• 20.02.2017, 19:16

DU ER IKKE ALENE!


- Når tankene surrer rundt oppe i hode som verst er det lett å føle seg alene. Helt alene....

Igår fikk jeg en kommentar som gjorde inntrykk på meg. Det stod ikke mye, men nok til å forestå at denne personen kanskje føler seg litt alene. Alene med 'problemene' sine og alt som følger med. Jeg kan ikke engang begynne å telle hvor mange ganger jeg har følt meg alene pga. akkurat det samme. Det å være midt oppe i en situasjon som de fleste ikke en gang kan forestille seg hvordan er gjør dette med en person. Det er ikke lett å bare skulle prate med hvem som helst når de rett og slett ikke vet hva det vil si å være annerledes.

Annerledes er kanskje et sterkt ord å bruke, men jeg har de siste årene begynt å innse nettopp det at jeg er annerledes. Heldigvis er jeg fortsatt meg, og det er mer en godt nok.

Tro det eller ei så er det blogging som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene. Det finnes så mange der ute som går igjennom det samme som meg eller noe liknende. Mennesker som snakker åpent om 'problemene' sine og deler erfaringer. Det å være åpen er så viktig fordi det hjelper. Tenk så flott å kunne hjelpe og bruke hverandre igjennom noe som mange ser på som teit. En blogg liksom... Vel, en blogg er langt ifra teit. Det kan jeg skrive under på! Jeg er ikke alene, og det er ikke du heller.

Linda❤

  • 19.02.2017, 18:42

- JEG FØLTE MEG NAKEN


Du vet når du befinner deg i en situasjon hvor du skal noe som er utenfor komfortsonen. Hvor du gruer deg så ille at du føler deg avkledd. Naken på en måte. Og uansett hvor du setter blikket så føler du deg beglodd fordi alle som befinner seg i rommet sammen med deg lurer på hvorfor nettopp du sitter i den sofaen å venter....

På fredag befant jeg meg i nettopp en slik situasjon. Idet jeg kom inn på NAV-kontoret følte jeg alle blikk feste seg på meg, og jeg ble stående lammet, blottet i noen sekunder før jeg satt meg ned. Følelsen av lett kvalme(som jeg hadde hatt siden jeg stod opp den morningen) ga ikke akkurat slipp når det var dette som møtte meg. Og den slapp ihvertfall ikke når jeg følte smugtittingen etter å ha plassert meg i sofaen. Jeg hadde uansett mannet meg opp, for dette skulle jeg klare. Et møte med saksbehandleren min: hvor vanskelig kunne det være?

Tidlig ute som jeg var til dette møtet ble jeg sittende å sture en stund før jeg ble ropt opp og vist inn til et møterom. Endelig ble jeg kvitt spørrende blikk, og kvalmen ga seg sakte men sikkert. En fin plan for veien videre ble lagt. Jeg hadde klart det jeg hadde satt som mål. Heldigvis...

Som sagt fikk vi lagt en fin plan i lag, saksbehandleren min og jeg. Følelsen av å bli forstått er i stor grad tilstede, noe som kjennes virkelig godt for både kropp og sjel. Allerede i slutten av mars skal jeg søke på arbeidsavklaringspenger, og hvis det går så kjapt som jeg har fått beskjed at det kommer til å gjøre, starter jeg på en ny "epoke" i livet allerede i april.

Jeg er spent og engstelig på samme gang for alt det nye jeg nå står ovenfor. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å tenke positivt. Rett og slett være positiv. Forhåpentligvis sprer positivisten seg til noe bra. Jeg krysser virkelig fingrene for dette.

Linda❤

  • 15.02.2017, 20:47

JEG MÅ BARE HOLDE UT!


Igår fikk jeg endelig avtalt en ny time med saksbehandleren min i NAV. Siden jeg nå har fått samlet inn alt av sykehistorie er det viktig å gå igjennom for å så lage en plan for veien videre. Sukk, veien videre....

Jeg er så utålmodig om dagen. Jeg skulle ønske alt av søking og avklaring helst var ferdig og oppe og avgjort igår. Den ventetiden jeg er inne i nå er tung. Blir den litt ekstra tung fordi jeg ikke helt klarer å slå meg til ro med at sånn her er det akkurat nå? Jeg tror kanskje det. Samtidig er jeg jo en skikkelig rutineperson som liker å ha ting på stell, og nå når ting ikke er helt som det pleier føles det hele litt ut som kaos. Kaos er ikke velkommen hos denne jenta.

Møtet med saksbehandleren min er allerede nå på fredag, og jeg er så utrolig spent på hva han har å si. Om det jeg har skaffet av papirer er nok til å kunne starte søknadsprosessen om arbeidsavklaringspenger. Jeg krysser alt som kan krysses. Bare det å vite at søknaden har blitt sendt vil skape mye mer orden i min hverdag. Mindre kaos = en bedre hverdag.

Heldigvis oppe i alt dette klarer jeg å smile og fungere fordi helsen faktisk er ganske allright om dagen. Så det er ihvertfall noe å være glad for. Kaoset rundt ordner seg til slutt. Jeg må bare holde ut litt til, og det skal jeg klare.

Linda❤

  • 11.02.2017, 12:14

LEGER EGENTLIG TID ALLE SÅR?


Under møte jeg hadde med min saksbehandler i NAV for litt siden fikk jeg beskjed om å samle sammen all sykdomshistorikk. Altså min journal fra sykehus, fastlege osv. Jeg burde egentlig ha sett det komme, men allikevel ble jeg ganske forbauset. I dagens verden regnet jeg vel kanskje med at NAV allerede satt på disse opplysningene siden de har en del personlig opplysninger allerede. "Hvor i all verden skal jeg starte" var det første som slo meg. Hvor og hvem skal jeg ringe for å få ut opplysninger som går helt tilbake til året 1997.

Etter litt fundering bestemte jeg meg for å kontakte fastlegen min, hvor en del opplysninger heldigvis lå inne på PC. Problemet var bare at disse opplysningene startet fra år 2002 da elektronikken blomstret i helsevesenet og gjorde papirarbeid mye enklere. Jeg fikk heldigvis tak i det resterende jeg trenger via hjelp fra fastlegekontoret. Skal du noen gang ha ut opplysninger fra sykehusarkivet som er veldig gammel så ikke ring selv. Det forstod jeg ganske raskt at ikke ville fungere.

Så nå sitter jeg her. Med kopier av alt. Med en journal så tykk som en bok. Jeg har lest igjennom det meste, noe som var mye tyngre enn jeg hadde trodd. Det var faktisk helt forferdelig. Det var som å rippe opp ett gammelt sår som nesten har grodd, men bare nesten. Jeg er overrasket over hvor mye detaljer jeg har glemt, men det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor syk jeg var på deg verste og for ikke å glemme hvor ung jeg var.

- Leger egentlig tid alle sår? Eller ligger de der og bare venter på å bli rippet opp igjen? Jeg er uansett glad jeg har lest det meste. Jeg tror det er viktig på sett og vis for å fordøye for å så kunne klare å jobbe videre. Om alle sår blir leget til slutt tviler jeg fortsatt på, men jeg har fått en friskere hukommelse på hva jeg har vært igjennom og hvor jeg er idag. Jeg er stolt av meg selv og jeg er klar for å kjempe videre!

Linda❤

  • 08.02.2017, 21:37

ER JEG USTABIL?


Den tiden jeg nå er inne i tror jeg ingen andre forstår, sett bort ifra de som har opplevd det samme selv. Det å skulle legge jobbfremtiden min i andres hender er noe jeg ikke ønsker noen. Det er vondt og tøft på samme gang. "Du er så sterk Linda. Etter alt du har vært igjennom så fortsetter du å kjempe". Jeg fremstår kanskje som ganske sterk, og jeg er å kanskje det, men i disse dager føler jeg meg ustabil og skjør.

Her om dagen tok jeg meg i å gråte til Lady Gaga's opptreden på årets Super Bowl Finale, og igår fant jeg ut at jeg hadde glemt å ordne med ny sykemelding for Februar måned(noe som igrunn et ganske viktig å ha i orden). Det er tydelig at det surrer mye tanker oppe i hode. Jeg er rastløs og vil at det skal skje noe hele tiden. Noe positivt. Slik at jeg kan tenke på andre saker enn kun helse og hva den nærmeste fremtiden bringer. Jeg er redd jeg nå tar på meg for mye, nå som jeg endelig føler at kroppen har mer overskudd, for å brått få en skikkelig smell psykisk.

Nei off... Nå ble det mye tanker skrevet ned her. Det er bare så godt å få tømt seg litt når man sitter inne med mye. Mennesker kan fnyse så mye de vil av blogging. De vet bare ikke bedre. Blogging for meg gjør at jeg når ut til nær og fjern, og på en eller annen måte får jeg en anerkjennelse om at jeg kanskje ikke er så ustabil allikevel(selv om jeg noen ganger begynner å lure). At det bare er sånn jeg er nå når ting er som de er. Uansett, det er deres fortjeneste som leser og kommenterer til hvert eneste innlegg jeg poster. Dere aner ikke hvor godt det gjør. Takk❤

Linda❤

  • 07.02.2017, 20:40

NAV - 6 TING DU MÅ VITE


Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gjøre ting når det kommer til NAV. Jeg sitter med et inntrykk av at mange føler at uansett hva de gjør så blir det feil. Det kan jeg godt forstå siden jeg har selv kjent på denne følelsen flere ganger i løpet av den tiden jeg nå har gått deltidssykemeldt. Jeg tenkte derfor idag å dele mine 6 viktigste ting å vite for deg som kanskje for første gang har blitt "introdusert" for NAV og dets ordninger. 

NAV - 6 TING DU MÅ VITE

1. Hvordan finne riktig sykemeldingsgrad? Uansett hva som står på din arbeidskontrakt regner NAV din stilling som 100%. På min kontrakt stod/står det 72%. Mine 72% regnes da som min 100% stilling. Så regnestykket skal alltid ha 100% som utgangspunkt uavhengig av hva som står i din kontrakt. Antall timer du kan jobbe regnes deretter ut.

2. Hvordan unngå skattesmell? For å unngå skattesmell er det viktig å holde orden i sakene. Har du tabelltrekk slik som jeg har fra min arbeidsplass du trekke 36% eller mer fra NAV sine utbetalinger for at skal bli "riktig utbetaling". Opplys NAV om dette med en gang, så slipper du krøll på den fronten.

3. Dialogmøter? Jeg angrer nå på at jeg ikke opprettet en dialog med en saksbehandler mye tidligere enn det jeg gjorde. Skal du gå langtidssykemeldt slik som jeg gjør er det veldig lurt å ha en personlig saksbehandler. Det bringer meg over til punkt 4. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

4. Hvorfor en personlig saksbehandler? Jo, fordi denne personen er kompetent. Og viktigst av alt så har en saksbehandler ene og alene et ansvar for din sak. Ringer du NAV på telefonlinjen kan du møte på en som dessverre ikke sitter inne med nok kunnskap. Det kan skape kluss. 

5. Hva når sykemeldingstiden går ut? Etter et år kan du ikke lenger gå sykemeldt. Da må du enten tilbake i full jobb, eller søke om arbeidsavklaringspenger. For å i det hele tatt kunne søke om arbeidsavklaringspenger må du være minst 50% sykemeldt. Slik er regelen. Arbeidsavklaringspenger skal søkes på ca. to måneder før endt sykemeldingstid. Dette for å kunne overlappe. 

6. Sykehistorikk? Samle sammen all den sykehistorikken du kan få tak i. Gjerne så tidlig som mulig i sykemeldinsprosessen hvis du vet at neste steg blir arbeidsavklaringspenger. Riktig og god dokumentasjon gjør at du stiller sterkere i din sak. 

Jeg håper disse 6 punktene når ut og kan være til hjelp. Det er viktig for meg å kunne hjelpe andre som er eller i fremtiden kanskje brått befinner seg i samme situasjon. Det er ingen som lærer deg noe som helst, så her gjelder det å være våken og følge med. Og sist men ikke minst: vær positiv!

 

Linda♥

  • 05.02.2017, 18:59

- JEG HADDE HELT GLEMT HVOR VIKTIG DET ER


I flere år valgte jeg bort alt annet for en ting. Jobben min. Den gikk foran alt, uansett hva det måtte være. Jeg hadde igrunn overbevist meg selv om at hvis jeg presterte på jobb så var dette det aller viktigste. Det sosiale, trening og alt ennet ble derfor satt i andre rekke, noe jeg ikke så problemet med den gang da.

For ca. 4 år siden oppstod det en uventet situasjon i min hverdag. En situasjon som skulle være med på å snu tankegangen min. Problemet jeg ikke hadde sett tidligere ble brått veldig tydelig. Ryggen ville ikke være med slik jeg var vane med. Muskelspenninger og låsninger ble en del av hverdagen. Ulcerøs Colliten og bekkenreservoaret var brått ikke alene om "å kjempe etter oppmerksomheten" min, noe som gjorde alt ekstra tungt. Da en langtids-deltidssykemelding ble et faktum ifjor var derfor planen klar. Noe måtte skje. Jeg måtte begynne å trene. Både kiropraktor, fysioterapeut og osteopat konkluderte med det sammme ganske raskt. Ryggen min var forferdelig svak og måtte bygges opp på nytt. En aktiv jobb var rett og slett ikke nok, og ihvertfall ikke når jeg ikke klarte å jobbe fult.

Idag, snart et år seinere, har jeg faktisk klart å komme inn i en fast treningsrutine. Tro det eller ei. Jeg er fornøyd. Fornøyd med den hverdagen jeg har klart å skape. Jeg får trent to dager i uken(noe jeg ikke kan huske sist jeg gjorde), og jeg har mer overskudd til å finne på andre ting. Jeg kommer aldri til å bli 100% optimal, slik friske mennesker er, noe jeg fortsatt jobber med å slå meg til ro med. Heldigvis føler jeg at jeg er på god vei. Noe som kjennes godt.

Det er ganske skummelt å tenke på at jeg et sted på veien der faktisk glemte helt hvor viktig det er med trening. Jeg kommer nok aldri til å bli en helt fanatisk treningsperson, men litt mosjon i hverdagen har gitt resultater raskt, noe som viser meg hvor viktig det er å ta helsen på alvor. Jobb er ikke alt her i livet(som jeg har blitt fortalt så mange ganger). Dette er noe jeg nå begynner å innse og ikke minst godta.

Linda❤

  • 03.02.2017, 19:20

HAR JEG TATT ET SKRITT TILBAKE?


- Livet... Det har så utrolig mye å by på. Både oppturer og nedturer skal forme hvert enkelt individ til den personen det er meningen at det skal bli.

I disse dager klarer jeg ikke la være å tenke på hvordan mine "nedturer" den siste tiden har påvirket meg. Hvordan det hele former meg. I mitt voksne liv skulle jeg være sterk, uavhengig, glad og sprudlende. Ingen ting skulle få stå i veien for det jeg ønsket å oppnå. Brått en dag sa det stopp. Helsen sa stopp(noe som igrunn hadde ligget i kortene hele tiden, men som jeg aldri ville innse). Nå er det NAV meg hit, og NAV meg dit. Det var ikke akkurat slik jeg så for meg at mitt voksne liv skulle bli. Har jeg nå brått tatt et steg tilbake her i livet?

NEIDA! Jeg må bare si til meg selv nei. For selv om jeg føler at ting "slår" meg ned og tilbake her i livet slutter jeg aldri å formes. Jeg utvikler meg(noe jeg tror) til å bli en mye sterkere person enn jeg kanskje allerede var fra før. Livet går uansett videre, og det er så mye jeg enda ikke har fått oppleve. Så selv om NAV og jobb føles tungt akkurat nå, er det masse positivt der ute jeg bare må klamre meg fast til. Positivitet er tingen, selv om ting er tungt. Gudene skal vite hvor mye jeg har grått den siste tiden, men det er lov. Jeg tror det er nødvendig for i det hele tatt å klare å reise seg og komme seg videre.

- Life is a battle - Never give up - Keep on fighting -

Linda❤

  • 25.01.2017, 19:21

JEG SKAMMER MEG IKKE!


- Det å oute seg selv i medier er uten tvil i vinden om dagen. Omtrent daglig kan man lese nye tekster om mennesker som har slitt, eller sliter psykisk. Er det feil å vise offentligheten den sårbare siden av seg selv?

Enkelte mener nok at det blir for mye av det hele, mens andre syntes det er flott at erfaringer blir delt. Ja, det kan faktisk oppleves som inspirerende.

Det blir to år siden i juni at jeg startet å blogge om min historie og min hverdag som kronisk syk. Jeg angrer for at jeg ikke startet for mange år siden, men alt til sin tid er det noe som heter. Det kommer nok derfor ikke som noe sjokk for dere hva jeg mener om å oute seg selv. For tankene i hodet mitt surrer ofte, egentlig hver eneste dag, selv om enkelte dager er bedre enn andre. Angsten ligger der også på lur og bare venter på "å hoppe frem", så hva er vel bedre enn å dele. Dele det man sitter inne med for å få litt støtte. Vi mennesker trenger støtte. Det er slik vi er bygd. Og støtten fra kjente er faktisk like godt som støtten fra ukjente. Det har jeg fått erfare.

Så hvorfor må enkelte rette pekefingeren mot oss som velger å dele våre innerste personlige problemer. Å akseptere at problemet er der og det å kunne prate åpent om det er jo første steget til å få en bedre hverdag. Jeg skammer meg ikke for at jeg velger å dele, og jeg håper heller ingen andre gjør det.

Det kreves mot å stå frem i den verden vi lever i idag. Jeg er glad jeg fant frem mitt mot for snart to år siden, og så håper jeg at jeg kanskje kan inspirere flere til å gjøre det samme.

Linda❤

  • 18.01.2017, 20:58

- FA** TA MIN KRONISKE HELSE!


Det er dagen før dagen. Dagen som skal forme veien videre for min jobbkarriere. Følelsene har igrunn tatt overhånd idag. Jeg sliter litt med å skrive, men jeg føler jeg trenger å få tømt meg litt, så jeg prøver.

For, det skulle ikke være nok grue seg til morgendagens møte idag. Idag tidlig kom nemlig nyheter om at ting forandres på jobb. Egentlig var det bare kjempefine glad-nyheter, men for min egen del kom det som et slag i ansiktet med hilsenen om at: "Du kommer aldri til å komme dit". (Mine egne tanker). Så samtidig som jeg ble glad, ble alt så overveldende at jeg brått ble veldig trist. Jeg har jo visst lenge at mulighetene mine er begrenset når det kommer til jobb, så at det fortsatt svir så ille som det gjorde kom overraskende på.

Jeg prøver å si til meg selv: "Vær takknemlig Linda. Tenk på alt du har". Det hjelper svært lite når en har ambisjoner langt større enn hva helsen tillater. Ihvertfall akkurat her og nå, og ihvertfall når mulighetene er der, men istedet skal jeg på NAV for å la de "bestemme" min jobbfremtid. Fa** ta min kroniske helse og Ulcerøs Collit! Hvis jeg fikk velge en eneste ting fritt her i livet, så hadde det vært å få være frisk. Frisk til å kunne gjøre hva enn jeg måtte ønske.

Imorgen er en ny dag. Jeg satser på at en god natts søvn hjelper litt. Selv om jeg vet hele denne jobbgreien blir en tung prosess å jobbe med, som med alt mulig annet som har med helsen min å gjøre. Ting får heller bare være litt tungt akkurat nå, så kommer jeg meg ovenpå igjen. Det gjør jeg heldigvis alltid.

Linda❤

  • 16.01.2017, 19:24

- NÅR ANDRE SKAL BESTEMMME FREMTIDEN DIN


En ny uke betyr nye muligheter. Nye muligheter til å gjøre noe man kanskje ikke rakk forrige uke eller rett og slett ta fatt på noe man ikke har så lyst til, men må.

Jeg må denne uken ta fatt på noe jeg har kviet meg til lenge. Som jeg skrev forrige uke har jeg i april gått deltidssykemeldt et år, og skal derfor snart søke om arbeidsavklaringspenger. Før alt dette har jeg et møte med NAV. Et møte som finner sted nå på torsdag. Jeg kvier meg. Ikke bare litt, men veldig mye. Det å føle på at noen andre skal bestemme over fremtiden din er tungt og ikke minst frustrerende. Spesielt når jeg har vært independent siden jeg fylte 18. Jeg klarte meg selv. En slik mestringsfølelse er god. Så god at den er vanskelig å gi slipp på.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg var frisk slik at jeg slapp å tenke på NAV, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Det eneste jeg kan gjøre nå er å prøve og snu det hele over til noe positivt. Prøve å tenke at jeg faktisk er heldig som lever i et land som har en ordning for sånne som meg. "En ordning som sier at kronisk syke har krav på full lønn når de ikke klarer å jobbe fult".

Hvordan det hele går må jeg bare smøre meg med tålmodighet for å få svar på. Det er fortsatt noen dager igjen til torsdag, og etter endt møte har jeg bare begynt å skrape i overflaten av noe jeg vet kommer til å bli en lang prosess.

Fremtiden min jobbmessig ligger kanskje i noen andres hender akkurat nå, men det er fortsatt min oppgave å gi meg selv en så bra hverdag (på alle plan)som mulig. Dette er en oppgave jeg jobber med hver dag, og som jeg mest sannsynlig kommer til å jobbe med til den dagen jeg dør.

Linda❤

  • 11.01.2017, 16:55

JEG TRENGER HJELP!


- Deltidssykemeldings-tiden min er snart over. 5. April har jeg brått gått ett år som deltidssykemeldt. Hvor har tiden blitt av? Jeg syns ikke det er lenge siden jeg slet med å ta det vanskelige valget som ville komme til å totalforandre min hverdag.

Det er kanskje en liten stund til April måned enda, men som sagt tiden flyr, og brått er den der. Veien videre blir spennende. Planen nå er å søke om arbeidsavklaringspenger, for deretter å søke om uføretrygd. Uansett hvem jeg har snakket med får jeg samme følelse. Følelsen av at dette kommer til å bli vanskelig og kronglete. Jeg gruer meg egentlig veldig, men som jeg har nevnt tidligere er dette noe jeg bare igjennom(før eller seinere), så det får koste hva det koste vil av krefter.

Jeg har fått et dialogmøte med NAV neste torsdag. Et møte som omhandler veien videre, og det er her jeg trenger hjelp. Deres hjelp. Jeg har oppfattet at jeg har flere lesere som har vært igjennom denne prosessen jeg nå skal igjennom.

- Har dere noen tips å komme med? Hva bør jeg si? Hva bør fastlegen og jeg snakke om på forhånd for å få NAV-konsulenten til å forstå? Er det noe vi kan gjøre?

Jeg har fått en time hos fastlegen min på tirsdag, hvor jeg tenkte vi skulle legge en liten "strategi". Jeg hadde derfor satt stor pris på alt dere kan gi meg av informasjon. Hvis dere ikke vil legge igjen en kommentar i kommentarfeltet er det bare å sende en E-Mail til: hansen.linda88@gmail.com. På forhånd takk.

Linda❤

  • 10.01.2017, 16:41

TENK Å GRUE SEG SÅ ILLE


- at man blir kvalm. Da mener jeg en sånn kvalme som kommer av engstelse. En engstelse når man skal gjøre noe som er skikkelig utenfor komfortsonen.

Slik hadde jeg det idag tidlig. Jeg våknet nemlig til en dag jeg har kviet meg for en god stund. Nemlig "tannlege-dagen"! Det er over to år siden sist jeg var på et tannlegebesøk, og da fikk jeg de to nedre visdomstennene mine fjernet. Dette var to forferdelige "inngrep" hvor den stakkars tannlegen slet med å få de ut. Det første forsøket endte i fiasko med et stort munnsår og sykemelding på kjøpet. Heldigvis gikk det bra til slutt(etter tre besøk), men etter det fikk jeg liksom litt nok. Tannhelsetjenesten ble dermed satt på vent.

Etter to år måtte jeg bare manne meg opp, noe jeg da klarte til slutt. Klokken 10.30 idag satt jeg i tannlegestolen mer spent enn spenning selv. Jeg fikk heldigvis raskt positive tilbakemeldinger, der alt så bra ut. Et lite påbegynnende hull var alt tannlegen kunne se(faktisk mitt første hull EVER), men det var så lite at det fikk vente. Kvalmen forsvant raskt, og all den spenningen jeg hadde lagd for meg selv virket så unødvendig.

Så nå har jeg startet det nye året med gode svar på tarmsystemet mitt og gode svar på tennene mine. Det kjennes virkelig deilig. Det gir liksom en kickstart og en ekstra giv til å ta fatt på hverdagen. I like it!

Linda❤

  • 09.01.2017, 20:01

HVORDAN BLIR DETTE ÅRET SEENDE UT?


- Fjorårets start var ganske tøff for min del. Jeg var utbrent, noe jeg kanskje var klar over innerst inne, men allikevel ikke helt ville innse.

Jeg holdt på fra januar til april før jeg kastet inn håndkle og ble deltidssykemeldt. Etter å ha tatt en og en dag av gangen, begynte kroppen å vende seg til den nye hverdagen, men det tok lang tid. Etter å ha kjørt kroppen på det maksimale i X antall år, var det ikke gjort på en måned eller to å komme seg ovenpå igjen. Jeg ble rastløs, irritert og frustrert. I tillegg til dette måtte jeg håndtere NAV. Ja, jeg befant meg selv i følelsesladd berg- og dalbane tur.

Ting falt på plass sakte, men sikkert. Jeg følte jeg endelig hadde litt overskudd, og når sommerferien startet for min del i midten av juli var det deilig å vite at ting var på stell. Når det er ryddig rundt meg får jeg automatisk en bedre hverdag(noe jeg regner med flere kjenner seg igjen i). Ferien gikk like fort som den kom, og når hverdagen igjen kalte ble dessverre ikke formen helt slik jeg hadde håpet på. Den varierte fra dag til dag i høstmånedene, og var slettes ikke like fin som den var i sommermånedene.

Frustrasjonen ble igjen stor, og da jeg fant blod i avføringen i November svartnet det litt. Alt ble så ufattelig tungt. Valget jeg hadde tatt om å deltidssykemelde meg virket brått helt meningsløst siden formen var som den var.

En stor og tung nedtur fikk jeg igjen når jeg dro til Collosseum klinikken i Oslo for å sjekke tarmsystemet, hvor legen ikke visste hvorfor jeg var der, i tillegg til å bli undersøkt med feil utstyr. Denne timen jobbet jeg får å finne(for å slippe ventetiden i det offentlige helsevesenet), noe jeg absolutt skulle latt være, men det er jo lett å være etterpåklok.

I midten av Desember ble tarmsystemet mitt på ny undersøkt(denne gangen med riktig utstyr og faste lege ved sykehuset). Til min store overraskelse hadde tarmen min aldri sett bedre ut, noe som tok tid å fordøye. Jeg var rett og slett så innstilt på et annet svar, et negativt svar, at gleden over de gode nyhetene satt alt for langt inne. Den kom til slutt, heldigvis.

Når det nye året nærmet seg oppsummerte min samboer og jeg at jeg hadde hatt mer overskudd i den hektiske før- og romjulstiden enn på noen av de fire årene vi har bodd sammen. For første gang så jeg klart hvor godt jeg egentlig har hatt av denne deltidssykemeldingen, at den slettes ikke har vært meningsløs. Det har vært riktig. Helt riktig.

Jeg startet fjoråret med å være utbrent, det gjør jeg ikke dette året. En bedre følelse enn det skal man lete lenge etter. Jeg trenger dette overskuddet for å ta fatt på nye utfordringer som jeg vet vil komme. Jeg skal søke om arbeidsavklaringspenger, deretter uføretrygd. Dette har jeg forstått at ikke er bare bare. Jeg gruer meg, men samtidig så er det en prosess jeg må igjennom for å få den optimale hverdagen for min helse. Dette skal jeg klare. Det må jeg bare!

Jeg legger det gamle året bak meg, og ønsker det nye velkommen. Hvordan det blir seende ut er det ingen som vet(noe som er like greit). Jeg tar imot gleder og sorger, ja alt det har å by på. Jeg skal vokse og lære. Dette blir spennende, og jeg gleder meg til å dele det hele med dere.

Linda❤

  • 04.01.2017, 20:08

NÅR SLUTTET LEGER MED DETTE?


- Ja, det er enda godt jeg er oppegående (som min mor bruker å si). Hvis ikke tror jeg mye hadde gått meg hus forbi.

Flere av dere fikk sikkert med dere den store dagen i Desember som jeg gruet meg sånn til. Dagen var 13. Desember. Anledning: Rektoskopi. Etter endt undersøkelse fikk jeg kjempepositive tilbakemeldinger, noe som kom veldig overraskende på. Jeg ble selvfølgelig veldig glad, men siden det ble tatt vevsprøver av tarmen har jeg siden den dagen gått med tanker svirrende i bakhode. "Tenk, hvis som atter, dersom atter".

Det tar ca. 14 dager for å få svar på slike vevsprøver. Noe av det siste jeg sa til legen før jeg gikk ut av undersøkelsesrommet var at jeg håpet det gikk an å fremskynde prøvesvarene til før julaften. Han lovte at han skulle sjekke det ut. Det skulle vise seg å være vanskelig. Så vanskelig at jeg igår måtte ringe sykehuset selv for å be de sende prøvesvarene på papir.

Jeg måtte altså ringe sykehuset selv, og under telefonsamtalen virket det som om siden prøvesvarene mine var bra, så var det ikke så nøye å la høre fra seg. Fastlegen min hadde heller ikke fått tilsendt noe prøvesvar, så hadde jeg ikke ringt, hadde jeg sittet her som et spørsmålstegn enda.

Har leger sluttet å gi tilbakemelding på positive prøvesvar? Isåfall, når sluttet de med dette? Og når jeg spurte så pent om jeg kunne få de, hvorfor skjedde det ikke? Det betyr så mye for en kroniker å få positive tilbakemeldinger på prøvesvar. Det gjør så mye for sinnet.

Min klare mening er at dette med å overlevere prøvesvar burde vært en selvfølge å gi en hver pasient, uansett om de er positive eller negative. Er dere ikke enige?

Linda❤

  • 14.12.2016, 19:43

HVA ER EGENTLIG GALT MED MEG?


Tilbakemeldingen etter gårdagens undersøkelse var som jeg skrev igår veldig positiv. Jeg skrev også at det hele måtte få litt tid på seg til å synke inn, men at jeg kom til å glede meg over "resultatet" til slutt. Det var igår....

Idag har vært en ny dag. En dag jeg så inderlig håpet på at skulle være fylt med lettelse og ikke minst med glede. Denne følelsen har uteblitt. Hva er egentlig galt med meg? Hvorfor har denne følelsen uteblitt? Det skal sies at jeg ikke på mange år har fått en slik positiv tilbakemelding når det kommer til hvordan bekkenreservoaret mitt ser ut. Kanskje jeg rett og slett er i sjokk? En litt sånn sjokktilstand at jeg ikke helt klarer å forstå at det er sant....

Det er kanskje ikke så rart om jeg er litt sjokkert, men det skremmer meg. Tenk om tankegangen min igjennom så mange år med med sykdom og en del negative tilbakemeldinger ikke lenger klarer å glede seg over det som er positivt. Dette er ihvertfall en ny følelse. En ny følelse jeg aldri før har følt på som jeg vet jeg må ta opp med psykologen på nyåret. Slik kan jeg ikke ha det. Den saken er sikker.

Enn så lenge får jeg ta en dag om gangen. Istedenfor å prøve å tvinge på meg "lykken" skal jeg ihvertfall minne meg på den flotte tilbakemeldingen, så kanskje lykken kommer naturlig etterhvert. Jeg håper og satser på det.

Linda❤

  • 13.12.2016, 16:22

- EN OVERRASKENDE TILBAKEMELDING


Det føles nesten ut som en liten evighet siden den grusomme undersøkelsen fant sted på Colosseum-klinikken i Oslo den 9. November. Selv om det ikke er lenge siden er jeg glad dagene har flydd avgårde. Det å skulle gå å vente på ny undersøkelse er tung, men idag var endelig dagen her. En liten lettelse for sinnet denne gangen var at jeg visste at riktig utstyr var på plass, og at jeg var i trygge hender med min faste lege. Dette gjorde at jeg kunne fokusere på det å skulle håndtere angsten, noe som dessverre ikke alltid er så lett.

Idet sykepleieren ropte opp navnet mitt klokken 09.20 kjente jeg tårene presse på. Angsten for hva legen kan finne underveis i undersøkelsen spiser meg litt opp på forhånd. Ja, jeg vet, dette er noe jeg må jobbe med. Uansett, undersøkelsen var over på et blunk, eller det føltes ihvertfall sånn i en rus av legemidler. Ganske raskt, litt langt borte i det fjerne, fikk jeg den beste tilbakemeldingen jeg kunne fått og som jeg ikke en gang har våget å håpe på.

Legens tilbakemelding var at reservoaret mitt aldri hadde sett så bra ut. Han virket nesten overrasket. Jeg vet ihvertfall at jeg ble det med tanke på den skiftende formkurven min den siste tiden. Han forsikret meg om at prøvene som ble tatt av tarmen, de kommer til å være fine. Jeg skulle ikke bruke tid på å bekymre meg for dem. Det å få en slik tilbakemelding gir en helt utrolig deilig følelse, så det tok ikke lang tid før gledestårene strømmet fritt. Jeg tror faktisk ikke det finnes en bedre følelse for en kroniker enn å få en slik positiv tilbakemelding. Jeg må ærlig innrømme at det nesten ikke har gått opp for meg enda, men jeg gir det ut dagen, slik at det får sunket ordentlig inn.

Imorgen er en ny dag. Denne dagen skal omfavnes med åpne ermer. Den grusomme undersøkelsen i Oslo, dagens undersøkelse, alt det er fortid. Nå skal jeg bare se fremover med friskt mot i sinnet. Julen skal nytes med tidenes beste julegave som jeg har vært så heldig å få tildelt på forhånd.

Linda❤

  • 30.11.2016, 19:30

DEN UUTHOLDELIGE VENTETIDEN


Tenk, imorgen er det allerede 1. Desember. Jeg lurer på hvor mange ganger i løpet av en måned jeg stiller meg selv spørsmålet: "hvor blir dagene av?" Jeg vet det jo, men jeg blir alltid like forbauset...

Noen ganger ønsker jeg veldig at tiden kunne stått stille, men i disse dager kan timene bare fly avgårde for min del. Helt siden den katastrofale undersøkelsen i Oslo 9. November, og siden legen min på Sykehuset Kalnes fortalte meg dagen etter at det ønskes en ny rektoskopi, har jeg ventet. Jeg velger å kalle disse dagene for den uutholdelige ventetiden. Dagen flyr som sagt avgårde, men samtidig ikke raskt nok om dere skjønner hva jeg mener? Selv om jeg føler meg ganske allright akkurat nå og prøvesvarene jeg fikk tilbakemelding på vare fine, tar det på å skulle gå å vente. Den nye undersøkelses-datoen ble satt til 13. Desember. Jeg teller ned dagene nå.

Som dere ser smiler jeg idag, til tross for at ventetiden er tung. Jeg omringer meg daglig med ting som gjør meg glad(heldigvis har jeg krefter til dette), noe jeg anser som ekstremt viktig. Et så mye bedre alternativ enn å ligge som en potetsekk i sengen å vente.

Ikveld skal jeg kose meg med juletre-pynting. På lørdag får jeg nemlig stuen fult av fine venninner. Jeg har tatt på meg vertinne-jobben, og lørdag går årets julebord av stabelen. Akkurat på lørdag kan tiden stoppe litt opp, men ellers håper jeg 13. Desember kommer fort som fy.

Linda❤

  • 20.11.2016, 12:25

HEI ANGST! DU ER EN JÆVEL....


- Du melder aldri din ankomst. Du bare dukker opp når som helst, når du selv føler for det, og hver eneste gang gir du meg et slag i ansiktet... Du er en jævel!

Akkurat sånn føles det, ihvertfall for meg. Jeg har alltid vært ærlig ovenfor dere at jeg sliter med angst, men jeg har aldri gått dypere inn på temaet, noe jeg tenkte jeg skulle gjøre nå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Siden jeg ble syk allerede som 7-åring var slike angst-følelser fjerne. Eller de var der, men det var vel mer forståelsen som var fjern. Ganske tidlig ble jeg sendt til sykehus-psykologen og diverse andre mennesker for å bearbeide alt jeg stod oppe i, noe jeg likte svært lite. Jeg ville klare meg selv, og skulle absolutt ikke ha hjelp av noen som ville grave i hjernen min. Det høres kanskje ikke normalt ut at en 7-8 åring ville klare seg selv, men på det tidspunktet var ingen ting av det jeg stod oppe i normalt. 

Jeg gikk igjennom min siste store operasjon i 1999. Hele tykktarmen ble da fjernet. Alt det syke var blitt tatt ut av kroppen min, og det eneste jeg tenkte var at nå skulle alt bli bedre. Det jeg ikke visste da, som jeg vet nå, er at skaden allerede var gjort. Selv om kroppen var "frisk", var hjernen merket for livet. Det var prisen jeg måtte betale.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hjernen min ble altså merket for livet i ganske ung alder. Etter at jeg hadde fjernet alt det syke i kroppen og gått igjennom en lang oppbyggingsperiode, hadde jeg mange fine, gode og stabile år. Det er først nå i voksen alder at angsten har tatt meg med storm. De mange gode og stabile årene har blitt byttet ut med tunge og ustabile år. Den "friske" kroppen min var brått ikke så frisk lenger. Jeg har følt på saker og ting kroppen har gitt meg, og de siste årene har den gitt meg mye nytt. Min første tanke er alltid: Nå har jeg fått kreft! Det er min største skrekk.

Hjernens måte å fungere på har skremt meg mange ganger, og den gjør det fortsatt. Jeg tok derfor grep for et par år siden, hvor jeg oppsøkte psykolog. Jeg vet nå at jeg skulle gjort det for mange år siden. Jeg burde egentlig ha gjort det da jeg hadde det ganske bra. Da hadde det kanskje vært lettere å takle det som har kommet nå, men det er lett å være etterpåklok. Psykologi hjalp meg den gang, men de siste ukene har vært tunge. Igjen har angsten meldt sin ankomst med et slag i ansiktet som hei. Det er igjen på tide å gjøre noen grep.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har på ny bestemt meg for å oppsøke en psykolog. Jeg skal prøve å få den samme jeg hadde sist, noe jeg virkelig håper på. Det gjør ting så mye lettere. En som vet alt jeg har vært igjennom, og ikke minst som vet hva jeg sliter med. Det høres kanskje teit ut at det å få kreft er min største skrekk, men det er egentlig bare en av mange skrekkscenarior som flyr rundt i hode mitt. Summen av det hele kan kalles for "min angst". Alle som sliter med angst har forskjellige typer, selvfølgelig utifra hva man har vært igjennom. Det vi har felles er hvor jævelig alle disse følelsen er. 

Til tross for hvor ille alle disse følelsene er til tider skal jeg aldri la meg knekke. Jeg kommer garantert til å gå på mange flere smeller fremtiden, men jeg skal jobbe på og gjøre mitt for å takle det bedre. For mine nærmeste sin skyld, og ikke minst for min egen del.

 

Linda♥

  • 18.11.2016, 16:59

TO GODE NYHETER PÅ SAMME DAG


- Jeg har ventet og ventet. Nesten ni dager tok det før prøvesvarene endelig kom. For en som lever med angst føles disse ni dagene ut som en liten evighet. Bare en "vente-dag" føles ut som det dobbelte. 

For litt siden fortalte jeg dere hadde jeg hadde fått påvist blod i avføringen, men det stoppet ikke der. Blodprøven viste nemlig at lever-verdiene mine var en smule for høye. Å få en slik beskjed klinget ikke godt hverken i mine nærmeste sine ører eller mine. Det hjalp liksom ikke at legen på sykehuset mente dette kunne komme av at jeg hadde vært på fest bare noen dager før blodprøven ble tatt. 

Som sagt, ventetiden varte i nesten ni dager. Igår tikket endelig meldingen inn på telefonen min. Gleden var stor når jeg leste at alle prøvesvarene var normale. Null blod i avføringen og leververdiene var tilbake til normalen. Leververdiene har jeg vel egentlig fått svar på hvorfor de var som de var, men blodet i avføringen aner jeg ikke. De mer omfattende prøvene var ihvertfall normale, så da velger jeg å slå meg til ro med dette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ja, så dere kan tro det kom noen gledestårer da jeg leste denne meldingen. En ubeskrivelig deilig følelse var det å få to så gode nyheter på en og samme dag. At disse prøvene var bra gjør at jeg nå heldigvis klarer å slappe litt av før undersøkelsen jeg skal igjennom 13. Desember. Jeg må nok også da igjennom den forferdelige ventetiden på prøvesvarene, men innen den tid skal jeg nyte de to gode nyhetene jeg fikk igår. Det er virkelig lov. 

Ønsker dere en herlig fredag videre dere som titter innom. Helgen er her igjen♥

 

Linda♥

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits