hits
  • 17.07.2018, 18:47

DET FLES S UNDVENDIG


Da var det igang igjen da. Med tredje klagerunde. Midt i varmeste juli. Jeg hadde et hp om vre ferdig med hele denne prosessen denne sommeren, men den gang ei.

Hvorfor klage igjen nr det fles nyttelst og undvendig? Jo, fordi jeg har faktisk krav p dette. Det er bare det klare komme igjennom nlyet som skal vre s sabla vanskelig. Jeg fikk s mange stttende og gode ord fra alle mulige hold etter forrige innlegg. Disse ordene har lftet meg opp og gitt meg styrke- styrke til fortsette kjempe min kamp. For den som gir seg mot NAV, den har tapt. Og dette er en kamp jeg ikke absolutt ikke skal tape.

N skal jeg bruke kvelden nye. Lage ny klage i hp om at den denne gang gr igjennom. Jeg tviler, men hpet er der at noen skal hre meg. Se min sak og la meg slippe dette tunge ‘ekstra-arbeidet’.

  • 10.07.2018, 19:28

HVORFOR TROR DERE IKKE P MEG?


Kjre NAV

Jeg er midt i en tung prosess hvor jeg skal ske gradert ufr. En prosess jeg s virkelig skulle nske jeg slapp, men med tiden viste det seg at det fantes ingen annen vei for meg. Leger og kirurger hadde rett, jeg tok feil.

I en alder av 7-r fikk jeg diagnosen Ulcers Collit. Jeg var alvorlig syk, faktisk dden nr p et tidspunkt, frem til jeg hadde min siste store operasjon som 9-ring. Lite visste noen hvordan kroppen min ville reagere med et liv uten tykktarm og endetarm, men det var en sjanse ta siden utfallet hadde vrt s mye verre hvis ikke. Heldigvis hadde kirurgen min rett at jeg var en god kandidat, men det tok allikevel mange r fr ting stabiliserte seg. Livet som hadde blitt satt p vent begynte sakte, men sikkert taes i bruk igjen, men fremtidsutsiktene var uklare. Mtte jeg g et skoler om igjen, kunne jeg noen gang jobbe fult? Sprsmlene var mange, svarene var frre, men en ting var ganske klart; mitt energiniv kom til vre svekket for resten av livet med tanke p det mye annerledes tarmsystemet jeg skulle leve med, og for ikke glemme alt det den unge kroppen min hadde gtt igjennom.

Det er ingen som forstr hvordan man blir som person nr man har gtt igjennom noe slikt som jeg har gjort. Med mindre de ikke har opplevd noe liknende selv. Det gjr noe med en, og for meg spesielt kom viljen og pgangsmotet. Jeg skulle bevise at leger og kirurger tok feil, og strevde derfor i flere r for oppn noe som aldri kom til skje. Viljen og pgangsmotet mitt gjorde at jeg klarte fullfre skolen med samme rskull, jeg klarte jobbe, til og med fult i visse perioder. Det humpet og gikk helt til det virkelig sa stopp. For hva var det jeg gjorde? Jeg jobbet og sov. Det var det. Og i tillegg gjorde det meg syk. Fysisk syk, og for ikke glemme psykisk. Med en samboer og for ei jente som liker vre aktiv ble valget lett. Noe mtte skje for f en litt mer stabil hverdag og for f nok energi til gjre noe annet enn jobbe.

I 2015 var siste ret fr alt gikk som ‘spdd’, og dere kom p banen tidlig i 2016. Etter et r som deltids sykemeldt mtte jeg over p Arbeidsavklaringspenger, noe jeg fortsatt gr p den dag idag. Var det noe min saksbehandler var klar p s var det at jeg uten tvil hadde krav p Arbeidsavklaringspenger p samme grunnlag som de som er ung ufre, noe dere avslo til gangs tross for mitt lange brev da jeg mtte klage frste gang. Saken ble sendt videre og igr mottok jeg nok et avslag, hvor dere mener min arbeidsevne ikke ble nedsatt fr fylte 26? I et annet brev som omhandler min ufre sknad har jeg ftt godkjent nedsatt arbeidsevne, men dette gjaldt kanskje ogs fra etter fylte 26? Dere har ftt hele min leksikon-tykke journal, s hvordan kan dere begrunne at min arbeidsevne ikke alltid har vrt nedsatt? Forstr dere ikke hvor mye dette har gtt p min egen vilje og pgangsmot. Ingen vil vre syke. Ihvertfall ikke jeg! Men det er jeg, syk, men ‘frisk’. Flelsen av ikke bli trodd er vond og virkelig undvendig. Dere vil ha folk i jobb, mens jeg fr igjen for at jeg alltid har kjempet og prvd.

Jeg venter n p svar fra min saksbehandler om hva vi skal gjre videre. For meg virker det hele hplst. Jeg bare X fingrene for at min ufre sknad gr igjennom. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjre.

- Linda

  • 08.07.2018, 12:16

- EN NAV OPPDATERING


Hvor skal jeg starte?! Hmmm. Som flere av dere sikkert har ftt med dere gr jeg p Arbeidsavklaringspenger samtidig som jeg er i jobb. Hele tiden har planen vrt ske gradert ufr, en tung prosess som ikke er gjort p en, to, tre. For det er ikke bare ske gradert ufr. Frst m legene i NAV vedta om jeg har varig nedsatt arbeidsevne, noe jeg har lurt p om de faktisk er kompetente til vedta. Jeg fikk nemlig avslag p noe annet hvor de mente jeg ikke hadde dette, og da blir man jo sittende som et sprsmlstegn. Alle leger jeg noen gang har vrt borte i p sykehuset sier jo det motsatte. Uansett, lettelsen var stor da brevet som jeg har ventet p siden desember ifjor kom n i juni, hvor de faktisk hadde vedtatt at jeg har varig nedsatt arbeidsevne. f dette p plass har vrt vesentlig viktig med tanke p prosessen videre mot gradert ufr. Den store sknaden kunne endelig fylles ut og sendes inn.

De siste ukene har som dere sikkert skjnner gtt med i mye grubling og en del telefon-samtaler til bde den ene og den andre parten som har med NAV gjre. Det sende inn en sknad om ufr var vanskelig. Spesielt dette med inntektsopplysninger. Viktig var det jo f alt riktig for ingen hadde fortalt meg om noe var feil. Etter mye om og men fikk jeg ‘good to go’ fra saksbehandleren min, s n er brevet sendt. Jeg har til og med dobbeltsjekket at alt har kommet vel frem, s n gjenstr bare den lange ventetiden p 8 mneder fr jeg fr svar p hva som skjer videre.

Heldigvis, mens behandlingstiden pgr, har jeg verdens beste jobb og kollegaer som gjr ventetiden kortere. Jeg er s takknemlig for all tillit min sjef gir meg selv om alt dette str p. Det ha en trygg og god arbeidsplass under en slik prosess har vrt og er alfa omega. Det gjr det hele litt lettere. Uten tvil.

  • 06.06.2018, 19:47

- GANSKE FRUSTRERENDE


Er det noe jeg aldri blir klok p s er det den kroniske helsetilstanden min. Den svinger fra dag til dag, og som jeg har fortalt tidligere s er ingen like. Jeg kjenner raskt om kroppen er i ulaget, men selv om den er i ulaget betyr det ikke ndvendigvis at noe er galt. Jeg kan jo bli vanlig syk som alle andre...

Nr diverse symptomer som lukt, kvalme og trtthet melder sin ankomst har jeg lett for tenke at n er det en betennelse i systemet. Dette er en slags defekt tankegang man utvikler etter mange r med sykdom vil jeg pst. Et sprsml jeg fortsatt stiller meg selv er hvordan alle blodprver kan vre fine? De er stort sett alltid fine, selv nr en betennelse er pvist. Hvorfor har det seg slik? Etter forrige ukes nedtur hvor jeg hadde alle symptomene nevnt over, dro jeg til fastlegen for sjekke blodet. Og som jeg nesten allerede visste; de var fine. Eller til tross for mangel p D-vitamin(som jeg alltid har) var de fine. Det hele er faktisk ganske frustrerende. Jeg skulle nske blodprver ga klare svar med en gang- hver gang, men den gang ei.

Som dere ser p bildene er heldigvis smilet p plass igjen, og jeg fler meg ganske s okej i disse dager. Om jeg denne gangen har sluppet unna en mulig betennelse eller om jeg bare hadde litt rusk i kroppen som en hvilken som helst annet frisk person vet jeg fortsatt ikke. Men det er n snn da; det er ikke alt man skal f svar p her i livet.

  • 31.05.2018, 13:08

- BAK FASADEN


Det er akkurat en uke siden idag hvor jeg delte vre planer for helgen. Vi skulle reise til Budapest med jobben til min kjre, noe jeg hadde gledet meg veldig lenge til. Etter en hektisk periode s jeg frem imot ‘ legge denne tiden bak oss’ og starte sommeren p en fantastisk mte med fine mennesker p tur.

Dessverre gr ikke ting alltid som planlagt nr man lever med en kronisk helse, og det skulle vise seg at denne turen skulle bli en av disse gangene hvor ting absolutt ikke ble slik som jeg hadde hpet. Allerede fr vi reiste fredag morgen hadde kvalmen meldt sin ankomst, noe som satt et utrolig drlig utganspunkt for det hele. En lang dag ble til tidlig kveld, i hp om en bedre morgendag. Jeg hadde rett og fikk heldigvis en kjempefin lrdag i Budapest’s gater, bttur og flott middag, men etter det var det stopp. Sndagen var helt grusomt. Kroppen var rett og slett i ulaget. Kvalm og trtt. Utbrent? Jeg ble liksom aldri sikker der og da, og er det fortsatt ikke. Det hjalp heller ikke at flyet s ut til bli kansellert, men som omsider fly allikevel og resulterte i at vi ankom hjemmet vrt klokka fire p mandag morning. Idag ligger jeg p sofaen #dag4. Kvalmen har heldigvis gitt seg, s det gr fremover.

Jeg fikk ett sprsml p sndagen av ei jente p turen om det hele var verdt det for den fine opplevelsen jeg hadde lrdag. Der og da var jeg tvilsom, men idag er jeg glad. Glad og takknemlig for det fine jeg faktisk fikk oppleve. Jeg tror det er snn man m tenke nr man lever med en helse som meg.

Etter bildene dmme ser det hele ut som en perfekt weekend, men det er mye som kan skjule seg bak fasaden og et bilde. Glem aldri det...

  • 17.04.2018, 11:34

- EN SKIKKELIG GLAD-MELDING


Da den siste operasjonen var gjennomfrt og rehabilitering startet fikk jeg ganske klar tale fra kirurgen hvordan livet mitt kom til bli seende ut. Noe som spesifikk gikk igjen var dette med arbeid. Energinivet mitt er mye lavere enn hos friske mennesker, s dette med fulltid jobb kunne jeg igrunn bare glemme. I en alder av ni r, veslevoksen og en smule sta var bombesikker p at kirurgen tok feil. Hun mtte ta feil! rene gikk hvor helsen egentlig ble satt til side for motbevise. Kanskje ogs for overbevise meg selv om at jeg kunne. Og jeg klarte det p sett og vis. Perioder var alt bra, mens andre ikke fult s bra...

AAP-perioden min startet for snaut et r siden, etter ha innsett at kirurgen min hadde rett. For hvem vil vel innse eller snarere forst noe slikt i en alder av ni r, hvor livet s vidt hadde begynt og det viktigste ikke hverdagen skulle vrt leke med venner. Det frste mtet med NAV var derfor et stort nederlag, og AAP like s. Alt fltes p en mte galt, nr kroppen setter en stopper, men sinn og hjertet vil fortsette. Brtt jobbet jeg litt over 50%, noe jeg aldri hadde sett for meg. Drmmen om ‘egen’ CUBUS-butikk ble lagt i grus sammen med fremtidsplaner som aldri ville komme til finne sted.

Dette var for et r siden... Hverdagen har gtt videre siden da og jeg har virkelig innsett hvor rett avgjrelsen har vrt. Det stikker fortsatt til n og da, men alt i alt fles valget riktig. En flelse jeg er glad jeg har ftt. AAP’n tikker i vei mens jeg venter p svar p sknaden om gradert ufr. Underveis har store ting skjedd, noe jeg aldri hadde sett for meg kom til skje med tanke p situasjonen jeg er i.

For det er ingen hemmelighet at min sjef og jeg jobber godt i lag. Det har vi heldigvis gjort siden dag en. penhet fra meg og forstelse fra henne har lagt grunnlaget for noe veldig bra. Ikke bare fr jeg jobbe med mote som jeg elsker, men alt annet rundt bare stemmer. Det er riktig! Og det tror jeg hun fler ogs da hun for en snau mned siden tilbd meg stillingen som ASSISTERENDE BUTIKKSJEF samtidig som jeg skal fortsette som Visual Merchandiser. Vi snakket om dette for en lang stund siden, men da NAV kom inn bilde har jeg tenkt at dette aldri kom til skje, men det har det n gjort. Tenk f den tilliten nr ting er som de er. Jeg skal vel kanskje rlig innrmme at jeg jobber hardt de 50% jeg er p jobb, s ingen ting har kommet gratis, men bare tanken p at jeg har ftt til dette gjr at trene sitter lst. Det handler om aldri gi opp uansett hva. Idag har jeg oppndd det nrmeste jeg kan komme drmmen min, og det fles pretty damn good!

  • 16.04.2018, 18:47

DET HAR SKJEDD S MYE SIDEN SIST...


- Nytt r, blanke ark sies det. Mulighetene er endelse, og det man ikke fikk gjort i ret som gikk har man p ny ftt en sjans til gjre -

For min del sa det bare stopp. Stopp i hode og stopp til alt som hang sammen med blogg og blogging. Jeg hadde store planer om ta dere med p alt som har skjedd fra nyttr og frem til n(for det har vrt en del), men den gang ei. Nr kropp og sinn har mer nok med fungere i hverdagen - jobb, samboer, familie, venner osv. da er det bare en ting gjre og det er roe ned. Hvile i mellom slagene er noe jeg har blitt bedre p, men jeg har fortsatt en lang vei igjen g. Det si nei er nemlig ikke lett. Jeg har sagt ja til alt denne gangen, noe som dessverre har gtt ut over bloggen og dere som har fulgt meg.

Mange har lurt p om jeg har sluttet blogge. Svaret har vrt at jeg har mttet ta en pause som jeg n hper er over. Jeg gr inn i en veldig spennende periode bde p jobb og p hjemmefronten, som jeg inderlig hper jeg klarer f delt med dere. Dette med dele erfaringer og tanker tror jeg bare er sunt, s jeg har ingen intensjoner om slutte.

Jeg hper dere har hatt noen fine mneder siden sist? Tenk, n er vren her og den skal bli magisk.

Flg meg gjerne p Instagram her.

  • 11.12.2017, 19:04

EN STOR SKUFFELSE...


- For nesten 6 mneder siden ble klagebrevet sendt avgrde til NAV. Et klagebrev som den gang da fltes helt undvendig mtte sende inn. Allikevel var avslaget p sknaden en faktum, s det mtte gjres.

Sknaden omhandlet at jeg skulle ftt arbeidsavklaringspenger p samme grunnlag som de som er unge ufre. Det var min saksbehandler som mente dette uten tvil var noe jeg hadde krav p, og sendte derfor en sknad uten at jeg visste det(absolutt i beste mening). Dessverre skulle det vise seg at hans kollegaer i nord ikke var vre enige. P det tidspunktet var jeg faktisk ikke klar over at dette var mulig fr jeg satt med et brev hendene hvor avslaget stod der svart p hvitt.

Skuffelsen ble stor p lrdag da jeg pnet et brev med nok et avslag. De mener fortsatt at arbeidsevnen min ikke ble nedsatt fr fylte 26r og at den kanskje ikke er livsvarig. HALLO!! Hva er det som m til for n igjennom? De har all sykdomshistorikk. En blekke s tykk som et leksikon. Ja, jeg har prvd jobbe fult lenge og vel, men jeg har levd p lnt tid akkurat der. Min kropp er ikke medisinsk sett kapable til klare dette(noe jeg fikk beskjed om i ung alder, men som jeg s hardt har prvd motbevise). Det var dmt til si stopp, noe det de siste rene har gjort.

Jeg ble kronisk syk i en alder av syv. Jeg har kanskje operert bort alt som var betent i kroppen, men det betyr ikke at jeg sitter igjen som 100% frisk. En kronisk sykdom byr p s mye annet i tillegg. Den forsvinner ikke bare av seg selv. Det er noe jeg m leve med livet ut. Hvis ikke dette kvalifiserer meg som en ‘kandidat’ til ha krav p arbeidsavklaringspenger p samme grunnlag som de som er unge ufre, hva gjr det da?

  • 22.11.2017, 17:18

- EN UBEHAGELIG OVERRASKELSE


Helt siden fredag forrige uke har jeg gtt med en skikkelig dott i ret. En snn dott som gjr at det fles ut som om hjernemassen er ls. Jeg regner med flere av dere skjnner hva jeg mener. Det er s ubehagelig, men allikevel helt ufarlig. Jeg tenkte derfor som s at dette fr g over av seg selv, noe som skulle vise seg at ikke skjedde.

Igr kveld flte jeg denne dotten var verre. Det hjalp lite vre p konsert/foredrag med masse mennesker og sty. Jeg flte meg rett og slett som en gammel huggrn dame(p godt Fredrikstadsprk). Natten kom og p mitt nattlige toalettbesk fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse. Jeg flte nemlig at noe rant ifra ret. En helt merkelig flelse. Papiret ly ikke. Jeg s riktig. Det var blod! Det frste som slo meg var at trommehinnen hadde sprukket, men jeg hadde ikke vondt s jeg fikk det ikke til stemme. Jeg ble faktisk litt engstelig. Det er kanskje ikke s rart.

Jeg klarte skaffe meg en legetime idag tidlig. Heldigvis! Det g med engstelse i kroppen er ikke noe srlig. joda, det skulle vise seg at trommehinnen hadde sprukket p grunn av en rebetennelse, og at jeg var en av de heldige som ikke opplevde smerte. Jeg trodde faktisk ikke det var mulig at dette var smertefritt? Visste dere at det gikk an? Jeg har ihvertfall alltid hrt det stikk imotsatte. At smerten er rett og slett grusom. Men s er det n snn da, at nr det kommer til min helse og kropp s er det ingen ting som overrasker meg. Uansett, jeg fr tenke at jeg hadde hell i "uhellet" og at dette er noe som leger seg selv til slutt. Det tar bare litt tid. Ca. 14 dager for vre eksakt....

  • 07.11.2017, 18:23

- HVA BETYR TRENING FOR MEG?


Jeg har alltid vrt en aktiv jente. Da jeg var liten slet min mor og far med f barnepass for jeg var overalt p en gang. Jeg startet p hndballskole ganske tidlig og for ikke glemme musikkorps, men da sykdommen inntraff i en alder av 7 r sa det brtt stopp. Alt det hverdagslige ble satt p vent. Det var bare snn det mtte vre for en stund.

Etter frste operasjon hadde jeg falt helt ut av hndballen. Den fysiske aktiviteten ble for "hard" siden kroppen hadde vrt helt p bunn. Jeg mtte starte fra scratch. delta i musikkorpset ble ogs vanskelig da mitt valg av instrument fr sykdommen var klokkespill. Med utlagt tarm gikk det selvflgelig ikke bre klokkespillet foran p magen. Midt i den store fortvilelsen ble jeg spurt om delta i drilltroppen til korpset, noe jeg etterhvert prvde meg i. Jeg merket raskt at dette var noe jeg mestret, og som for barn flest nr de mestrer noe, s fortsetter de. Jeg fortsatte.

 

Jeg ble bare bedre og bedre, og til slutt gikk jeg som tamburmajor foran "mitt eget" korps. Jeg var stolt, men sikkert ikke like stolt som mor og far. For p veien dit hadde jeg rukket operasjon nummer to, uten falle ut. Det var som om drillingen var ment for meg.

 

I mange r var drill min lidenskap og hobby. Da jeg fylte 18 tok det brtt slutt, noe som fltes veldig tungt der og da. Jeg valgte starte p et treningssenter som en erstatning, noe som etter hvert fltes godt. Det var gy! Gy trene styrke p en mte kroppen min aldri fr hadde gjort. Gy se resultater. Allikevel ble jeg aldri ferdig med drillen, og bare et par r seinere var jeg tilbake med drillstaven i hendene. I full jobb ble dette mer en nok for en kroniker hndtere, s treningssenteret mtte vike. Slik ble det i fire r fr jeg til slutt takket for meg og la drillstaven p hylla. For godt denne gang. Jeg var nok bare p det stadiet i livet hvor det fltes riktig gi slipp. Det fles fortsatt riktig idag, fire r seinere.

Dessverre skulle det vise seg at jeg kom midt i et veiskille p den tiden. Jobb, helse, ja rett og slett s var livet ganske tungt. Magen fungerte ikke som den skulle, og har egentlig vrt frem og tilbake helt frem til ifjor. Ifjor tok jeg steget om f et bedre liv. En bedre livskvalitet som gjr at man fr lysten. For ikke nok med at magen har hanglet. Ryggen startet ogs p en tidspunkt der. Et resultat av hvordan jeg er bygd opp innvendig etter operasjonene har jeg blitt fortalt. Trening og behandling ble en ndvendighet. Det var ikke til komme bort ifra.

 

 

Idag har jeg klart finne en balansegang som har gjort min mage stabil igjen. Den har faktisk vrt fin ganske s lenge n(bank i bordet). Dessverre er ryggen min strste utfordring akkurat n. Trening har blitt mer viktig enn noen gang tidligere. Ikke fordi jeg ndvendigvis vil se og fle meg bra, men fordi jeg m. En sterkere rygg vil gi meg mindre plager. Jeg blir nok kanskje ikke kvitt plagene helt, men jeg satser p en bedring. Det m jeg jo!

 

Idag startet jeg p et nytt treningsprogram. Det fltes bra. Imorgen kanskje ikke fult s mye, men snn m det bare vre. No pain, no gain sies det.

  • 01.11.2017, 20:08

- GAMMEL SJEL I EN UNG KROPP


Vel, n er jeg vel kanskje ikke s ung lenger siden jeg allerede i Februar fyller 30, men dette er en flelse jeg har hatt i mange r. Denne flelsen av at jeg er en gammel dame i en ung jentes kropp. Er det p grunn av alt jeg har gtt igjennom som liten? Er det snn man blir og fler seg etter ha opplevd mye sykdom og sett dden i hvityet p et tidspunkt der?

Selv om jeg alltid har flt det slik har det ikke stoppet meg i vre eller gjre det samme som mine jevnaldrende venninner. N hrtes jeg brtt ut som en som diltet etter(noe jeg ikke gjorde), men dere skjnner kanskje hva jeg mener? Jeg ville jo vre lik venninne mine. Det hjalp meg kanskje der og da skyve de vonde minnene bak i hode. Allikevel hjalp det ikke lenge, for ganske raskt kom flelsen som fortalte meg at jeg er for gammel for slikt. For gammel for uansett hva slags "jente-streker" det mtte vre. Samtidig var det noe inni meg som sa at jeg mtte oppleve og erfare alt dette, hvis ikke hadde jeg garantert kommet til angre i en faktisk voksen alder. Alt skal jo forme oss p veien, om dere skjnner?

Det kan vel ogs tenkes at jeg ikke ville la meg definere som hun som en gang var alvorlig syk. Kanskje det er derfor jeg valgt hive meg p alt ungdomsrene hadde by p, men jeg angrer ikke av den grunn. Alt dette har gjort meg klar p hvordan jeg vil ha det i livet mitt. Med "god hjelp" fra en livserfaring ikke alle sitter med i en alder av snart 30, s er det kanskje ikke s galt allikevel vre en gammel sjel i en ung kropp. Ihvertfall ikke snn rent mentalt messig....

  • 25.10.2017, 20:55

HVOR GR VEIEN VIDERE N?


Igr avsluttet jeg nok et kapittel nr det kommer til min NAV-reise og veien mot ung ufr. 8 uker med tiltak er n over. 8 uker som igrunn fles ut som en hel evighet.

Flere av dere har sikkert ftt med dere at min utprvning foregikk p min arbeidsplass, hvor jeg skulle prve meg p en 60% stilling istedet for 50%(som jeg har p min arbeidskontrakt). Skeptisk fra starten av var jeg, for over en kort periode kunne jeg lett klart jobbe de ekstra timene, det er over en lenger periode hvor problemene hadde oppsttt(trodde jeg). Allikevel gikk jeg inn i prveperioden med et pent sinn, men med en tanke fremst i pannen om lytte ekstremt godt etter hva kroppen fortalte meg. Jeg fikk meg raskt en overraskelse da kroppen sa ganske tidlig ifra. Jeg har tydeligvis lrt meg kjenne kroppen min ekstra godt det siste ret, noe som fles veldig godt. Den "gamle" Linda hadde kjrt p uten lytte, mens den "nye" Linda valgte den mer fornuftige veien. Fornuftige og uten tvil den beste.

Som sagt ble tiltaksperioden avsluttet igr. Sluttrapporten som NAV skulle ha fra min jobbkonsulent ble signert. En veldig fin rapport jeg er veldig fornyd med. Jeg velger si at jeg fler meg heldig som inntil n har truffet p s forstelsesfulle og allrighte mennesker p denne ellers s tunge veien. Det hjelper veldig p bde kropp og sinn. Det viser meg at inne i mellom alle skrekkhistorier om NAV, s finnes det ogs positive historier. Ikke alt er negativt.

Men, jeg tror den tyngste veien gjenstr n. Jeg tr nesten ikke hpe p at ting gr lett, i redsel for bli skuffet. Neste steg n blir vel egentlig ske ung ufr. Alt som kan samles inn av informasjon om meg og min helse er p plass. S hvor veien gr videre n, gjenstr se. Jeg m uansett igjennom dette, koste hva det koste vil...

  • 24.10.2017, 18:10

- EN POSITIV SIDE VED EN KRONISK HELSE


Det har gtt en stund siden sist jeg blogget n. Jeg har vrt inne i en veldig hektisk periode, noe som krever planlegging slik at den kan gjennomfres "riktig". Det hres kanskje merkelig ut, men i mitt hode planlegger jeg hvordan energien skal brukes i hektiske perioder slik at jeg ikke tapper meg for all energi. Helger brukes egentlig til oppladning, men nr ogs de er hektiske er det lett for at ting kan g galt.

Den hektiske perioden er n oversttt, og jeg kom meg heldigvis vel igjennom. Akkurat idag fler jeg meg ikke s aller verst, sett bort ifra en litt snufsete nese. Planleggingen er ikke s dum velger jeg konkludere med. Den fungerer nok som en slags forsvarsmekanisme. En mekanisme som er veldig god ha. S ja, denne gangen sitter jeg igjen med mange gode minner. Minner fra bursdager, eventer osv. som jeg takknemlig for at kroppen min "lot meg f oppleve". En positiv side ved leve med en kronisk helse er at man absolutt ikke tar disse tingene for gitt. Jeg smiler....

N gjelder det bare roe helt ned fr en hektisk frjulstid. Jeg X fingrene for at kroppen fortsetter henge med. Jeg skal ihvertfall gjre mitt beste for at det skjer.

  • 03.10.2017, 11:29

- GJRE DET BESTE UT AV SITUASJONEN


Jeg sitter i sofaen i denne skrivende stunden. Jeg titter ut p hstvret, som enkelte dager gjr meg glad, mens andre ikke. Idag er en snn dag merker jeg, hvor ting kommer til g litt treigt.

For allerede i det jeg stod opp fra senga idag tidlig merket jeg bde anspent rygg og oppblst/pulserende mage. To faktorer som flger meg i hverdagen, men som ikke synes utad. Det er bare jeg som kjenner, vet og ikke minst forstr hvordan det er. Forstr hva det koster legge p seg en maske utad selv om jeg innvendig ikke fler meg helt p topp.

Jeg fr daglig sprsmlet av min samboer nr han kommer hjem fra jobb: "hvordan har du hatt det idag"? Jeg tror jeg omtrent aldri har kunnet svare at idag har vrt en bra dag. For som regel er den aldri helt bra. En kronisk helse gir ikke rom for helt fine og bra dager. Det er ekstra tungt til tider ikke kunne gi en positiv tilbakemelding p noe man s gjerne skulle nske var bra, men som dessverre(mest sannsynlig) aldri vil komme til vre bra.

P bildene smiler jeg. De er tatt igr nr formen var litt bedre enn jeg fler meg idag. Det er uansett veldig lett stille seg opp foran kameraet smile. Smilet behver ikke ndvendigvis bety at alt er fint og flott. Som sagt, en kronisk helse gir ikke rom for at ting er fint og flott, men om jeg skulle gtt rundt med geipen dag ut og dag inn hadde jeg nok skremt bort alle rundt meg. Det er det prve gjre det beste ut av noe tungt som gjelder. Det er ikke alltid like lett. Spesielt ikke p dager som idag(hvor jeg helst bare vil ligge p sofaen), men det m til.

  • 26.09.2017, 11:52

NAV'ERE TRENGER OGS NOE SE FREM IMOT


Her om dagen kom jeg over et innlegg som engasjerte. Innlegget omhandlet dette med fordommer mot oss som NAV'er. Mennesker som kritiserer og dmmer fr de i det hele tatt vet noe som helst om hva som skjuler seg bak 'vedkommendes' ytre fasade. At det finnes mennesker som mener at vi som fr sttte fra NAV bare burde holde sengen gjr meg faktisk ganske sint for ikke snakke om oppgitt.

Som flere av dere sikkert vet fr jeg sttte fra NAV pga. sykdommen min Ulcers Collit. Jeg er n under utredning og AAP ordningen fr jeg en dag kan f skt p ung ufr. Helsen, med tanke p sykdommen, er stabil, noe som tilsier at jeg prver leve s normalt som mulig. S da kommer sprsmlet:

"Hvorfor skal ikke jeg som NAV'er ha lov til kunne ha ting se frem imot? Reiser, caf-besker, venninnekvelder og ja til og med fester. Jeg er ett menneske med behov og nsker, og disse m bli dekket p lik linje som alle andre. Alt annet blir jo helt feil!

Personlig har jeg heldigvis aldri opplevd noe slikt direkte, men nr jeg fr lese slike innlegg som det jeg kom over her om dagen fler jeg meg truffet p et vis, slik at jeg m si noe. Si noe p vegne av oss alle som egentlig helst ville sluppet NAV og hele systemet, men som ikke har noe valg.

Til dere som dmmer: Pass deres egne saker slik som vi gjr med vre. Er det ikke nok elendighet i verden fra fr? Trengs det spre mer galle?

  • 19.09.2017, 13:42

ER JEG MOTIVERT?


- Det har skjedd mye p litt over et r n. Ting har forandret seg veldig siden jeg frst ble deltidssykemeldt i psken ifjor. Det g ifra jobbe mest mulig til finne en balanse i arbeidslivet, en balanse som passer min kropp og helse, har vrt tung. Det gi opp jobbrelaterte drmmer og ikke minst la andre ta kontroll over noe jeg selv skulle nske jeg hadde kontroll p har uten tvil vrt en siste utvei.

Her om dagen fikk jeg et sprsml. Et sprsml det var utrolig vanskelig svare p der og da. Jeg er nemlig n under tiltak p min arbeidsplass og skal pga. dette prve meg i litt mer jobb. 60% stilling istedet for 52%(som jeg har p kontrakt og jobber fast). Sprsmlet omhandlet om jeg var motivert til dette. Motivert til jobbe mer? Jeg har kommet dit jeg er idag etter en allerede lang og tung prosess med min arbeidsgiver og nr vi begge endelig fler vi har funnet noe som fungerer for oss begge, s skal jeg jobbe mer. Hadde sprsmlet kommet for to r siden hadde uten tvil motivasjonen min vrt p topp, idag ikke fult s mye. ret som deltidssykemeldt ble brukt flittig til finne ut av hva jeg orker, og selv om jeg idag jobber mer enn jeg gjorde da, s m jeg n jobbe enda litt mer. Det blir bare helt feil spr dere meg. Hvorfor kan ikke min arbeidsgiver og mitt ord vre nok?

For se det positive oppe i det hele kan jeg styre disse ekstra timene helt selv. Allikevel fr jeg en ekstra utfordring. Jeg m n klare lytte veldig godt til hva kroppen min sier slik at jeg ikke bare gjr som en flink pike og "utfrer" med glans. For i det lange lp s vet jeg jo at det ikke vil g. Det har jeg jo allerede erfart og ftt svaret p selv.

Mitt svar til dette med motivasjon ble derfor at jeg er motivert. Motivert til f dette oversttt slik at jeg kanskje kan nrme meg det endelige mlet med nok et lite skritt....

  • 14.09.2017, 19:44

- EN REALITY-CHECK


Jeg nrmer meg 30-rene med stormskritt, noe som fles ganske spesielt si hyt og ikke minst skrive ned. For ca. ti r siden var alt s mye annerledes enn det er idag, men det er jo snn livet er. Man tar og gir, lrer og lrer bort, elsker og hater osv.... Hvis jeg skal si noe positivt ved nrme seg tretti m det vre visdommen jeg sitter igjen med. Jeg har lrt ufattelig mye om meg selv og hvordan jeg best mulig kan leve et godt liv. Man vokser med rene sies det, og det er ingen ting som er mer sant enn det.

Et stort skritt(for min del) var kaste meg p "NAV-toget" og dets mange stasjoner. Hadde du spurt meg for ti r siden om jeg idag kom til vre i en prosess hvor ung ufr var "mlet", enden p alle stasjoner, hadde jeg ledd og sagt klart nei. For jeg skulle jo aldri det. Jeg var ikke syk nok. Klart hadde jeg vrt syk nok som barn, men ikke da. Men som sagt man vokser og lrer, og tar med visdommen videre p veien. Jeg brukte lang tid, men lrte til slutt. Jeg fikk en real reality-check, noe livet som oftest byr p mer enn en gang.

Reality-checken kom som lyn fra klar himmel psken ifjor da kroppen sa stopp. Egentlig hadde den gjort det mange ganger tidligere, men det var frst da jeg lyttet. Virkelig lyttet til hva kroppen fortalte. Idag syns jeg fortsatt det er merkelig at jeg ikke forstod fr ting egentlig hadde gtt for langt. Dessverre er dette mer enn normalt. Alts innse ting "for seint". Heldigvis var det ikke for seint gjre greip. Bedre seint enn aldri tenker n jeg.

Prosessen mot mlet er allerede godt igang, men jeg vet jeg har en lang vei igjen g. Jeg tror det er derfor jeg er mye sliten. For jeg str n midt oppe i noe som er helt utenfor min kontroll. Det er tung og ikke minst litt skremmende. Jeg vet jeg har mye igjen lre p dette "NAV-toget fr ting blir avklart. Dette er ogs noe livet har by p for min del, som jeg bare m ta for det det er og prve gjre det beste ut av.

  • 11.09.2017, 19:46

- EN USTABIL KROPP?


Forrige uke er et tilbakelagt kapittel, og godt er det. Jeg aner ikke hva som har skjedd med kroppen min dette ret, men den virker nesten litt ustabil. Ustabil i den forstand at det stadig vekk skal snike seg innp basselusker som absolutt ikke er velkomne.

Siden nyttr har pkjenningene vrt mange med tanke p NAV og arbeid. Tunge valg har blitt tatt og vonde avgjrelser like s. S jeg sitter n her da, og lurer veldig p en ting. Er det mulig at kroppen min sier ifra i form av forkjlelse og influensa? At pkjenningene har vrt spass tunge over en lang periode at jeg er mer mottagelig for sykdom? Er dette logisk, eller absolutt ikke? Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg har hatt feber, mens ir har jeg allerede hatt det to ganger. Forrige uke slapp jeg heldigvis unna feber og seng, men nok en kraftig forkjlelse gjr at jeg begynner bli skikkelig sliten. Sliten av aldri fle meg helt frisk. Oppe p en allerede energi-manglende kropp er dette virkelig krevende sjonglere i hverdagen.

Idag startet en ny uke. Heldigvis med blanke ark og en forkjlelse som er p hell. Smilet sitter litt lsere, s jeg bare krysses fingrene for at kroppen min kan stabilisere seg etterhvert. Jeg tenkte faktisk ta influensa-vaksinen etter oppfordring fra forskjellige hold. Noen av dere som har erfaring med denne?

nsker dere en fin og ikke minst frisk uke!

  • 31.08.2017, 19:50

HVORDAN SKAL DETTE G?


Da var dagen blitt til kveld, og mtet jeg hadde idag tidlig med min jobbkonsulent er vel oversttt. Magen knt seg greit mange ganger i forkant, men det er kanskje ikke s rart med tanke p at det var frste gang vi mttes. En veldig hyggelig dame tok meg imot, s knutene forsvant heldigvis raskt. Etter litt prat er n planen for de neste seks ukene lagt. En plan jeg bde gruer og gleder meg over.

Jeg har vrt veldig heldig ftt det slik jeg hpet p. At jeg fikk beholde hviledagen mine. Utfallet ble en time ekstra p mandag- og onsdagsvakten min. Alts to timer mer i uken. Selv om jeg er veldig fornyd med dette, m jeg innrmme at jeg gruer meg litt. Jeg fler jeg n er inne i en god stream slik jeg allerede har jobbet en stund, men snn er det. Dette er noe jeg bare m igjennom. Positive tanker og en dag om gangen er uten tvil det som gjelder. S fr det som(eventuelt) skjer p veien takles der og da.

Den nye jobbplanen starter allerede p mandag. Heldigvis er jeg et A-menneske som liker st opp tidlig, s det blir ikke noe problem. Hihi! Hvordan dette kommer til g er jeg vel nesten sikker p fr jeg har startet, men som sagt s er det en dag av gangen som gjelder n. Og ikke minst positivitet.

  • 29.08.2017, 18:51

DET SKAL BARE IKKE SKJE!


Det er ikke ofte jeg surrer nr det kommer til avtaler, mter, arbeidstider osv. Ting som er viktig rett og slett. Jeg er som regel alltid fem minutter for seint ute(noe som ligger til familien), men jeg glemmer aldri. S fem minutter for seint er bedre enn glemme helt.

Dessverre skal det vre en frste gang for alt. Idag skulle jeg f erfare den fle flelsen nr telefonen ringer hvor du fr beskjed om at du har misset en avtale. En ganske viktig en var det ogs. Jeg skulle hatt min frste samtaletime med min nye saksbehandler for tiltaksperioden min. Timen ble satt opp forrige uke. Jeg skrev ned i almanakken min, og poff s var det hele glemt. Eller ikke glemt, men jeg var s innstilt p at mtet var neste tirsdag, at det var ikke i mine tanker da jeg stod opp idag tidlig. Jeg fatter ikke at det gr an! Det skal bare ikke skje, men det gjorde det....

Saksbehandleren min tok det finere enn meg, for dette skulle vi bare glemme fikk jeg beskjed om. Glemme ja! Lettere sagt enn gjort det. For her sitter jeg flere timer seinere og fler meg dum som et brd.

Det er tydelig at det surrer og gr mye oppe i hodet mitt i disse dager nr jeg klarer glemme noe som er s viktig. Det er ikke bare bare skulle koble alt sammen. Jobb, NAV, konsulentfirma, familie, samboer og selvflgelig det ta vare p min egen helse. Trene var det jeg skulle idag. Det var dagens gjreml. Det ble brtt det eneste gjremlet , for samtaletimen passerte under frokosten. S snn gikk det. Den nye timeavtalen frstkommende torsdag glemmer jeg ihvertfall ikke.

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her p bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign