• 18.01.2017, 20:58

- FA** TA MIN KRONISKE HELSE!


Det er dagen før dagen. Dagen som skal forme veien videre for min jobbkarriere. Følelsene har igrunn tatt overhånd idag. Jeg sliter litt med å skrive, men jeg føler jeg trenger å få tømt meg litt, så jeg prøver.

For, det skulle ikke være nok grue seg til morgendagens møte idag. Idag tidlig kom nemlig nyheter om at ting forandres på jobb. Egentlig var det bare kjempefine glad-nyheter, men for min egen del kom det som et slag i ansiktet med hilsenen om at: "Du kommer aldri til å komme dit". (Mine egne tanker). Så samtidig som jeg ble glad, ble alt så overveldende at jeg brått ble veldig trist. Jeg har jo visst lenge at mulighetene mine er begrenset når det kommer til jobb, så at det fortsatt svir så ille som det gjorde kom overraskende på.

Jeg prøver å si til meg selv: "Vær takknemlig Linda. Tenk på alt du har". Det hjelper svært lite når en har ambisjoner langt større enn hva helsen tillater. Ihvertfall akkurat her og nå, og ihvertfall når mulighetene er der, men istedet skal jeg på NAV for å la de "bestemme" min jobbfremtid. Fa** ta min kroniske helse og Ulcerøs Collit! Hvis jeg fikk velge en eneste ting fritt her i livet, så hadde det vært å få være frisk. Frisk til å kunne gjøre hva enn jeg måtte ønske.

Imorgen er en ny dag. Jeg satser på at en god natts søvn hjelper litt. Selv om jeg vet hele denne jobbgreien blir en tung prosess å jobbe med, som med alt mulig annet som har med helsen min å gjøre. Ting får heller bare være litt tungt akkurat nå, så kommer jeg meg ovenpå igjen. Det gjør jeg heldigvis alltid.

Linda❤

  • 16.01.2017, 19:24

- NÅR ANDRE SKAL BESTEMMME FREMTIDEN DIN


En ny uke betyr nye muligheter. Nye muligheter til å gjøre noe man kanskje ikke rakk forrige uke eller rett og slett ta fatt på noe man ikke har så lyst til, men må.

Jeg må denne uken ta fatt på noe jeg har kviet meg til lenge. Som jeg skrev forrige uke har jeg i april gått deltidssykemeldt et år, og skal derfor snart søke om arbeidsavklaringspenger. Før alt dette har jeg et møte med NAV. Et møte som finner sted nå på torsdag. Jeg kvier meg. Ikke bare litt, men veldig mye. Det å føle på at noen andre skal bestemme over fremtiden din er tungt og ikke minst frustrerende. Spesielt når jeg har vært independent siden jeg fylte 18. Jeg klarte meg selv. En slik mestringsfølelse er god. Så god at den er vanskelig å gi slipp på.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg var frisk slik at jeg slapp å tenke på NAV, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Det eneste jeg kan gjøre nå er å prøve og snu det hele over til noe positivt. Prøve å tenke at jeg faktisk er heldig som lever i et land som har en ordning for sånne som meg. "En ordning som sier at kronisk syke har krav på full lønn når de ikke klarer å jobbe fult".

Hvordan det hele går må jeg bare smøre meg med tålmodighet for å få svar på. Det er fortsatt noen dager igjen til torsdag, og etter endt møte har jeg bare begynt å skrape i overflaten av noe jeg vet kommer til å bli en lang prosess.

Fremtiden min jobbmessig ligger kanskje i noen andres hender akkurat nå, men det er fortsatt min oppgave å gi meg selv en så bra hverdag (på alle plan)som mulig. Dette er en oppgave jeg jobber med hver dag, og som jeg mest sannsynlig kommer til å jobbe med til den dagen jeg dør.

Linda❤

  • 11.01.2017, 16:55

JEG TRENGER HJELP!


- Deltidssykemeldings-tiden min er snart over. 5. April har jeg brått gått ett år som deltidssykemeldt. Hvor har tiden blitt av? Jeg syns ikke det er lenge siden jeg slet med å ta det vanskelige valget som ville komme til å totalforandre min hverdag.

Det er kanskje en liten stund til April måned enda, men som sagt tiden flyr, og brått er den der. Veien videre blir spennende. Planen nå er å søke om arbeidsavklaringspenger, for deretter å søke om uføretrygd. Uansett hvem jeg har snakket med får jeg samme følelse. Følelsen av at dette kommer til å bli vanskelig og kronglete. Jeg gruer meg egentlig veldig, men som jeg har nevnt tidligere er dette noe jeg bare igjennom(før eller seinere), så det får koste hva det koste vil av krefter.

Jeg har fått et dialogmøte med NAV neste torsdag. Et møte som omhandler veien videre, og det er her jeg trenger hjelp. Deres hjelp. Jeg har oppfattet at jeg har flere lesere som har vært igjennom denne prosessen jeg nå skal igjennom.

- Har dere noen tips å komme med? Hva bør jeg si? Hva bør fastlegen og jeg snakke om på forhånd for å få NAV-konsulenten til å forstå? Er det noe vi kan gjøre?

Jeg har fått en time hos fastlegen min på tirsdag, hvor jeg tenkte vi skulle legge en liten "strategi". Jeg hadde derfor satt stor pris på alt dere kan gi meg av informasjon. Hvis dere ikke vil legge igjen en kommentar i kommentarfeltet er det bare å sende en E-Mail til: hansen.linda88@gmail.com. På forhånd takk.

Linda❤

  • 10.01.2017, 16:41

TENK Å GRUE SEG SÅ ILLE


- at man blir kvalm. Da mener jeg en sånn kvalme som kommer av engstelse. En engstelse når man skal gjøre noe som er skikkelig utenfor komfortsonen.

Slik hadde jeg det idag tidlig. Jeg våknet nemlig til en dag jeg har kviet meg for en god stund. Nemlig "tannlege-dagen"! Det er over to år siden sist jeg var på et tannlegebesøk, og da fikk jeg de to nedre visdomstennene mine fjernet. Dette var to forferdelige "inngrep" hvor den stakkars tannlegen slet med å få de ut. Det første forsøket endte i fiasko med et stort munnsår og sykemelding på kjøpet. Heldigvis gikk det bra til slutt(etter tre besøk), men etter det fikk jeg liksom litt nok. Tannhelsetjenesten ble dermed satt på vent.

Etter to år måtte jeg bare manne meg opp, noe jeg da klarte til slutt. Klokken 10.30 idag satt jeg i tannlegestolen mer spent enn spenning selv. Jeg fikk heldigvis raskt positive tilbakemeldinger, der alt så bra ut. Et lite påbegynnende hull var alt tannlegen kunne se(faktisk mitt første hull EVER), men det var så lite at det fikk vente. Kvalmen forsvant raskt, og all den spenningen jeg hadde lagd for meg selv virket så unødvendig.

Så nå har jeg startet det nye året med gode svar på tarmsystemet mitt og gode svar på tennene mine. Det kjennes virkelig deilig. Det gir liksom en kickstart og en ekstra giv til å ta fatt på hverdagen. I like it!

Linda❤

  • 09.01.2017, 20:01

HVORDAN BLIR DETTE ÅRET SEENDE UT?


- Fjorårets start var ganske tøff for min del. Jeg var utbrent, noe jeg kanskje var klar over innerst inne, men allikevel ikke helt ville innse.

Jeg holdt på fra januar til april før jeg kastet inn håndkle og ble deltidssykemeldt. Etter å ha tatt en og en dag av gangen, begynte kroppen å vende seg til den nye hverdagen, men det tok lang tid. Etter å ha kjørt kroppen på det maksimale i X antall år, var det ikke gjort på en måned eller to å komme seg ovenpå igjen. Jeg ble rastløs, irritert og frustrert. I tillegg til dette måtte jeg håndtere NAV. Ja, jeg befant meg selv i følelsesladd berg- og dalbane tur.

Ting falt på plass sakte, men sikkert. Jeg følte jeg endelig hadde litt overskudd, og når sommerferien startet for min del i midten av juli var det deilig å vite at ting var på stell. Når det er ryddig rundt meg får jeg automatisk en bedre hverdag(noe jeg regner med flere kjenner seg igjen i). Ferien gikk like fort som den kom, og når hverdagen igjen kalte ble dessverre ikke formen helt slik jeg hadde håpet på. Den varierte fra dag til dag i høstmånedene, og var slettes ikke like fin som den var i sommermånedene.

Frustrasjonen ble igjen stor, og da jeg fant blod i avføringen i November svartnet det litt. Alt ble så ufattelig tungt. Valget jeg hadde tatt om å deltidssykemelde meg virket brått helt meningsløst siden formen var som den var.

En stor og tung nedtur fikk jeg igjen når jeg dro til Collosseum klinikken i Oslo for å sjekke tarmsystemet, hvor legen ikke visste hvorfor jeg var der, i tillegg til å bli undersøkt med feil utstyr. Denne timen jobbet jeg får å finne(for å slippe ventetiden i det offentlige helsevesenet), noe jeg absolutt skulle latt være, men det er jo lett å være etterpåklok.

I midten av Desember ble tarmsystemet mitt på ny undersøkt(denne gangen med riktig utstyr og faste lege ved sykehuset). Til min store overraskelse hadde tarmen min aldri sett bedre ut, noe som tok tid å fordøye. Jeg var rett og slett så innstilt på et annet svar, et negativt svar, at gleden over de gode nyhetene satt alt for langt inne. Den kom til slutt, heldigvis.

Når det nye året nærmet seg oppsummerte min samboer og jeg at jeg hadde hatt mer overskudd i den hektiske før- og romjulstiden enn på noen av de fire årene vi har bodd sammen. For første gang så jeg klart hvor godt jeg egentlig har hatt av denne deltidssykemeldingen, at den slettes ikke har vært meningsløs. Det har vært riktig. Helt riktig.

Jeg startet fjoråret med å være utbrent, det gjør jeg ikke dette året. En bedre følelse enn det skal man lete lenge etter. Jeg trenger dette overskuddet for å ta fatt på nye utfordringer som jeg vet vil komme. Jeg skal søke om arbeidsavklaringspenger, deretter uføretrygd. Dette har jeg forstått at ikke er bare bare. Jeg gruer meg, men samtidig så er det en prosess jeg må igjennom for å få den optimale hverdagen for min helse. Dette skal jeg klare. Det må jeg bare!

Jeg legger det gamle året bak meg, og ønsker det nye velkommen. Hvordan det blir seende ut er det ingen som vet(noe som er like greit). Jeg tar imot gleder og sorger, ja alt det har å by på. Jeg skal vokse og lære. Dette blir spennende, og jeg gleder meg til å dele det hele med dere.

Linda❤

  • 04.01.2017, 20:08

NÅR SLUTTET LEGER MED DETTE?


- Ja, det er enda godt jeg er oppegående (som min mor bruker å si). Hvis ikke tror jeg mye hadde gått meg hus forbi.

Flere av dere fikk sikkert med dere den store dagen i Desember som jeg gruet meg sånn til. Dagen var 13. Desember. Anledning: Rektoskopi. Etter endt undersøkelse fikk jeg kjempepositive tilbakemeldinger, noe som kom veldig overraskende på. Jeg ble selvfølgelig veldig glad, men siden det ble tatt vevsprøver av tarmen har jeg siden den dagen gått med tanker svirrende i bakhode. "Tenk, hvis som atter, dersom atter".

Det tar ca. 14 dager for å få svar på slike vevsprøver. Noe av det siste jeg sa til legen før jeg gikk ut av undersøkelsesrommet var at jeg håpet det gikk an å fremskynde prøvesvarene til før julaften. Han lovte at han skulle sjekke det ut. Det skulle vise seg å være vanskelig. Så vanskelig at jeg igår måtte ringe sykehuset selv for å be de sende prøvesvarene på papir.

Jeg måtte altså ringe sykehuset selv, og under telefonsamtalen virket det som om siden prøvesvarene mine var bra, så var det ikke så nøye å la høre fra seg. Fastlegen min hadde heller ikke fått tilsendt noe prøvesvar, så hadde jeg ikke ringt, hadde jeg sittet her som et spørsmålstegn enda.

Har leger sluttet å gi tilbakemelding på positive prøvesvar? Isåfall, når sluttet de med dette? Og når jeg spurte så pent om jeg kunne få de, hvorfor skjedde det ikke? Det betyr så mye for en kroniker å få positive tilbakemeldinger på prøvesvar. Det gjør så mye for sinnet.

Min klare mening er at dette med å overlevere prøvesvar burde vært en selvfølge å gi en hver pasient, uansett om de er positive eller negative. Er dere ikke enige?

Linda❤

  • 14.12.2016, 19:43

HVA ER EGENTLIG GALT MED MEG?


Tilbakemeldingen etter gårdagens undersøkelse var som jeg skrev igår veldig positiv. Jeg skrev også at det hele måtte få litt tid på seg til å synke inn, men at jeg kom til å glede meg over "resultatet" til slutt. Det var igår....

Idag har vært en ny dag. En dag jeg så inderlig håpet på at skulle være fylt med lettelse og ikke minst med glede. Denne følelsen har uteblitt. Hva er egentlig galt med meg? Hvorfor har denne følelsen uteblitt? Det skal sies at jeg ikke på mange år har fått en slik positiv tilbakemelding når det kommer til hvordan bekkenreservoaret mitt ser ut. Kanskje jeg rett og slett er i sjokk? En litt sånn sjokktilstand at jeg ikke helt klarer å forstå at det er sant....

Det er kanskje ikke så rart om jeg er litt sjokkert, men det skremmer meg. Tenk om tankegangen min igjennom så mange år med med sykdom og en del negative tilbakemeldinger ikke lenger klarer å glede seg over det som er positivt. Dette er ihvertfall en ny følelse. En ny følelse jeg aldri før har følt på som jeg vet jeg må ta opp med psykologen på nyåret. Slik kan jeg ikke ha det. Den saken er sikker.

Enn så lenge får jeg ta en dag om gangen. Istedenfor å prøve å tvinge på meg "lykken" skal jeg ihvertfall minne meg på den flotte tilbakemeldingen, så kanskje lykken kommer naturlig etterhvert. Jeg håper og satser på det.

Linda❤

  • 13.12.2016, 16:22

- EN OVERRASKENDE TILBAKEMELDING


Det føles nesten ut som en liten evighet siden den grusomme undersøkelsen fant sted på Colosseum-klinikken i Oslo den 9. November. Selv om det ikke er lenge siden er jeg glad dagene har flydd avgårde. Det å skulle gå å vente på ny undersøkelse er tung, men idag var endelig dagen her. En liten lettelse for sinnet denne gangen var at jeg visste at riktig utstyr var på plass, og at jeg var i trygge hender med min faste lege. Dette gjorde at jeg kunne fokusere på det å skulle håndtere angsten, noe som dessverre ikke alltid er så lett.

Idet sykepleieren ropte opp navnet mitt klokken 09.20 kjente jeg tårene presse på. Angsten for hva legen kan finne underveis i undersøkelsen spiser meg litt opp på forhånd. Ja, jeg vet, dette er noe jeg må jobbe med. Uansett, undersøkelsen var over på et blunk, eller det føltes ihvertfall sånn i en rus av legemidler. Ganske raskt, litt langt borte i det fjerne, fikk jeg den beste tilbakemeldingen jeg kunne fått og som jeg ikke en gang har våget å håpe på.

Legens tilbakemelding var at reservoaret mitt aldri hadde sett så bra ut. Han virket nesten overrasket. Jeg vet ihvertfall at jeg ble det med tanke på den skiftende formkurven min den siste tiden. Han forsikret meg om at prøvene som ble tatt av tarmen, de kommer til å være fine. Jeg skulle ikke bruke tid på å bekymre meg for dem. Det å få en slik tilbakemelding gir en helt utrolig deilig følelse, så det tok ikke lang tid før gledestårene strømmet fritt. Jeg tror faktisk ikke det finnes en bedre følelse for en kroniker enn å få en slik positiv tilbakemelding. Jeg må ærlig innrømme at det nesten ikke har gått opp for meg enda, men jeg gir det ut dagen, slik at det får sunket ordentlig inn.

Imorgen er en ny dag. Denne dagen skal omfavnes med åpne ermer. Den grusomme undersøkelsen i Oslo, dagens undersøkelse, alt det er fortid. Nå skal jeg bare se fremover med friskt mot i sinnet. Julen skal nytes med tidenes beste julegave som jeg har vært så heldig å få tildelt på forhånd.

Linda❤

  • 30.11.2016, 19:30

DEN UUTHOLDELIGE VENTETIDEN


Tenk, imorgen er det allerede 1. Desember. Jeg lurer på hvor mange ganger i løpet av en måned jeg stiller meg selv spørsmålet: "hvor blir dagene av?" Jeg vet det jo, men jeg blir alltid like forbauset...

Noen ganger ønsker jeg veldig at tiden kunne stått stille, men i disse dager kan timene bare fly avgårde for min del. Helt siden den katastrofale undersøkelsen i Oslo 9. November, og siden legen min på Sykehuset Kalnes fortalte meg dagen etter at det ønskes en ny rektoskopi, har jeg ventet. Jeg velger å kalle disse dagene for den uutholdelige ventetiden. Dagen flyr som sagt avgårde, men samtidig ikke raskt nok om dere skjønner hva jeg mener? Selv om jeg føler meg ganske allright akkurat nå og prøvesvarene jeg fikk tilbakemelding på vare fine, tar det på å skulle gå å vente. Den nye undersøkelses-datoen ble satt til 13. Desember. Jeg teller ned dagene nå.

Som dere ser smiler jeg idag, til tross for at ventetiden er tung. Jeg omringer meg daglig med ting som gjør meg glad(heldigvis har jeg krefter til dette), noe jeg anser som ekstremt viktig. Et så mye bedre alternativ enn å ligge som en potetsekk i sengen å vente.

Ikveld skal jeg kose meg med juletre-pynting. På lørdag får jeg nemlig stuen fult av fine venninner. Jeg har tatt på meg vertinne-jobben, og lørdag går årets julebord av stabelen. Akkurat på lørdag kan tiden stoppe litt opp, men ellers håper jeg 13. Desember kommer fort som fy.

Linda❤

  • 20.11.2016, 12:25

HEI ANGST! DU ER EN JÆVEL....


- Du melder aldri din ankomst. Du bare dukker opp når som helst, når du selv føler for det, og hver eneste gang gir du meg et slag i ansiktet... Du er en jævel!

Akkurat sånn føles det, ihvertfall for meg. Jeg har alltid vært ærlig ovenfor dere at jeg sliter med angst, men jeg har aldri gått dypere inn på temaet, noe jeg tenkte jeg skulle gjøre nå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden jeg ble syk allerede som 7-åring var slike angst-følelser fjerne. Eller de var der, men det var vel mer forståelsen som var fjern. Ganske tidlig ble jeg sendt til sykehus-psykologen og diverse andre mennesker for å bearbeide alt jeg stod oppe i, noe jeg likte svært lite. Jeg ville klare meg selv, og skulle absolutt ikke ha hjelp av noen som ville grave i hjernen min. Det høres kanskje ikke normalt ut at en 7-8 åring ville klare seg selv, men på det tidspunktet var ingen ting av det jeg stod oppe i normalt. 

Jeg gikk igjennom min siste store operasjon i 1999. Hele tykktarmen ble da fjernet. Alt det syke var blitt tatt ut av kroppen min, og det eneste jeg tenkte var at nå skulle alt bli bedre. Det jeg ikke visste da, som jeg vet nå, er at skaden allerede var gjort. Selv om kroppen var "frisk", var hjernen merket for livet. Det var prisen jeg måtte betale.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hjernen min ble altså merket for livet i ganske ung alder. Etter at jeg hadde fjernet alt det syke i kroppen og gått igjennom en lang oppbyggingsperiode, hadde jeg mange fine, gode og stabile år. Det er først nå i voksen alder at angsten har tatt meg med storm. De mange gode og stabile årene har blitt byttet ut med tunge og ustabile år. Den "friske" kroppen min var brått ikke så frisk lenger. Jeg har følt på saker og ting kroppen har gitt meg, og de siste årene har den gitt meg mye nytt. Min første tanke er alltid: Nå har jeg fått kreft! Det er min største skrekk.

Hjernens måte å fungere på har skremt meg mange ganger, og den gjør det fortsatt. Jeg tok derfor grep for et par år siden, hvor jeg oppsøkte psykolog. Jeg vet nå at jeg skulle gjort det for mange år siden. Jeg burde egentlig ha gjort det da jeg hadde det ganske bra. Da hadde det kanskje vært lettere å takle det som har kommet nå, men det er lett å være etterpåklok. Psykologi hjalp meg den gang, men de siste ukene har vært tunge. Igjen har angsten meldt sin ankomst med et slag i ansiktet som hei. Det er igjen på tide å gjøre noen grep.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har på ny bestemt meg for å oppsøke en psykolog. Jeg skal prøve å få den samme jeg hadde sist, noe jeg virkelig håper på. Det gjør ting så mye lettere. En som vet alt jeg har vært igjennom, og ikke minst som vet hva jeg sliter med. Det høres kanskje teit ut at det å få kreft er min største skrekk, men det er egentlig bare en av mange skrekkscenarior som flyr rundt i hode mitt. Summen av det hele kan kalles for "min angst". Alle som sliter med angst har forskjellige typer, selvfølgelig utifra hva man har vært igjennom. Det vi har felles er hvor jævelig alle disse følelsen er. 

Til tross for hvor ille alle disse følelsene er til tider skal jeg aldri la meg knekke. Jeg kommer garantert til å gå på mange flere smeller fremtiden, men jeg skal jobbe på og gjøre mitt for å takle det bedre. For mine nærmeste sin skyld, og ikke minst for min egen del.

 

Linda♥

  • 18.11.2016, 16:59

TO GODE NYHETER PÅ SAMME DAG


- Jeg har ventet og ventet. Nesten ni dager tok det før prøvesvarene endelig kom. For en som lever med angst føles disse ni dagene ut som en liten evighet. Bare en "vente-dag" føles ut som det dobbelte. 

For litt siden fortalte jeg dere hadde jeg hadde fått påvist blod i avføringen, men det stoppet ikke der. Blodprøven viste nemlig at lever-verdiene mine var en smule for høye. Å få en slik beskjed klinget ikke godt hverken i mine nærmeste sine ører eller mine. Det hjalp liksom ikke at legen på sykehuset mente dette kunne komme av at jeg hadde vært på fest bare noen dager før blodprøven ble tatt. 

Som sagt, ventetiden varte i nesten ni dager. Igår tikket endelig meldingen inn på telefonen min. Gleden var stor når jeg leste at alle prøvesvarene var normale. Null blod i avføringen og leververdiene var tilbake til normalen. Leververdiene har jeg vel egentlig fått svar på hvorfor de var som de var, men blodet i avføringen aner jeg ikke. De mer omfattende prøvene var ihvertfall normale, så da velger jeg å slå meg til ro med dette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ja, så dere kan tro det kom noen gledestårer da jeg leste denne meldingen. En ubeskrivelig deilig følelse var det å få to så gode nyheter på en og samme dag. At disse prøvene var bra gjør at jeg nå heldigvis klarer å slappe litt av før undersøkelsen jeg skal igjennom 13. Desember. Jeg må nok også da igjennom den forferdelige ventetiden på prøvesvarene, men innen den tid skal jeg nyte de to gode nyhetene jeg fikk igår. Det er virkelig lov. 

Ønsker dere en herlig fredag videre dere som titter innom. Helgen er her igjen♥

 

Linda♥

  • 12.11.2016, 12:33

NÅR DET VERSTE SJOKKET HAR LAGT SEG


- Jeg sitter igjen med de vonde minnene.... Hvor går veien videre etter en vond og traumatisk opplevelse?

Skal livet bare stoppe opp? Skal jeg legge meg ned og aldri stå opp igjen? Ja, tankene har streifet meg. Ikke bare etter hendelsen nå nylig, men mange ganger tidligere. Det er ikke første gangen jeg opplever noe vondt når det kommer til min helse. Jeg har levd i 21 år som "frisk", men syk. Sykehusbesøkene har vært mange, noen ganger lange og ikke minst smertefulle, arrogante leger som tror de vet best, ja listen er lang. Selv om listen er lang av vonde opplevelser er jeg takknemlig. Takknemlig for at sykehus, leger og sykepleiere faktisk finnes. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg ikke levd idag. Dette er den harde sannheten. 

Så hvor går veien videre etter at man har opplevd noe tøft? Jeg kan bare snakke for meg selv at livet går videre. Veien lager jeg selv, og den er tøff å gå. Spesielt med en god dose angst oppe i det hele. Samtidig velger jeg å tro at mye motgang har gjort meg sterkere. Jeg knekker kanskje sammen innimellom, men det har jeg lov til. Det har alle lov til. Etterpå, når det verste sjokket har lagt seg er det bare å hive seg oppå hesten igjen. For den som gir seg har tapt, og jeg er ingen taper. Det har jeg bevist ovenfor meg selv gang på gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvor finner jeg styrke fra? Det lurer jeg også på til tider. Jeg har kommet frem til at etter å ha stirret døden i det blotte øye, som ung pike, er livet så verdt å leve. Det er så mye jeg vil oppleve før jeg må forlate denne verdenen. Kampen mot angsten og helsen min må jeg bare ta. Og med god støtte fra de jeg har nært og ikke minst fra alle dere der ute, både kjente og ukjente gjør det det hele litt lettere. Takk for all omtanke dere gir meg. Bare et lite hjertesymbol varmer hjertet mitt. Så mye mer enn dere aner

Akkurat idag har jeg det ikke så aller verst. Livet går som sagt videre. Veien ligger der foran meg, og jeg velger den fremfor alt annet. Uansett hva, uansett når.

 

Linda♥

  • 10.11.2016, 19:25

EN GRUSOM OPPLEVELSE


- Utfallet av gårsdagens undersøkelse ble virkelig ikke som jeg håpet. Noen forferdelig tunge timer har preget meg både igår og idag.

Som flere av dere sikkert har fått med dere reiste jeg inn til Oslo igår for å få utført en rektoskopi. Siden formen har hanglet veldig den siste tiden er det en enorm påkjenning på både kropp og sinn før en slik undersøkelse. Det er som jeg fortalte igår den "harde sannheten" jeg får når legen har fått tittet meg innvendig. Det er først da jeg vet hvordan helsen min faktisk er. 

- Jeg møtte opp med friskt mot på Colloseumklinikken, hvor jeg ble tatt godt imot. Jeg ble nesten forbauset over at de sa navnet mitt uten at jeg hadde presentert meg selv. Jeg tenkte at dette måtte bli bra. En privatklinikk med godt rykte som samarbeider med Sykehuset Kalnes kunne vel ikke gå feil. Jeg følte jeg var i trygge hender. Dessverre forsvant denne følelsen fort da jeg kom inn på undersøkelsesrommet. Ikke bare hadde legen kommet heseblesende inn på klinikken fem minutter før undersøkelsen min skulle skje, så ser jeg han kaster i seg en brødskive før han forklarer meg at henvisningen fra sykehuset aldri hadde dukket opp. Jeg sitter der som et spørsmålstegn da sykehuset hadde fått bekreftelse fra klinikken at papirene mine var vel fremme. Så der satt jeg, med en lege som ikke visste noe ting, hverken om meg eller hvorfor jeg var der. 

Jeg merket rakst at han hadde hastverk, så jeg forklarte i korte trekk hva jeg har vært igjennom, at jeg lever med ett bekkenresevoar, at formen ikke har vært helt på topp i det siste, og at jeg ønsket at han skulle utføre en rektoskopi. Han rushet i vei for å komme igang med undersøkelsen, og da forstod jeg raskt at han ikke hadde tenkt til å gi meg anestesi(beroligende). Jeg ba selvfølgelig om det, og fikk det heldigvis. Det skulle nemlig vise seg at han ikke hadde riktig redskap for å få sett hvordan bekkenreservoaret mitt ser ut. Dum som jeg var sa jeg at han fikk prøve allikevel, noe jeg angrer veldig på idag. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til tross for at jeg var sterkt ruset ned, har jeg aldri opplevd liknende smerte. Ihvertfall ikke på mange mange år. Det føltes ut som jeg spjæret bak. Legen forstod til slutt at det var lite han fikk gjort, så han avsluttet brått. Igjen satt jeg neddopet, blottet, knust... Det å skulle få gjort denne undersøkelsen privat istedet for på sykehuset pga. lang ventetid skulle være en positiv greie, istedet ble det det stikk motsatte. 

Legen fortalte både min far og meg at det var lite han hadde fått sett, men det lille han fikk sett av tarmen så bra ut. Idag er jo selvfølgelig dette godt å tenke på. Et lite plaster på såret, men dog bare et lite et. Legen skulle aldri utført noe som helst uten å ha lest henvisningen. Han skulle sendt meg hjem, eller kontaktet sykehuset, men det hadde han ikke tid til. 

Idag har jeg kontaktet sykehuset på ny. De ble kjempe lei seg når de hørte hva jeg hadde gått igjennom. Jeg fikk beskjed om at Colloseumklinikken hadde bekreftet at henvisningen hadde kommet, så hvor feilen ligger kan en jo bare lure på. Det rare var at vi betalte kun egenandel før vi dro, og det skulle vi jo ikke gjort om de ikke hadde mottatt henvisningen.

Jeg står nå oppført til en ny rektoskopi i Desember. Denne gangen på sykehuset. Ventetiden jeg håpet jeg slapp, slipper jeg ikke likevel. Istedet fikk jeg "på kjøpet" en grusom opplevelse som jeg ikke ønsker min verste fiende. 

 

Linda♥

  • 09.11.2016, 12:13

EN FØLELSESLADD DAG....


Da var dagen her. Dagen hvor jeg skal inn til undersøkelsen på Colloseumklinikken. Jeg har faktisk vært våken siden 05.30. Jeg måtte jo få med meg litt av presidentvalget. Dessverre gikk ikke dette valget helt etter min smak, så jeg X fingrene for at undersøkelsen min gir et mer positivt utfall. 

I skrivende stund sitter jeg her med spenninger i hele kroppen. Jeg pleier alltid å bli slik hver eneste gang før jeg skal ta en rektoskopi. Svarene legen gir meg i etterkant er liksom den harde sannheten av hvordan formen min er, hvordang jeg faktisk ser ut innvendig, og jeg kjenner mens jeg skriver nå at tårene presser litt på. Den jævla angsten har vært tung å ha med å gjøre den siste tiden, så nå gleder jeg meg egentlig bare til å få det hele overstått. Så får "dommen" bli det den blir. Tro det eller ei så er angsten mye vanskeligere å takle enn den "harde sannheten". 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg fikk heldigvis spise litt frokost idag siden undersøkelsen er satt opp på et ganske seint klokkeslett. Etter klokka ett er det fasting som gjelder, så jeg startet like så godt dagen med en av mine favorittfrokoster. Jeg prøvde også å koble ut litt med noe så overfladisk på TV'n som Days of our lives. Det funket litt, heldigvis...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Om ikke så lenge blir det å dure hjem til min mor for å gjøre noe jeg hater. Før en rektoskopi er det nemlig vanlig å tømme seg. Ja, dere leste riktig. Ekkelt, men sånn er det. Dette blir gjort for å gi legene bedre sikt, så jeg skjønner jo at det er nødvendig. Klyxet er kjøpt inn, men å sette det på seg selv er ingen enkel sak, så da er det godt å ha en mor som stiller opp♥

Wish me luck dere, så ønsker jeg dere en fin dag videre. Vi blogges mer imorgen.

 

Linda♥

  • 07.11.2016, 20:38

HVORFOR VAR DET INGEN SOM SA NOE?


- Etter alle de mange og lange telefonsamtalene med sykehuset forrige uke er jeg sjokkert over at ingen sa noe...

Ca. hvert tredje år pleier jeg å være inne til en undersøkelse av tarmsystemet mitt. Dette for å være på den sikre siden at alt fungerer som det skal. Undersøkelsen heter rektoskopi, en undersøkelse jeg regner med flere av dere kanskje har hørt om eller vært borte i selv. En rektoskopi vil si at legen titter opp i tarmsystemet analt ved hjelp av en periskop-liknende sak. Lite behagelig ja, men den mest effektive undersøkelsen når det kommer til å kunne fastslå ståa for å si det sånn. 

Som flere av dere sikkert har fått med dere var jeg i "konstant" dialog med sykehuset forrige uke da formen min har hanglet en lang periode nå. Jeg ble tilslutt tilbudt en rektoskopi den 13. Desember, noe jeg raskt konkluderte med at var alt for lenge å vente med tanke på funn av blod i avføringen. Først den lange ventetiden og ikke minst den uutholdelige lange ventetiden i 14 dager på prøvesvarene etterpå. Jeg tok derfor saken i egne hender og ringte rundt til privatklinikker som jeg vet kan utføre denne undersøkelsen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mange telefonsamtaler seinere ringte til slutt Colloseumklinikken i Oslo meg tilbake. Jeg fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig kunne få time allerede onsdag 9. November, men at hun måtte komme tilbake til meg når hun var helt sikker. Idag ringte hun med en gledelig nyhet om at timen denne onsdagen var min, noe som hjalp både på kropp og sinn. Det å vite at jeg skal få hjelp gjør at jeg klarer å slappe av litt mer. Det å ikke måtte gå å vente i noe som føles som en evighet i usikkerhet. Denne usikkerheten er vond og ikke minst tøff. 

Jeg takket så mye for at de kunne ta meg inn så raskt(jeg virket nok nesten rar av ivrighet), og da jeg trodde samtalen var ferdig kom det merkelige spørsmålet: "Har du fått henvising til en rektoskopi, og oppført time på sykehuset"? Ja sier jeg. Da ble jeg forklart at så lenge jeg hadde dette på papir betaler jeg ikke som om jeg skulle vært en privat kunde, siden Colloseumklinikken har et samarbeid med Sykehuset Kalnes. Det vil si at jeg slipper unna med en egenandel, noe som utgjør en ganske stor prisforskjell. Dere kan tro jeg ble rimelig overrasket da ingen fra sykehuset hadde fortalt meg dette. Istedet hadde jeg tidligere fått beskjed av legen min at han syns det å skulle gjøre undersøkelsen privat ville være bortkastet penger. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En telefonsamtale til sykehuset seinere fikk jeg bekreftet at det Colloseumklinikken hadde fortalt meg stemte. Jeg fikk raskt beskjed om at alt skulle enten sendes med brev eller via fax allerede imorgen. Denne personen som jeg hadde snakket så mye med forrige uke prøvde ikke engang å forklare seg. Jeg orket derfor ikke å spørre om hvorfor de ikke hadde opplyst meg om dette i det hele tatt. Rett og slett fordi ting hadde ordnet seg. Jeg skulle kanskje spurt? Kanskje neste gang....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

HVORFOR VAR DET INGEN SOM SA NOE? 

Dette spørsmålet stiller jeg meg nå. Tenk om det skulle vise seg at jeg har kreft eller noe annet(noe jeg med stor sannsynlighet ikke har), men sånn rent hypotetisk sett. Det er to år siden jeg tok rektoskopi sist, og det er mye som kan forandre seg på to år. Og tenk at de har en avtale med denne klinikken. En klinikk som kan ta inn pasienter mye raskere enn det offentlige sykehuset kan. De kan faktisk redde liv, men det stopper seg kanskje for mange når de leser på nettsiden demmes at undersøkelsen koster 3000 kroner. Dette er for meg helt sykt, og sier meg at det er et eller annet som svikter i det offentlige helsevesenet. Jeg sier det igjen: Hvorfor var det ingen som sa noe???

 

Linda♥

  • 05.11.2016, 14:21

HVORFOR ER IKKE JEG NOK?


- Det finnes mange engler i hvitt... Når jeg skriver "engler i hvitt" så snakker jeg om leger, sykepleiere, og ja egentlig alle innenfor helsesektoren, men...

Den siste uken har vært veldig tung for meg. Etter mange år med sykdom og med en sykehusjournal så lang som et leksikon skal det mye til før jeg kontakter sykehuset, men siden jeg på tirsdag fikk påvist blod i avføringen følte jeg for å snakke med en av mine faste leger. Rett og slett for litt råd om veien videre. Blod i avføring er noe som virkelig skremmer meg, og gir meg flashback til da jeg startet å bli syk, som nå er 21 år siden.

Jeg kvier meg alltid til å ta denne telefonen til sentralbordet på sykehuset hvor jeg ber de sette meg over til den avdelingen jeg hører til. Jeg vet hvordan jeg blir tatt imot når personen på denne avdelingen løfter av røret, og det er absolutt ikke slik NOEN burde bli tatt imot. Denne personen i andre enden av røret har nemlig vært på denne avdelingen i all tid, noe jeg ikke fatter med tanke på hvordan hun behandler pasienter som ringer. Som sagt skal det mye til før jeg kontakter sykehuset, og jeg gjør det ikke uten en god grunn da jeg aller helst vil holde meg langt unna alt som har med sykehus å gjøre.

Jeg mannet meg uansett opp og tok første telefon allerede på tirsdag når jeg hadde fått svar på avføringsprøven. To og en halv dag og X antall telefonsamtaler seinere var jeg nesten på vei til å gi opp. Spydigheten og likegyldigheten til denne personen på andre siden av røret trykker meg så langt ned. Til slutt tok både min samboer og mor over for å prøve å nå igjennom. Heldigvis klarte min mor å treffe riktig ved å få prate med en annen person på "min avdeling", og da tok det ikke lang tid før legen ringte.

Vi hadde en god prat. For denne legen er fantastisk flink og oppriktig interessert i å hjelpe de gangene det oppstår noe med meg. Dessverre er veien for å nå frem så utrolig lang og tøff når jeg møter en person på veien som ikke tror på meg. For det er slik det føles. Jeg er snart 30 år og med en sykehusjournal som et leksikon. HVORFOR ER IKKE JEG NOK? Hvorfor skulle jeg måtte bruke både mor og samboer til å nå igjennom? Jeg forstår det bare ikke....

Så ja, det finnes mange engler i hvitt der ute, men dessverre også noen i svart som jeg tror hater jobben sin og er dritt lei syke mennesker. Det er trist og så synd at slike mennesker får være der de ikke hører hjemme.

Jeg fikk som sagt heldigvis den gode og viktige(for meg) telefonsamtalen til slutt. Jeg fikk roet både kropp og sinn litt ned, men undersøkelsen min fastlege og jeg ønsker kan jeg ikke få på sykehuset før langt ut i desember. Min samboer og jeg har derfor besluttet å få tatt den privat, og slik det ser ut nå kan det hende jeg får time allerede til onsdag. Jeg X fingrene for dette, for jo tidligere desto bedre. Prøvesvarene må jeg vente på i 14 dager, og disse 14 dagene er LANGE...

Linda❤

  • 02.11.2016, 16:52

MED KROPPEN SOM SIN VERSTE FIENDE


- Siden formen har hanglet slik den har gjort den siste tiden, konkluderte jeg med meg selv for noen dager siden at noe ikke er som det skal. Etter et besøk hos fastlegen igår ble vi enige om å ta en avføringsprøve. Den siste tiden har jeg nemlig følt at jeg har sett blodspor på papiret, samtidig som jeg ikke har vært helt sikker. Testen ble tatt, og de minuttene jeg måtte vente før jeg fikk svar var lange. Så lange at tårene rant nedover kinnene der jeg satt på venteværeselet. Angsten tok overhånd med andre ord. DEN JÆVLA ANGSTEN. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En dame følte med meg og tok kontakt. Det var ikke store kontakten, men hun la sin hånd på min, og i det øyeblikket klarte jeg å karre meg opp av det svarte hullet jeg hadde falt ned i. Tenk at det finnes slike vakre mennesker. Tårene rant nesten litt ekstra bare fordi hun gjorde som hun gjorde. 

Prøvesvarene kom, og det var som jeg fryktet. Den var positiv for blod, og det svarte hullet jeg hadde karret meg opp av sugde meg ned igjen. Blod i avføring er for meg den største skrekken for det sier meg at noe ikke er som det skal. Hvor "feilen" ligger vet jeg ikke enda, så nå begynner ventetiden. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ventetiden på å få snakket med kirurgen min, ventetiden på om jeg skal ta en rektoskopi(tarm sjekk), ventetid.... Jeg sitter her nå i skrivende stund som et eneste stort spørsmålstegn, og den følelsen er virkelig ikke god. Feiler det meg noe som gjør at det trengs store tiltak? Eller har jeg bare en vanlig betennelse i tarmsystemet som går over med en antibiotika-kur?

Igår ville jeg ikke utenfor husets fire vegger, idag er jeg glad jeg gjorde det. Takk gud for at jeg faktisk orker å jobbe de dagene jeg skal....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg vet det er noen som syns jeg ikke bør dele dette med allmennheten, men dette er meg. Jeg lever med en kropp som jeg velger å kalle for min verste fiende, men selv om ting er ganske grått og trist akkurat nå, så vet jeg at jeg kommer meg ovenpå igjen. Det må bare ta den tiden det tar. Jeg er stolt over at jeg tør å dele slik som jeg gjør, så får de som ikke forstår bare ikke forstå....

 

Linda♥

  • 31.10.2016, 20:35

JEG HAR OFTE DÅRLIG SAMVITTIGHET


- Jeg har aldri lagt skjul på at jeg føler utfordringene er mange til tider....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når hverdagen min er så uforutsigbar som den er har jeg dessverre nesten gitt opp å legge planer de dagene jeg jobber. Jeg tenker det er bedre å heller la være, enn å måtte avlyse. Etter en endt arbeidsdag lever jeg med den kjipe virkeligheten at omtrent all energi er brukt opp. Det som er igjen er en nærmere utslitt jente som ikke orker stort annet å tilbringe resten av kvelden i sofaen.

Så når dukker den dårlige samvittigheten min opp? Jo, den dukker opp ganske ofte. Daglig tenker jeg på alt jeg gjerne skulle ha gjort oftere. Besøkt venninner, besøkt mitt vakre tantebarn, trent mer, jobbet mer, vært mer opplagt til å finne på ting med samboeren... Ja listen er like evig lang som min endeløse berg- og dalbane tur med en kronisk helsetilstand hvor neste dag aldri kommer til å være like som dagen før. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den klokeste, snilleste og sterkeste personen jeg kjenner, nemlig min mor, stilte et spørsmål idag. Et spørsmål som faktisk ga meg litt å tenke over. 

"Setter vi for store krav til oss selv i hverdagen"?

Dette spørsmålet traff meg rett i hjertet. Det er dessverre ingen tvil om at jeg har for store krav til meg selv i en hverdag som på ingen måte er lik den hverdagen de aller fleste kjenner til. Jeg skal virkelig prøve å jekke meg ned noen hakk. Jeg skal prøve å være litt mer fornøyd med det jeg faktisk får gjort, istedet for å hige etter det jeg aldri rakk. På sikt håper jeg dette vil lette på samvittigheten min, for å gå rundt med dårlig samvittighet for noe jeg ikke får gjort noe med, det fortjener jeg faktisk ikke. Det fortjener INGEN....

 

Linda♥

  • 09.10.2016, 13:07

EN USIKKER FREMTID


- Sykdommen Ulcerøs Collit byr på uforutsigbare hverdager. Det tar ca. 10 minutter før jeg vet hvordan dagsformen kommer til å være, og den er aldri lik. Sett borti ifra disse uforutsigbare hverdagene har en ny type hverdag dukket opp. Den usikre... Helt siden valget om å deltidssykemelde meg ble tatt har ikke bare dagene vært fylt med usikkerhet, men også fremtiden min. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvordan kommer egentlig fremtiden min til å se ut? I april neste år løper sykemeldingsperioden min ut. Da står jeg på bar bakke. Jeg må søke om arbeidsavklaringspenger, noe jeg for litt siden ikke visste hva var, noe jeg forsåvidt enda ikke helt har forstått. Deretter må jeg gå en viss periode på disse avklaringspengene før jeg kan søke om uføretrygd. Huff! UFØR, bare ordet gjør at jeg skjærer grimase. Jeg hadde aldri trodd jeg i en relativt ung alder skulle kalle meg ufør. Selvfølgelig er det en lang vei igjen å gå før jeg kan kalle med dette, men det er dessverre den retningen veien går. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

All denne usikkerheten føler jeg kunne vært unngått om jeg hadde fått begynt den store søkeprosessen osv. mens jeg gikk sykemeldt. Dette var selvfølgelig ikke noe alternativ, noe jeg føler er ekstremt teit med tanke på min situasjon(og for mange andre i liknende situasjon). Hvorfor kunne ikke prosessen bare blitt satt igang tidligere når man vet hvor veien går? 

Jeg hater å ikke vite. Jeg sitter inne med mange ubesvarte spørsmål angående det hele. Noen av de får jeg nok aldri svar på. Det eneste jeg vet med sikkerhet idag er at jeg må pent vente til april neste år, og så må jeg ta det hele derfra. 

- Har noen av dere fine lesere vært i en liknende situasjon? Jeg vil gjerne høre deres erfaringer. Hvis anonymitet for andre lesere ønskes kan mail sendes til hansen.linda88@gmail.com.

 

Linda♥

  • 19.09.2016, 20:33

HAR JEG EGENTLIG AKSEPTERT DET?


Livet med en kronisk helse kan sammenlignes med en berg- og dalbane tur. Den ene dagen føler jeg meg frisk, mens neste dag er alt snudd på hode. 

For litt siden hadde jeg en telefonsamtale med en nær venninne. En av mine beste venninner. Vi kan snakke om alt, og vet alt om hverandre. Telefonsamtalen var god, men den fikk meg til å tenke. Den store tenkeren som jeg er....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Samtalen gikk ut på hvorvidt jeg aksepterer at jeg er syk. Tidligere i livet skjøv jeg alltid til side den tanken om at jeg er frisk, men samtidig syk. Det skal sies at jeg hadde mange fine, og relativt friske ungdomsår. Ting gikk litt opp og ned da også, men ikke slik de har gjort de siste årene. 

De siste årene har vært som en berg- og dalbane tur. Den ene dagen kan jeg være helt fin, mens neste helt elendig. Trøtt, slapp og kvalm er nøkkelord for de dårlige dagene. Energisk, glad og sprudlende for de fine. Hvordan skal jeg egentlig klare å sjonglere denne uforutsigbare hverdagen? Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ja, hvordan sjonglere? Jeg kan ikke gjøre annet enn å utnytte de gode dagene best mulig, og når de dårlige dagene kommer må jeg gi meg selv lov til å være litt nedfor. Det finnes ingen klar oppskrift som heter "Kronisk syk- hvordan leve best mulig", men gudene skulle visst hvor godt det hadde vært å ha en.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men over til det store spørsmålet. Har jeg egentlig akseptert at jeg er syk? Jeg føler ihvertfall at jeg er godt på vei. Som flere av dere sikkert har fått med dere har jeg kuttet ned timer på jobb. Uføretrygd fra og med neste år er et faktum. Dette har vært et stort og kjempetungt steg å ta, men jeg har innsett at kroppen ikke klarer en 8-16 jobb. Jeg har også begynt så smått å klare og si nei til happenings, noe som aldri før har ligget i min natur.

Så ja, jeg vil si jeg aksepter at jeg er syk. Kanskje ikke 100%, men 80%. De resterende 20% stritter fortsatt litt imot, men jeg håper og tror at om noen år så er jeg der. Etter 21 år med sykdom er ikke dette gjort på en måned eller to. Det tar tid, og den tiden må jeg bare få lov til å bruke. 

 

Linda♥

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits