentaren over inn i kommentarfeltet mitt. Den omhandler et tema jeg egentlig har holdt meg langt borte ifra. Dette pga. at jeg har vært redd for å såre mennesker jeg er glad i. Jeg har allikevel bestemt meg for å dele mine tenker og erfaringer med dere. Rett og slett fordi jeg mener det er viktig tema som trenger å bli belyst.

I et vennskap, hvor den ene parten er kronisk syk, kan det brått dukke opp mange utfordringer. Min største utfordring har vært at jeg ikke helt har klart å godta at venninner som aldri har opplevd alvorlig sykdom ikke har klart å forstå hva det vil si å måtte leve med en sykdom livet ut. Det å dele hva jeg har vært igjennom og hva jeg stadig må gå igjennom er noe jeg derimot aldri har hatt problemer med. Det har derfor vært desto tyngre når jeg har valgt å være åpen, at forståelsen ikke alltid har vært der. Eller den har vært der på sett å vis, men samtidig ikke. Dette har dessverre endt i tårer og vennskap har opphørt. Nå i voksen alder har jeg bare måtte innse at sånn er det. Jeg kan ikke få 100% forståelse på noe et menneske aldri selv har opplevd og som det da heller ikke kan relatere seg med. Idag har jeg mange flotte venninner. Venninner som jeg er ubeskrivelig glad i. De vet alt jeg står oppe i og går igjennom, og de støtter meg på sin måte, noe jeg er uendelig takknemlig for. Jeg kan hverken be om eller forvente så mye mer.

Jeg har nok på mine 22 år som kronisk syk blitt godt vant til å bruke de jeg har aller nærmest. Mamma og pappa har alltid vært der, så det har på en måte blitt det som har falt meg mest naturlig. Etter at jeg ble samboer, i en periode da jeg hadde det relativt tøft, hvor han virkelig fikk kjenne på det hele, har han nå avlastet mamma og pappa litt. Noe som også er naturlig. Jeg føler meg heldig som har en så utrolig støttende samboer, og ikke minst familie. Dette er noe jeg ikke tar for gitt.

Som dere sikkert skjønner mener jeg det er viktig å bruke de menneskene rundt seg som man er trygge på, og som det faller seg naturlig for å tømme de indre og kanskje mørke tankene. Enten dette er en god venn, en samboer eller en forelder. Noe jeg også har funnet ut de siste årene er hvor viktig en psykolog kan være. En person som er helt utenforstående. Imorgen skal jeg møte min nye psykolog for første gang, men dette blir et helt annet tema som jeg kommer til å ta for meg i neste innlegg.

Linda❤

  • 22.03.2017, 19:11

HVA ER DET EGENTLIG SOM SKJER?


De siste nettene har vært tunge. Når jeg tenker etter har det egentlig pågått i godt over en uke. Drømmer, mareritt, svette og selvfølgelig toalettbesøk. Det å stå opp om nettene for et toalettbesøk er noe jeg er vane med, med tenke på bekkenreservoaret, men å få alt det andre oppe på toppen av dette har begynt å tære på humøret. Det er nesten så man skulle tro at den røde uken nærmet seg, noe den ikke gjør, så det hele føles veldig merkelig.

Idag tidlig våknet jeg etter nok en turbulent natt. Det holdt ikke bare med et toalettbesøk den natten. Jeg skulle få avbrutt "søvnen" to ganger. En lettere gretten Linda måtte tvinges ut av sengen, noe som er i stor kontrast med hvordan jeg er til vanlig. Jeg er nemlig et skikkelig A-menneske. Hva er det egentlig som skjer undres jeg over? Hvorfor føles det ut som det stormer rundt meg?

Jeg har tenkt en del idag, på hva som kan være årsaken til at alt dette skjer, og jeg har vel igrunn kommet frem til et svar som jeg syns høres naturlig ut. Jeg tror rett og slett at tankene mine tar overhånd med tanke på det jeg nå står ovenfor. Neste uke skal jeg både søke om arbeidsavklaringspenger og møte en ny psykolog for aller første gang. Selv om jeg stiller meg positivt til dette, er nok summen av det hele det som gjør at både kropp og sinn ikke henger helt med. Hva tror dere?

Linda❤

  • 20.03.2017, 20:38

FRA SYKEMELDT TIL AVKLARING


- Et år som deltidssykemeldt nærmer seg nå slutten. Et år som har vært både krevende, tyngre og helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. 

Hadde du spurt meg for to år siden angående jobb og hvor jeg ville befinne meg i livet i 2017, hadde jeg aldri trodd jeg kom til å være der jeg er nå. For ca. et år siden idag møtte jeg veggen totalt. Som person er jeg nemlig den typen som prøver og prøver helt til det er for seint, istedet for å kaste inn håndkle når varsellampene lyser rødt. Alt som het overskudd var brukt opp. Jeg hadde alt for lenge levd på 'overtid', noe som for et ja-menneske var ekstremt vanskelig å innse.

Som sagt så nærmer nå tiden seg som deltidssykemeldt slutten. Året som har gått har bydd på mange utfordringer. Selv om det å skulle legge fremtiden min i andres hender har vært ekstremt tungt å godta, tar jeg med meg masse lærdom. Jeg har lært mye om meg selv, og ikke minst hva jeg har krav på som kronisk syk. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte igjen med noe positivt etter alt det jeg har vært igjennom den siste tiden, men så feil kan man heldigvis ta. Neste uke skal søknaden om avklaringspenger sendes inn. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kvier meg litt til det hele. Ting blir brått mye mer virkeligere. Uansett så kommer jeg til å sende den inn i stor tro på at dette vil ordne seg slik at veien til ung ufør kommer et skritt nærmere. Veien er nå lagt til rette for meg, så jeg må bare hoppe i det.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Jeg må ha troen på at systemet vil meg godt. Positivitet er tingen".

 

Linda♥

  • 15.03.2017, 19:53

DEN INDRE USYNLIGE KAMPEN


- Har du noen gang tenkt over at de aller fleste kjemper en eller annen form for kamp hver eneste deg? Det er kanskje vanskelig å se for seg at mannen du går forbi på gaten, han lider av angst og depresjon, mens damen du står bak køen i butikken, hun lever med en kronisk lidelse. Selv om du kanskje ikke tenker over det så ofte, er oddsen faktisk ganske stor for at dette stemmer. Det er den indre usynlige kampen som jeg velger å kalle det. Og den skal ikke spøkes med.

Når jeg tenker tilbake til da jeg først ble dårlig, da var det veldig synlig utad at jeg kjempet en kamp. Medisiner, vektøkning og vekttap satte sitt preg på utseende mitt, noe som førte til mobbing og tårer. Det var ikke før jeg kom i en mer voksen alder at jeg har måttet kjempe en slik usynlig kamp. For idag kan ingen se at jeg lever med Ulcerøs Collit og Bekkenreservoar. Ikke før jeg kaster klærne på stranda om sommeren slik at det lange arret midt på magen min kommer til syne. Det føltes nesten lettere før, til tross for mobbingen, for da så jeg faktisk syk ut. Idag ser jeg ut som en hvilken som helst annen 29-åring. En frisk 29-åring uten problemer. Noe som dessverre er så langt ifra min virkelighet som mulig.

Hver dag er en kamp. Enten det er angst, en mage som ikke fungerer helt slik som den skal eller et av mine største problem- følelsen av å være sliten. Allikevel tar jeg på meg de fineste klærne mine før jeg går ut av døren. Neglene og vippene er velstelte og med et smil på lur så går hverdagen sin gang. Jeg kjemper kanskje ikke den tyngste, usynlige kampen i forhold til mange andre, men tung nok til tider kan den være. Jeg kan bare leve livet på best mulig måte. Ta en dag av gangen og sette pris på de gode stundene.

Dette innlegget er ment som en liten tankevekker for å få deg til å reflektere over hvor lett det faktisk er å tenke at de som ser friske ut, ikke kan være syke. De som kjemper den indre usynlig kampen hver dag burde fått en gullmedalje hver for utholdenhet, styrke og ikke minst mot. Er du ikke enig? Neste gang du går forbi mannen på gaten, kanskje du sier hei med et smil. Eller kanskje du ønsker damen i køen foran deg i butikken en god dag. Det er faktisk lite som skal til for å lyse opp en grå hverdag for et menneske.

Linda❤

  • 08.03.2017, 19:19

- EN NY HVERDAG, IGJEN....


Det har uten tvil vært mye styr det siste året når det kommer til jobb og NAV. Jeg føler meg utrolig heldig som har verdens beste arbeidsgiver og arbeidsplass som virkelig har gjort alt for å tilrettelegge og følge meg opp. Med andre ansatte å ta hensyn til har det hele vært en liten(stor) kabal som har måttet løses etterhvert som tiden har gått, men vi har fått det til å fungere sammen, noe jeg er utrolig glad for.

Som flere av dere sikkert har fått med dere skal jeg søke på arbeidsavklaringspenger i slutten av denne måneden. Alt av tilrettelegging som har blitt gjort til nå må derfor gjøres om på igjen for at en ny kabal skal gå opp. Idag tidlig hadde jeg derfor et møte med min arbeidsgiver. Et veldig positivt møte. De nye vaktlistene mine er nå fastsatt, og i april en gang er jeg dermed klar for å tre inn i en annerledes og ny hverdag, igjen... Jeg er så utrolig takknemlig for den nye tilretteleggingen jeg nå har fått. Det å føle seg ønsket og verdsatt er en ubeskrivelig deilig følelse, noe jeg virkelig ikke tar for gitt. Jeg vet nemlig at det er mange der ute som ikke er like heldig som meg.

Ut ifra hele prosessen jeg nå har vært igjennom føler jeg endelig at jeg kan senke skuldrene litt. Jeg begynner nå å tro på at det hele kommer til å ordne seg slik jeg har håpet på. Jeg har ihvertfall tatt et stort steg, et riktig steg, for min fremtid og min helse. Det har tatt mange år å komme hit jeg er idag, men det faktum at jeg nå merker at jeg har mer overskudd gjør det hele verdt det. Selv om jeg elsker jobben min som dekoratør i CUBUS, er livet så mye mer enn bare jobb. Man skal faktisk ha et sosialt liv og orke andre ting ved siden av. Ikke glem det dere som kanskje befinner dere i en liknende situasjon. Ivaretar man ikke helsen, har man brått ingen ting, og det er ikke noen måte å leve på.

Linda❤

  • 07.03.2017, 18:56

- JEG HAR KVIET MEG MYE MER ENN JEG TRODDE


Helt siden jeg startet å blogge har jeg alltid vært åpen om angsten jeg lever med. Etter mange år med sykdommen er denne "djevelen" noe jeg fikk med på kjøpet, og det har blitt min lille ekstrajobb å håndtere den på best mulig måte. Angsten for alt som er dødelig når det kommer til min kropp og helse er veldig mye tilstede, selv om jeg utad virker som en selvsikker og sterk jente.

Psykologi er noe jeg aldri har hatt troa på inntil for et par år siden. Jeg tok grep om "djevelen" etter litt pushing fra min samboer. Jeg angrer ikke. Istedet angrer jeg for at jeg ikke gjorde dette grepet tidligere. MYE TIDLIGERE. Jeg har ikke gått jevnlig til psykolog etter dette, men med alt jeg står oppe i nå, med jobb og NAV, har jeg funnet ut at jeg på ny trenger litt innputt fra noen utenforstående. Jeg fikk time hos en ny kvinnelig psykolog, da min forrige dessverre har sluttet. Tanken på å skulle gå igjennom alle gamle sår på nytt, frem til der jeg er idag, ga det hele en liten bismak. Allikevel har jeg vært optimistisk. Min første time skulle vært idag, men igår fikk jeg melding om at timen utgikk pga. syk psykolog.

Det rare var at jeg følte en umiddelbar lettelse. En lettelse som forteller meg at jeg tydeligvis har kviet meg mye mer til denne timen enn jeg trodde. Jeg skulle ringt å bestilt ny time idag, men etter en slitsom uke forrige uke valgte jeg istedet å ta helt fri. Ikke noe NAV, ikke noe jobb, ikke noen telefoner for å ordne opp i ting. Bare meg-tid. Noe som er viktig for kropp og sinn det også. Det har jeg virkelig fått erfare med årene. Det kommer uansett en dag imorgen tenker jeg. Da skal jeg få satt opp en ny time. Selv om jeg tydeligvis kvier meg litt for dette denne gangen, vet jeg hvor godt det gjør på sikt, så jeg må bare hoppe i det. Lenge leve optimismen.

Linda❤

  • 05.03.2017, 17:24

HVOR HADDE VI VÆRT IDAG, HVIS IKKE?


- Det å lære å kjenne andres sykehistorier er noe jeg virkelig kjenner på. Spesielt når det gjelder sykehistorier jeg føler jeg kan relatere meg med.

For noen dager siden kom jeg over en videosnutt på NRK. Den omhandlet ei lita jente som i 2009, bare 8år gammel, fikk kreft. Pappaen hennes snakker i denne videosnutten. Han forklarer hvordan de strevde med å finne en diagnose. Da diagnosen "endelig" ble funnet var det vondt, og enda verre ble det da de fikk beskjed om at den lille jenta deres kunne dø. Til tross for dette kjempet hun. Med sykehuset i ryggen, som gjorde alt i sin makt for å gjøre henne bedre, kan hun idag med stolthet si at hun har overvunnet kreft. Noe som virkelig gjør meg glad. Og enda mer glad blir jeg for å høre pappaens historie om hvordan denne velferdsetaten vi lever i faktisk tok vare på datteren hans når det hele stormet som verst. Det å betale skatt er for mange noe "tull", men tenk hvor vi hadde vært idag hvis vi ikke gjorde dette? Hvor hadde denne familien vært idag hvis de ikke hadde gjort dette? Hvor hadde min familie vært idag hvis de ikke hadde gjort dette? Jeg blir kvalm bare ved tanken.

Jeg tok til tårene ganske raskt når jeg så denne videosnutten. Den gjorde noe med meg. Som en liten pekepinn på hvor viktig det er å betale skatt og ikke minst hvor viktig det er å sette pris på en god helse legger jeg ved en link. Absolutt verdt å se, om du ikke allerede har sett den. Du finner den her.

Linda❤

  • 02.03.2017, 19:02

- VIRKELIG PÅ TIDE...


De siste fem dagene har vært fylt med fest, morro, baking, vasking, trening, jobbing og familiebursdag. Det var en trøtt og sliten Linda som dro på jobb igår. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer careface. At jeg kunne tatt ting litt mer på sparket og vært litt mer laidback når det kom til planlegging av sammenkomster osv. Jeg stiller meg selv spørsmålet: "hvorfor lærer jeg aldri"? Eller kanskje jeg nå har lært at treningen burde blitt satt til side når det var så mye annet på agendaen. For jeg ser jo det nå, men å se det nå er liksom for seint føler jeg. Eller kanskje ikke?

Idag har jeg hatt fri. HELT FRI. Noe som ikke kunne passet bedre med tanke på de hektiske dagene jeg har vært igjennom. Jeg har småpuslet litt her i heimen og bare kost meg. Min vakre "svigerinne" sendte makroner på døren til meg igår. En liten ekstra bursdagsgave. Så dere kan tro jeg har kost meg både en og to av disse, og ikke minst synet av den herlige tulipanbuketten jeg fikk av min mor og far på tirsdag.

Slike dager er så undervurderte. Man vil liksom hele tiden at det skal skje noe, men etter en stund så går man lei og vil rett og slett bare være inne å kose seg. Regner med det er flere enn meg som føler det samme?

Imorgen er det tilbake til reality igjen, men bare hvis kroppen tillater det. Jeg har alt for mye på agendaen fremover, så her gjelder det å prioritere riktig. Wish me luck!

Linda❤

  • 20.02.2017, 19:16

DU ER IKKE ALENE!


- Når tankene surrer rundt oppe i hode som verst er det lett å føle seg alene. Helt alene....

Igår fikk jeg en kommentar som gjorde inntrykk på meg. Det stod ikke mye, men nok til å forestå at denne personen kanskje føler seg litt alene. Alene med 'problemene' sine og alt som følger med. Jeg kan ikke engang begynne å telle hvor mange ganger jeg har følt meg alene pga. akkurat det samme. Det å være midt oppe i en situasjon som de fleste ikke en gang kan forestille seg hvordan er gjør dette med en person. Det er ikke lett å bare skulle prate med hvem som helst når de rett og slett ikke vet hva det vil si å være annerledes.

Annerledes er kanskje et sterkt ord å bruke, men jeg har de siste årene begynt å innse nettopp det at jeg er annerledes. Heldigvis er jeg fortsatt meg, og det er mer en godt nok.

Tro det eller ei så er det blogging som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene. Det finnes så mange der ute som går igjennom det samme som meg eller noe liknende. Mennesker som snakker åpent om 'problemene' sine og deler erfaringer. Det å være åpen er så viktig fordi det hjelper. Tenk så flott å kunne hjelpe og bruke hverandre igjennom noe som mange ser på som teit. En blogg liksom... Vel, en blogg er langt ifra teit. Det kan jeg skrive under på! Jeg er ikke alene, og det er ikke du heller.

Linda❤

  • 19.02.2017, 18:42

- JEG FØLTE MEG NAKEN


Du vet når du befinner deg i en situasjon hvor du skal noe som er utenfor komfortsonen. Hvor du gruer deg så ille at du føler deg avkledd. Naken på en måte. Og uansett hvor du setter blikket så føler du deg beglodd fordi alle som befinner seg i rommet sammen med deg lurer på hvorfor nettopp du sitter i den sofaen å venter....

På fredag befant jeg meg i nettopp en slik situasjon. Idet jeg kom inn på NAV-kontoret følte jeg alle blikk feste seg på meg, og jeg ble stående lammet, blottet i noen sekunder før jeg satt meg ned. Følelsen av lett kvalme(som jeg hadde hatt siden jeg stod opp den morningen) ga ikke akkurat slipp når det var dette som møtte meg. Og den slapp ihvertfall ikke når jeg følte smugtittingen etter å ha plassert meg i sofaen. Jeg hadde uansett mannet meg opp, for dette skulle jeg klare. Et møte med saksbehandleren min: hvor vanskelig kunne det være?

Tidlig ute som jeg var til dette møtet ble jeg sittende å sture en stund før jeg ble ropt opp og vist inn til et møterom. Endelig ble jeg kvitt spørrende blikk, og kvalmen ga seg sakte men sikkert. En fin plan for veien videre ble lagt. Jeg hadde klart det jeg hadde satt som mål. Heldigvis...

Som sagt fikk vi lagt en fin plan i lag, saksbehandleren min og jeg. Følelsen av å bli forstått er i stor grad tilstede, noe som kjennes virkelig godt for både kropp og sjel. Allerede i slutten av mars skal jeg søke på arbeidsavklaringspenger, og hvis det går så kjapt som jeg har fått beskjed at det kommer til å gjøre, starter jeg på en ny "epoke" i livet allerede i april.

Jeg er spent og engstelig på samme gang for alt det nye jeg nå står ovenfor. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å tenke positivt. Rett og slett være positiv. Forhåpentligvis sprer positivisten seg til noe bra. Jeg krysser virkelig fingrene for dette.

Linda❤

  • 15.02.2017, 20:47

JEG MÅ BARE HOLDE UT!


Igår fikk jeg endelig avtalt en ny time med saksbehandleren min i NAV. Siden jeg nå har fått samlet inn alt av sykehistorie er det viktig å gå igjennom for å så lage en plan for veien videre. Sukk, veien videre....

Jeg er så utålmodig om dagen. Jeg skulle ønske alt av søking og avklaring helst var ferdig og oppe og avgjort igår. Den ventetiden jeg er inne i nå er tung. Blir den litt ekstra tung fordi jeg ikke helt klarer å slå meg til ro med at sånn her er det akkurat nå? Jeg tror kanskje det. Samtidig er jeg jo en skikkelig rutineperson som liker å ha ting på stell, og nå når ting ikke er helt som det pleier føles det hele litt ut som kaos. Kaos er ikke velkommen hos denne jenta.

Møtet med saksbehandleren min er allerede nå på fredag, og jeg er så utrolig spent på hva han har å si. Om det jeg har skaffet av papirer er nok til å kunne starte søknadsprosessen om arbeidsavklaringspenger. Jeg krysser alt som kan krysses. Bare det å vite at søknaden har blitt sendt vil skape mye mer orden i min hverdag. Mindre kaos = en bedre hverdag.

Heldigvis oppe i alt dette klarer jeg å smile og fungere fordi helsen faktisk er ganske allright om dagen. Så det er ihvertfall noe å være glad for. Kaoset rundt ordner seg til slutt. Jeg må bare holde ut litt til, og det skal jeg klare.

Linda❤

  • 11.02.2017, 12:14

LEGER EGENTLIG TID ALLE SÅR?


Under møte jeg hadde med min saksbehandler i NAV for litt siden fikk jeg beskjed om å samle sammen all sykdomshistorikk. Altså min journal fra sykehus, fastlege osv. Jeg burde egentlig ha sett det komme, men allikevel ble jeg ganske forbauset. I dagens verden regnet jeg vel kanskje med at NAV allerede satt på disse opplysningene siden de har en del personlig opplysninger allerede. "Hvor i all verden skal jeg starte" var det første som slo meg. Hvor og hvem skal jeg ringe for å få ut opplysninger som går helt tilbake til året 1997.

Etter litt fundering bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen min, hvor en del opplysninger heldigvis lå inne på PC. Problemet var bare at disse opplysningene startet fra år 2002 da elektronikken blomstret i helsevesenet og gjorde papirarbeid mye enklere. Jeg fikk heldigvis tak i det resterende jeg trenger via hjelp fra fastlegekontoret. Skal du noen gang ha ut opplysninger fra sykehusarkivet som er veldig gammel så ikke ring selv. Det forstod jeg ganske raskt at ikke ville fungere.

Så nå sitter jeg her. Med kopier av alt. Med en journal så tykk som en bok. Jeg har lest igjennom det meste, noe som var mye tyngre enn jeg hadde trodd. Det var faktisk helt forferdelig. Det var som å rippe opp ett gammelt sår som nesten har grodd, men bare nesten. Jeg er overrasket over hvor mye detaljer jeg har glemt, men det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor syk jeg var på deg verste og for ikke å glemme hvor ung jeg var.

- Leger egentlig tid alle sår? Eller ligger de der og bare venter på å bli rippet opp igjen? Jeg er uansett glad jeg har lest det meste. Jeg tror det er viktig på sett og vis for å fordøye for å så kunne klare å jobbe videre. Om alle sår blir leget til slutt tviler jeg fortsatt på, men jeg har fått en friskere hukommelse på hva jeg har vært igjennom og hvor jeg er idag. Jeg er stolt av meg selv og jeg er klar for å kjempe videre!

Linda❤

  • 08.02.2017, 21:37

ER JEG USTABIL?


Den tiden jeg nå er inne i tror jeg ingen andre forstår, sett bort ifra de som har opplevd det samme selv. Det å skulle legge jobbfremtiden min i andres hender er noe jeg ikke ønsker noen. Det er vondt og tøft på samme gang. "Du er så sterk Linda. Etter alt du har vært igjennom så fortsetter du å kjempe". Jeg fremstår kanskje som ganske sterk, og jeg er å kanskje det, men i disse dager føler jeg meg ustabil og skjør.

Her om dagen tok jeg meg i å gråte til Lady Gaga's opptreden på årets Super Bowl Finale, og igår fant jeg ut at jeg hadde glemt å ordne med ny sykemelding for Februar måned(noe som igrunn et ganske viktig å ha i orden). Det er tydelig at det surrer mye tanker oppe i hode. Jeg er rastløs og vil at det skal skje noe hele tiden. Noe positivt. Slik at jeg kan tenke på andre saker enn kun helse og hva den nærmeste fremtiden bringer. Jeg er redd jeg nå tar på meg for mye, nå som jeg endelig føler at kroppen har mer overskudd, for å brått få en skikkelig smell psykisk.

Nei off... Nå ble det mye tanker skrevet ned her. Det er bare så godt å få tømt seg litt når man sitter inne med mye. Mennesker kan fnyse så mye de vil av blogging. De vet bare ikke bedre. Blogging for meg gjør at jeg når ut til nær og fjern, og på en eller annen måte får jeg en anerkjennelse om at jeg kanskje ikke er så ustabil allikevel(selv om jeg noen ganger begynner å lure). At det bare er sånn jeg er nå når ting er som de er. Uansett, det er deres fortjeneste som leser og kommenterer til hvert eneste innlegg jeg poster. Dere aner ikke hvor godt det gjør. Takk❤

Linda❤

  • 07.02.2017, 20:40

NAV - 6 TING DU MÅ VITE


Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gjøre ting når det kommer til NAV. Jeg sitter med et inntrykk av at mange føler at uansett hva de gjør så blir det feil. Det kan jeg godt forstå siden jeg har selv kjent på denne følelsen flere ganger i løpet av den tiden jeg nå har gått deltidssykemeldt. Jeg tenkte derfor idag å dele mine 6 viktigste ting å vite for deg som kanskje for første gang har blitt "introdusert" for NAV og dets ordninger. 

NAV - 6 TING DU MÅ VITE

1. Hvordan finne riktig sykemeldingsgrad? Uansett hva som står på din arbeidskontrakt regner NAV din stilling som 100%. På min kontrakt stod/står det 72%. Mine 72% regnes da som min 100% stilling. Så regnestykket skal alltid ha 100% som utgangspunkt uavhengig av hva som står i din kontrakt. Antall timer du kan jobbe regnes deretter ut.

2. Hvordan unngå skattesmell? For å unngå skattesmell er det viktig å holde orden i sakene. Har du tabelltrekk slik som jeg har fra min arbeidsplass du trekke 36% eller mer fra NAV sine utbetalinger for at skal bli "riktig utbetaling". Opplys NAV om dette med en gang, så slipper du krøll på den fronten.

3. Dialogmøter? Jeg angrer nå på at jeg ikke opprettet en dialog med en saksbehandler mye tidligere enn det jeg gjorde. Skal du gå langtidssykemeldt slik som jeg gjør er det veldig lurt å ha en personlig saksbehandler. Det bringer meg over til punkt 4. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

4. Hvorfor en personlig saksbehandler? Jo, fordi denne personen er kompetent. Og viktigst av alt så har en saksbehandler ene og alene et ansvar for din sak. Ringer du NAV på telefonlinjen kan du møte på en som dessverre ikke sitter inne med nok kunnskap. Det kan skape kluss. 

5. Hva når sykemeldingstiden går ut? Etter et år kan du ikke lenger gå sykemeldt. Da må du enten tilbake i full jobb, eller søke om arbeidsavklaringspenger. For å i det hele tatt kunne søke om arbeidsavklaringspenger må du være minst 50% sykemeldt. Slik er regelen. Arbeidsavklaringspenger skal søkes på ca. to måneder før endt sykemeldingstid. Dette for å kunne overlappe. 

6. Sykehistorikk? Samle sammen all den sykehistorikken du kan få tak i. Gjerne så tidlig som mulig i sykemeldinsprosessen hvis du vet at neste steg blir arbeidsavklaringspenger. Riktig og god dokumentasjon gjør at du stiller sterkere i din sak. 

Jeg håper disse 6 punktene når ut og kan være til hjelp. Det er viktig for meg å kunne hjelpe andre som er eller i fremtiden kanskje brått befinner seg i samme situasjon. Det er ingen som lærer deg noe som helst, så her gjelder det å være våken og følge med. Og sist men ikke minst: vær positiv!

 

Linda♥

  • 05.02.2017, 18:59

- JEG HADDE HELT GLEMT HVOR VIKTIG DET ER


I flere år valgte jeg bort alt annet for en ting. Jobben min. Den gikk foran alt, uansett hva det måtte være. Jeg hadde igrunn overbevist meg selv om at hvis jeg presterte på jobb så var dette det aller viktigste. Det sosiale, trening og alt ennet ble derfor satt i andre rekke, noe jeg ikke så problemet med den gang da.

For ca. 4 år siden oppstod det en uventet situasjon i min hverdag. En situasjon som skulle være med på å snu tankegangen min. Problemet jeg ikke hadde sett tidligere ble brått veldig tydelig. Ryggen ville ikke være med slik jeg var vane med. Muskelspenninger og låsninger ble en del av hverdagen. Ulcerøs Colliten og bekkenreservoaret var brått ikke alene om "å kjempe etter oppmerksomheten" min, noe som gjorde alt ekstra tungt. Da en langtids-deltidssykemelding ble et faktum ifjor var derfor planen klar. Noe måtte skje. Jeg måtte begynne å trene. Både kiropraktor, fysioterapeut og osteopat konkluderte med det sammme ganske raskt. Ryggen min var forferdelig svak og måtte bygges opp på nytt. En aktiv jobb var rett og slett ikke nok, og ihvertfall ikke når jeg ikke klarte å jobbe fult.

Idag, snart et år seinere, har jeg faktisk klart å komme inn i en fast treningsrutine. Tro det eller ei. Jeg er fornøyd. Fornøyd med den hverdagen jeg har klart å skape. Jeg får trent to dager i uken(noe jeg ikke kan huske sist jeg gjorde), og jeg har mer overskudd til å finne på andre ting. Jeg kommer aldri til å bli 100% optimal, slik friske mennesker er, noe jeg fortsatt jobber med å slå meg til ro med. Heldigvis føler jeg at jeg er på god vei. Noe som kjennes godt.

Det er ganske skummelt å tenke på at jeg et sted på veien der faktisk glemte helt hvor viktig det er med trening. Jeg kommer nok aldri til å bli en helt fanatisk treningsperson, men litt mosjon i hverdagen har gitt resultater raskt, noe som viser meg hvor viktig det er å ta helsen på alvor. Jobb er ikke alt her i livet(som jeg har blitt fortalt så mange ganger). Dette er noe jeg nå begynner å innse og ikke minst godta.

Linda❤

  • 03.02.2017, 19:20

HAR JEG TATT ET SKRITT TILBAKE?


- Livet... Det har så utrolig mye å by på. Både oppturer og nedturer skal forme hvert enkelt individ til den personen det er meningen at det skal bli.

I disse dager klarer jeg ikke la være å tenke på hvordan mine "nedturer" den siste tiden har påvirket meg. Hvordan det hele former meg. I mitt voksne liv skulle jeg være sterk, uavhengig, glad og sprudlende. Ingen ting skulle få stå i veien for det jeg ønsket å oppnå. Brått en dag sa det stopp. Helsen sa stopp(noe som igrunn hadde ligget i kortene hele tiden, men som jeg aldri ville innse). Nå er det NAV meg hit, og NAV meg dit. Det var ikke akkurat slik jeg så for meg at mitt voksne liv skulle bli. Har jeg nå brått tatt et steg tilbake her i livet?

NEIDA! Jeg må bare si til meg selv nei. For selv om jeg føler at ting "slår" meg ned og tilbake her i livet slutter jeg aldri å formes. Jeg utvikler meg(noe jeg tror) til å bli en mye sterkere person enn jeg kanskje allerede var fra før. Livet går uansett videre, og det er så mye jeg enda ikke har fått oppleve. Så selv om NAV og jobb føles tungt akkurat nå, er det masse positivt der ute jeg bare må klamre meg fast til. Positivitet er tingen, selv om ting er tungt. Gudene skal vite hvor mye jeg har grått den siste tiden, men det er lov. Jeg tror det er nødvendig for i det hele tatt å klare å reise seg og komme seg videre.

- Life is a battle - Never give up - Keep on fighting -

Linda❤

  • 25.01.2017, 19:21

JEG SKAMMER MEG IKKE!


- Det å oute seg selv i medier er uten tvil i vinden om dagen. Omtrent daglig kan man lese nye tekster om mennesker som har slitt, eller sliter psykisk. Er det feil å vise offentligheten den sårbare siden av seg selv?

Enkelte mener nok at det blir for mye av det hele, mens andre syntes det er flott at erfaringer blir delt. Ja, det kan faktisk oppleves som inspirerende.

Det blir to år siden i juni at jeg startet å blogge om min historie og min hverdag som kronisk syk. Jeg angrer for at jeg ikke startet for mange år siden, men alt til sin tid er det noe som heter. Det kommer nok derfor ikke som noe sjokk for dere hva jeg mener om å oute seg selv. For tankene i hodet mitt surrer ofte, egentlig hver eneste dag, selv om enkelte dager er bedre enn andre. Angsten ligger der også på lur og bare venter på "å hoppe frem", så hva er vel bedre enn å dele. Dele det man sitter inne med for å få litt støtte. Vi mennesker trenger støtte. Det er slik vi er bygd. Og støtten fra kjente er faktisk like godt som støtten fra ukjente. Det har jeg fått erfare.

Så hvorfor må enkelte rette pekefingeren mot oss som velger å dele våre innerste personlige problemer. Å akseptere at problemet er der og det å kunne prate åpent om det er jo første steget til å få en bedre hverdag. Jeg skammer meg ikke for at jeg velger å dele, og jeg håper heller ingen andre gjør det.

Det kreves mot å stå frem i den verden vi lever i idag. Jeg er glad jeg fant frem mitt mot for snart to år siden, og så håper jeg at jeg kanskje kan inspirere flere til å gjøre det samme.

Linda❤

  • 18.01.2017, 20:58

- FA** TA MIN KRONISKE HELSE!


Det er dagen før dagen. Dagen som skal forme veien videre for min jobbkarriere. Følelsene har igrunn tatt overhånd idag. Jeg sliter litt med å skrive, men jeg føler jeg trenger å få tømt meg litt, så jeg prøver.

For, det skulle ikke være nok grue seg til morgendagens møte idag. Idag tidlig kom nemlig nyheter om at ting forandres på jobb. Egentlig var det bare kjempefine glad-nyheter, men for min egen del kom det som et slag i ansiktet med hilsenen om at: "Du kommer aldri til å komme dit". (Mine egne tanker). Så samtidig som jeg ble glad, ble alt så overveldende at jeg brått ble veldig trist. Jeg har jo visst lenge at mulighetene mine er begrenset når det kommer til jobb, så at det fortsatt svir så ille som det gjorde kom overraskende på.

Jeg prøver å si til meg selv: "Vær takknemlig Linda. Tenk på alt du har". Det hjelper svært lite når en har ambisjoner langt større enn hva helsen tillater. Ihvertfall akkurat her og nå, og ihvertfall når mulighetene er der, men istedet skal jeg på NAV for å la de "bestemme" min jobbfremtid. Fa** ta min kroniske helse og Ulcerøs Collit! Hvis jeg fikk velge en eneste ting fritt her i livet, så hadde det vært å få være frisk. Frisk til å kunne gjøre hva enn jeg måtte ønske.

Imorgen er en ny dag. Jeg satser på at en god natts søvn hjelper litt. Selv om jeg vet hele denne jobbgreien blir en tung prosess å jobbe med, som med alt mulig annet som har med helsen min å gjøre. Ting får heller bare være litt tungt akkurat nå, så kommer jeg meg ovenpå igjen. Det gjør jeg heldigvis alltid.

Linda❤

  • 16.01.2017, 19:24

- NÅR ANDRE SKAL BESTEMMME FREMTIDEN DIN


En ny uke betyr nye muligheter. Nye muligheter til å gjøre noe man kanskje ikke rakk forrige uke eller rett og slett ta fatt på noe man ikke har så lyst til, men må.

Jeg må denne uken ta fatt på noe jeg har kviet meg til lenge. Som jeg skrev forrige uke har jeg i april gått deltidssykemeldt et år, og skal derfor snart søke om arbeidsavklaringspenger. Før alt dette har jeg et møte med NAV. Et møte som finner sted nå på torsdag. Jeg kvier meg. Ikke bare litt, men veldig mye. Det å føle på at noen andre skal bestemme over fremtiden din er tungt og ikke minst frustrerende. Spesielt når jeg har vært independent siden jeg fylte 18. Jeg klarte meg selv. En slik mestringsfølelse er god. Så god at den er vanskelig å gi slipp på.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg var frisk slik at jeg slapp å tenke på NAV, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Det eneste jeg kan gjøre nå er å prøve og snu det hele over til noe positivt. Prøve å tenke at jeg faktisk er heldig som lever i et land som har en ordning for sånne som meg. "En ordning som sier at kronisk syke har krav på full lønn når de ikke klarer å jobbe fult".

Hvordan det hele går må jeg bare smøre meg med tålmodighet for å få svar på. Det er fortsatt noen dager igjen til torsdag, og etter endt møte har jeg bare begynt å skrape i overflaten av noe jeg vet kommer til å bli en lang prosess.

Fremtiden min jobbmessig ligger kanskje i noen andres hender akkurat nå, men det er fortsatt min oppgave å gi meg selv en så bra hverdag (på alle plan)som mulig. Dette er en oppgave jeg jobber med hver dag, og som jeg mest sannsynlig kommer til å jobbe med til den dagen jeg dør.

Linda❤

  • 11.01.2017, 16:55

JEG TRENGER HJELP!


- Deltidssykemeldings-tiden min er snart over. 5. April har jeg brått gått ett år som deltidssykemeldt. Hvor har tiden blitt av? Jeg syns ikke det er lenge siden jeg slet med å ta det vanskelige valget som ville komme til å totalforandre min hverdag.

Det er kanskje en liten stund til April måned enda, men som sagt tiden flyr, og brått er den der. Veien videre blir spennende. Planen nå er å søke om arbeidsavklaringspenger, for deretter å søke om uføretrygd. Uansett hvem jeg har snakket med får jeg samme følelse. Følelsen av at dette kommer til å bli vanskelig og kronglete. Jeg gruer meg egentlig veldig, men som jeg har nevnt tidligere er dette noe jeg bare igjennom(før eller seinere), så det får koste hva det koste vil av krefter.

Jeg har fått et dialogmøte med NAV neste torsdag. Et møte som omhandler veien videre, og det er her jeg trenger hjelp. Deres hjelp. Jeg har oppfattet at jeg har flere lesere som har vært igjennom denne prosessen jeg nå skal igjennom.

- Har dere noen tips å komme med? Hva bør jeg si? Hva bør fastlegen og jeg snakke om på forhånd for å få NAV-konsulenten til å forstå? Er det noe vi kan gjøre?

Jeg har fått en time hos fastlegen min på tirsdag, hvor jeg tenkte vi skulle legge en liten "strategi". Jeg hadde derfor satt stor pris på alt dere kan gi meg av informasjon. Hvis dere ikke vil legge igjen en kommentar i kommentarfeltet er det bare å sende en E-Mail til: hansen.linda88@gmail.com. På forhånd takk.

Linda❤

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits