• 07.11.2017, 18:23

- HVA BETYR TRENING FOR MEG?


Jeg har alltid vært en aktiv jente. Da jeg var liten slet min mor og far med å få barnepass for jeg var overalt på en gang. Jeg startet på håndballskole ganske tidlig og for ikke å glemme musikkorps, men da sykdommen inntraff i en alder av 7 år sa det brått stopp. Alt det hverdagslige ble satt på vent. Det var bare sånn det måtte være for en stund.

Etter første operasjon hadde jeg falt helt ut av håndballen. Den fysiske aktiviteten ble for "hard" siden kroppen hadde vært helt på bunn. Jeg måtte starte fra scratch. Å delta i musikkorpset ble også vanskelig da mitt valg av instrument før sykdommen var klokkespill. Med utlagt tarm gikk det selvfølgelig ikke å bære klokkespillet foran på magen. Midt i den store fortvilelsen ble jeg spurt om delta i drilltroppen til korpset, noe jeg etterhvert prøvde meg i. Jeg merket raskt at dette var noe jeg mestret, og som for barn flest når de mestrer noe, så fortsetter de. Jeg fortsatte.

 

Jeg ble bare bedre og bedre, og til slutt gikk jeg som tamburmajor foran "mitt eget" korps. Jeg var stolt, men sikkert ikke like stolt som mor og far. For på veien dit hadde jeg rukket operasjon nummer to, uten å falle ut. Det var som om drillingen var ment for meg.

 

I mange år var drill min lidenskap og hobby. Da jeg fylte 18 tok det brått slutt, noe som føltes veldig tungt der og da. Jeg valgte å starte på et treningssenter som en erstatning, noe som etter hvert føltes godt. Det var gøy! Gøy å trene styrke på en måte kroppen min aldri før hadde gjort. Gøy å se resultater. Allikevel ble jeg aldri ferdig med drillen, og bare et par år seinere var jeg tilbake med drillstaven i hendene. I full jobb ble dette mer en nok for en kroniker å håndtere, så treningssenteret måtte vike. Slik ble det i fire år før jeg til slutt takket for meg og la drillstaven på hylla. For godt denne gang. Jeg var nok bare på det stadiet i livet hvor det føltes riktig å gi slipp. Det føles fortsatt riktig idag, fire år seinere.

Dessverre skulle det vise seg at jeg kom midt i et veiskille på den tiden. Jobb, helse, ja rett og slett så var livet ganske tungt. Magen fungerte ikke som den skulle, og har egentlig vært frem og tilbake helt frem til ifjor. Ifjor tok jeg steget om å få et bedre liv. En bedre livskvalitet som gjør at man får lysten. For ikke nok med at magen har hanglet. Ryggen startet også på en tidspunkt der. Et resultat av hvordan jeg er bygd opp innvendig etter operasjonene har jeg blitt fortalt. Trening og behandling ble en nødvendighet. Det var ikke til å komme bort ifra.

 

 

Idag har jeg klart å finne en balansegang som har gjort min mage stabil igjen. Den har faktisk vært fin ganske så lenge nå(bank i bordet). Dessverre er ryggen min største utfordring akkurat nå. Trening har blitt mer viktig enn noen gang tidligere. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil se og føle meg bra, men fordi jeg må. En sterkere rygg vil gi meg mindre plager. Jeg blir nok kanskje ikke kvitt plagene helt, men jeg satser på en bedring. Det må jeg jo!

 

Idag startet jeg på et nytt treningsprogram. Det føltes bra. Imorgen kanskje ikke fult så mye, men sånn må det bare være. No pain, no gain sies det.

  • 01.11.2017, 20:08

- GAMMEL SJEL I EN UNG KROPP


Vel, nå er jeg vel kanskje ikke så ung lenger siden jeg allerede i Februar fyller 30, men dette er en følelse jeg har hatt i mange år. Denne følelsen av at jeg er en gammel dame i en ung jentes kropp. Er det på grunn av alt jeg har gått igjennom som liten? Er det sånn man blir og føler seg etter å ha opplevd mye sykdom og sett døden i hvitøyet på et tidspunkt der?

Selv om jeg alltid har følt det slik har det ikke stoppet meg i å være eller å gjøre det samme som mine jevnaldrende venninner. Nå hørtes jeg brått ut som en som diltet etter(noe jeg ikke gjorde), men dere skjønner kanskje hva jeg mener? Jeg ville jo være lik venninne mine. Det hjalp meg kanskje der og da å skyve de vonde minnene bak i hode. Allikevel hjalp det ikke lenge, for ganske raskt kom følelsen som fortalte meg at jeg er for gammel for slikt. For gammel for uansett hva slags "jente-streker" det måtte være. Samtidig var det noe inni meg som sa at jeg måtte oppleve og erfare alt dette, hvis ikke hadde jeg garantert kommet til å angre i en faktisk voksen alder. Alt skal jo forme oss på veien, om dere skjønner?

Det kan vel også tenkes at jeg ikke ville la meg definere som hun som en gang var alvorlig syk. Kanskje det er derfor jeg valgt å hive meg på alt ungdomsårene hadde å by på, men jeg angrer ikke av den grunn. Alt dette har gjort meg klar på hvordan jeg vil ha det i livet mitt. Med "god hjelp" fra en livserfaring ikke alle sitter med i en alder av snart 30, så er det kanskje ikke så galt allikevel å være en gammel sjel i en ung kropp. Ihvertfall ikke sånn rent mentalt messig....

  • 25.10.2017, 20:55

HVOR GÅR VEIEN VIDERE NÅ?


Igår avsluttet jeg nok et kapittel når det kommer til min NAV-reise og veien mot ung ufør. 8 uker med tiltak er nå over. 8 uker som igrunn føles ut som en hel evighet.

Flere av dere har sikkert fått med dere at min utprøvning foregikk på min arbeidsplass, hvor jeg skulle prøve meg på en 60% stilling istedet for 50%(som jeg har på min arbeidskontrakt). Skeptisk fra starten av var jeg, for over en kort periode kunne jeg lett klart å jobbe de ekstra timene, det er over en lenger periode hvor problemene hadde oppstått(trodde jeg). Allikevel gikk jeg inn i prøveperioden med et åpent sinn, men med en tanke fremst i pannen om å lytte ekstremt godt etter hva kroppen fortalte meg. Jeg fikk meg raskt en overraskelse da kroppen sa ganske tidlig ifra. Jeg har tydeligvis lært meg å kjenne kroppen min ekstra godt det siste året, noe som føles veldig godt. Den "gamle" Linda hadde kjørt på uten å lytte, mens den "nye" Linda valgte den mer fornuftige veien. Fornuftige og uten tvil den beste.

Som sagt ble tiltaksperioden avsluttet igår. Sluttrapporten som NAV skulle ha fra min jobbkonsulent ble signert. En veldig fin rapport jeg er veldig fornøyd med. Jeg velger å si at jeg føler meg heldig som inntil nå har truffet på så forståelsesfulle og allrighte mennesker på denne ellers så tunge veien. Det hjelper veldig på både kropp og sinn. Det viser meg at inne i mellom alle skrekkhistorier om NAV, så finnes det også positive historier. Ikke alt er negativt.

Men, jeg tror den tyngste veien gjenstår nå. Jeg tør nesten ikke håpe på at ting går lett, i redsel for å bli skuffet. Neste steg nå blir vel egentlig å søke ung ufør. Alt som kan samles inn av informasjon om meg og min helse er på plass. Så hvor veien går videre nå, gjenstår å se. Jeg må uansett igjennom dette, koste hva det koste vil...

  • 24.10.2017, 18:10

- EN POSITIV SIDE VED EN KRONISK HELSE


Det har gått en stund siden sist jeg blogget nå. Jeg har vært inne i en veldig hektisk periode, noe som krever planlegging slik at den kan gjennomføres "riktig". Det høres kanskje merkelig ut, men i mitt hode planlegger jeg hvordan energien skal brukes i hektiske perioder slik at jeg ikke tapper meg for all energi. Helger brukes egentlig til oppladning, men når også de er hektiske er det lett for at ting kan gå galt.

Den hektiske perioden er nå overstått, og jeg kom meg heldigvis vel igjennom. Akkurat idag føler jeg meg ikke så aller verst, sett bort ifra en litt snufsete nese. Planleggingen er ikke så dum velger jeg å konkludere med. Den fungerer nok som en slags forsvarsmekanisme. En mekanisme som er veldig god å ha. Så ja, denne gangen sitter jeg igjen med mange gode minner. Minner fra bursdager, eventer osv. som jeg takknemlig for at kroppen min "lot meg få oppleve". En positiv side ved å leve med en kronisk helse er at man absolutt ikke tar disse tingene for gitt. Jeg smiler....

Nå gjelder det bare å roe helt ned før en hektisk førjulstid. Jeg X fingrene for at kroppen fortsetter å henge med. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste for at det skjer.

  • 03.10.2017, 11:29

- Å GJØRE DET BESTE UT AV SITUASJONEN


Jeg sitter i sofaen i denne skrivende stunden. Jeg titter ut på høstværet, som enkelte dager gjør meg glad, mens andre ikke. Idag er en sånn dag merker jeg, hvor ting kommer til å gå litt treigt.

For allerede i det jeg stod opp fra senga idag tidlig merket jeg både anspent rygg og oppblåst/pulserende mage. To faktorer som følger meg i hverdagen, men som ikke synes utad. Det er bare jeg som kjenner, vet og ikke minst forstår hvordan det er. Forstår hva det koster å legge på seg en maske utad selv om jeg innvendig ikke føler meg helt på topp.

Jeg får daglig spørsmålet av min samboer når han kommer hjem fra jobb: "hvordan har du hatt det idag"? Jeg tror jeg omtrent aldri har kunnet svare at idag har vært en bra dag. For som regel er den aldri helt bra. En kronisk helse gir ikke rom for helt fine og bra dager. Det er ekstra tungt til tider å ikke kunne gi en positiv tilbakemelding på noe man så gjerne skulle ønske var bra, men som dessverre(mest sannsynlig) aldri vil komme til å være bra.

På bildene smiler jeg. De er tatt igår når formen var litt bedre enn jeg føler meg idag. Det er uansett veldig lett å stille seg opp foran kameraet å smile. Smilet behøver ikke nødvendigvis bety at alt er fint og flott. Som sagt, en kronisk helse gir ikke rom for at ting er fint og flott, men om jeg skulle gått rundt med geipen dag ut og dag inn hadde jeg nok skremt bort alle rundt meg. Det er det å prøve å gjøre det beste ut av noe tungt som gjelder. Det er ikke alltid like lett. Spesielt ikke på dager som idag(hvor jeg helst bare vil ligge på sofaen), men det må til.

  • 26.09.2017, 11:52

NAV'ERE TRENGER OGSÅ NOE Å SE FREM IMOT


Her om dagen kom jeg over et innlegg som engasjerte. Innlegget omhandlet dette med fordommer mot oss som NAV'er. Mennesker som kritiserer og dømmer før de i det hele tatt vet noe som helst om hva som skjuler seg bak 'vedkommendes' ytre fasade. At det finnes mennesker som mener at vi som får støtte fra NAV bare burde holde sengen gjør meg faktisk ganske sint for ikke å snakke om oppgitt.

Som flere av dere sikkert vet får jeg støtte fra NAV pga. sykdommen min Ulcerøs Collit. Jeg er nå under utredning og AAP ordningen før jeg en dag kan få søkt på ung ufør. Helsen, med tanke på sykdommen, er stabil, noe som tilsier at jeg prøver å leve så normalt som mulig. Så da kommer spørsmålet:

"Hvorfor skal ikke jeg som NAV'er ha lov til å kunne ha ting å se frem imot? Reiser, café-besøker, venninnekvelder og ja til og med fester. Jeg er ett menneske med behov og ønsker, og disse må bli dekket på lik linje som alle andre. Alt annet blir jo helt feil!

Personlig har jeg heldigvis aldri opplevd noe slikt direkte, men når jeg får lese slike innlegg som det jeg kom over her om dagen føler jeg meg truffet på et vis, slik at jeg må si noe. Si noe på vegne av oss alle som egentlig helst ville sluppet NAV og hele systemet, men som ikke har noe valg.

Til dere som dømmer: Pass deres egne saker slik som vi gjør med våre. Er det ikke nok elendighet i verden fra før? Trengs det spre mer galle?

  • 19.09.2017, 13:42

ER JEG MOTIVERT?


- Det har skjedd mye på litt over et år nå. Ting har forandret seg veldig siden jeg først ble deltidssykemeldt i påsken ifjor. Det å gå ifra å jobbe mest mulig til å finne en balanse i arbeidslivet, en balanse som passer min kropp og helse, har vært tung. Det å gi opp jobbrelaterte drømmer og ikke minst la andre ta kontroll over noe jeg selv skulle ønske jeg hadde kontroll på har uten tvil vært en siste utvei.

Her om dagen fikk jeg et spørsmål. Et spørsmål det var utrolig vanskelig å svare på der og da. Jeg er nemlig nå under tiltak på min arbeidsplass og skal pga. dette prøve meg i litt mer jobb. 60% stilling istedet for 52%(som jeg har på kontrakt og jobber fast). Spørsmålet omhandlet om jeg var motivert til dette. Motivert til å jobbe mer? Jeg har kommet dit jeg er idag etter en allerede lang og tung prosess med min arbeidsgiver og når vi begge endelig føler vi har funnet noe som fungerer for oss begge, så skal jeg jobbe mer. Hadde spørsmålet kommet for to år siden hadde uten tvil motivasjonen min vært på topp, idag ikke fult så mye. Året som deltidssykemeldt ble brukt flittig til å finne ut av hva jeg orker, og selv om jeg idag jobber mer enn jeg gjorde da, så må jeg nå jobbe enda litt mer. Det blir bare helt feil spør dere meg. Hvorfor kan ikke min arbeidsgiver og mitt ord være nok?

For å se det positive oppe i det hele kan jeg styre disse ekstra timene helt selv. Allikevel får jeg en ekstra utfordring. Jeg må nå klare å lytte veldig godt til hva kroppen min sier slik at jeg ikke bare gjør som en flink pike og "utfører" med glans. For i det lange løp så vet jeg jo at det ikke vil gå. Det har jeg jo allerede erfart og fått svaret på selv.

Mitt svar til dette med motivasjon ble derfor at jeg er motivert. Motivert til å få dette overstått slik at jeg kanskje kan nærme meg det endelige målet med nok et lite skritt....

  • 14.09.2017, 19:44

- EN REALITY-CHECK


Jeg nærmer meg 30-årene med stormskritt, noe som føles ganske spesielt å si høyt og ikke minst å skrive ned. For ca. ti år siden var alt så mye annerledes enn det er idag, men det er jo sånn livet er. Man tar og gir, lærer og lærer bort, elsker og hater osv.... Hvis jeg skal si noe positivt ved å nærme seg tretti må det være visdommen jeg sitter igjen med. Jeg har lært ufattelig mye om meg selv og hvordan jeg best mulig kan leve et godt liv. Man vokser med årene sies det, og det er ingen ting som er mer sant enn det.

Et stort skritt(for min del) var å kaste meg på "NAV-toget" og dets mange stasjoner. Hadde du spurt meg for ti år siden om jeg idag kom til å være i en prosess hvor ung ufør var "målet", enden på alle stasjoner, hadde jeg ledd og sagt klart nei. For jeg skulle jo aldri det. Jeg var ikke syk nok. Klart hadde jeg vært syk nok som barn, men ikke da. Men som sagt man vokser og lærer, og tar med visdommen videre på veien. Jeg brukte lang tid, men lærte til slutt. Jeg fikk en real reality-check, noe livet som oftest byr på mer enn en gang.

Reality-checken kom som lyn fra klar himmel påsken ifjor da kroppen sa stopp. Egentlig hadde den gjort det mange ganger tidligere, men det var først da jeg lyttet. Virkelig lyttet til hva kroppen fortalte. Idag syns jeg fortsatt det er merkelig at jeg ikke forstod før ting egentlig hadde gått for langt. Dessverre er dette mer enn normalt. Altså å innse ting "for seint". Heldigvis var det ikke for seint å gjøre greip. Bedre seint enn aldri tenker nå jeg.

Prosessen mot målet er allerede godt igang, men jeg vet jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg tror det er derfor jeg er mye sliten. For jeg står nå midt oppe i noe som er helt utenfor min kontroll. Det er tung og ikke minst litt skremmende. Jeg vet jeg har mye igjen å lære på dette "NAV-toget før ting blir avklart. Dette er også noe livet har å by på for min del, som jeg bare må ta for det det er og prøve å gjøre det beste ut av.

  • 11.09.2017, 19:46

- EN USTABIL KROPP?


Forrige uke er et tilbakelagt kapittel, og godt er det. Jeg aner ikke hva som har skjedd med kroppen min dette året, men den virker nesten litt ustabil. Ustabil i den forstand at det stadig vekk skal snike seg innpå basselusker som absolutt ikke er velkomne.

Siden nyttår har påkjenningene vært mange med tanke på NAV og arbeid. Tunge valg har blitt tatt og vonde avgjørelser like så. Så jeg sitter nå her da, og lurer veldig på en ting. Er det mulig at kroppen min sier ifra i form av forkjølelse og influensa? At påkjenningene har vært såpass tunge over en lang periode at jeg er mer mottagelig for sykdom? Er dette logisk, eller absolutt ikke? Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg har hatt feber, mens iår har jeg allerede hatt det to ganger. Forrige uke slapp jeg heldigvis unna feber og seng, men nok en kraftig forkjølelse gjør at jeg begynner å bli skikkelig sliten. Sliten av å aldri føle meg helt frisk. Oppe på en allerede energi-manglende kropp er dette virkelig krevende å sjonglere i hverdagen.

Idag startet en ny uke. Heldigvis med blanke ark og en forkjølelse som er på hell. Smilet sitter litt løsere, så jeg bare krysses fingrene for at kroppen min kan stabilisere seg etterhvert. Jeg tenkte faktisk å ta influensa-vaksinen etter oppfordring fra forskjellige hold. Noen av dere som har erfaring med denne?

Ønsker dere en fin og ikke minst frisk uke!

  • 31.08.2017, 19:50

HVORDAN SKAL DETTE GÅ?


Da var dagen blitt til kveld, og møtet jeg hadde idag tidlig med min jobbkonsulent er vel overstått. Magen knøt seg greit mange ganger i forkant, men det er kanskje ikke så rart med tanke på at det var første gang vi møttes. En veldig hyggelig dame tok meg imot, så knutene forsvant heldigvis raskt. Etter litt prat er nå planen for de neste seks ukene lagt. En plan jeg både gruer og gleder meg over.

Jeg har vært veldig heldig å fått det slik jeg håpet på. At jeg fikk beholde hviledagen mine. Utfallet ble en time ekstra på mandag- og onsdagsvakten min. Altså to timer mer i uken. Selv om jeg er veldig fornøyd med dette, må jeg innrømme at jeg gruer meg litt. Jeg føler jeg nå er inne i en god stream slik jeg allerede har jobbet en stund, men sånn er det. Dette er noe jeg bare må igjennom. Positive tanker og en dag om gangen er uten tvil det som gjelder. Så får det som(eventuelt) skjer på veien takles der og da.

Den nye jobbplanen starter allerede på mandag. Heldigvis er jeg et A-menneske som liker å stå opp tidlig, så det blir ikke noe problem. Hihi! Hvordan dette kommer til å gå er jeg vel nesten sikker på før jeg har startet, men som sagt så er det en dag av gangen som gjelder nå. Og ikke minst positivitet.

  • 29.08.2017, 18:51

DET SKAL BARE IKKE SKJE!


Det er ikke ofte jeg surrer når det kommer til avtaler, møter, arbeidstider osv. Ting som er viktig rett og slett. Jeg er som regel alltid fem minutter for seint ute(noe som ligger til familien), men jeg glemmer aldri. Så fem minutter for seint er bedre enn å glemme helt.

Dessverre skal det være en første gang for alt. Idag skulle jeg få erfare den fæle følelsen når telefonen ringer hvor du får beskjed om at du har misset en avtale. En ganske viktig en var det også. Jeg skulle hatt min første samtaletime med min nye saksbehandler for tiltaksperioden min. Timen ble satt opp forrige uke. Jeg skrev ned i almanakken min, og poff så var det hele glemt. Eller ikke glemt, men jeg var så innstilt på at møtet var neste tirsdag, at det var ikke i mine tanker da jeg stod opp idag tidlig. Jeg fatter ikke at det går an! Det skal bare ikke skje, men det gjorde det....

Saksbehandleren min tok det finere enn meg, for dette skulle vi bare glemme fikk jeg beskjed om. Glemme ja! Lettere sagt enn gjort det. For her sitter jeg flere timer seinere og føler meg dum som et brød.

Det er tydelig at det surrer og går mye oppe i hodet mitt i disse dager når jeg klarer å glemme noe som er så viktig. Det er ikke bare bare å skulle koble alt sammen. Jobb, NAV, konsulentfirma, familie, samboer og selvfølgelig det å ta vare på min egen helse. Trene var det jeg skulle idag. Det var dagens gjøremål. Det ble brått det eneste gjøremålet å, for samtaletimen passerte under frokosten. Så sånn gikk det. Den nye timeavtalen førstkommende torsdag glemmer jeg ihvertfall ikke.

  • 23.08.2017, 21:19

NAV - 6 TING SOM IRRITERER MEG


Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler jeg har vært ganske heldig når det kommer til NAV. Det er mange skrekkhistorier ute å går, som er lettere å velge å tro på enn de positive man hører. Allikevel er det noen steder systemet virkelig svikter etter min mening. Det er akkurat som om systemet er for stort for seg selv til å kunne yte maksimalt. Noe det burde, med tanke på at det er menneskers liv det "tukler" med. Det er mye jeg gjerne skulle gått inn å gjort om på, dessverre er det lite jeg får gjort. Det er jo lov å håpe på at en dag, så fungerer alt som det burde. For alle...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

6 TING SOM IRRITERER MEG

1. Den endeløse ventetiden på telefonlinjen. Har man spørsmål skulle en tro det var lettest å ringe deres telefonlinje, men den gang ei. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har ventet både 20- og 30 minutter på svar, og ofte vet ikke personen på andre siden av røret hva den kan hjelpe deg med. Det er en halvtime av livet man aldri får igjen. Underkvalifiserte har jeg faktisk fått høre at de er. At de har for stort ansvar. Men hvorfor i all verden sitter de da med alt dette ansvaret? Og hvorfor ikke gi de bedre utdanning/opplæring?

2. Det er ingen som forteller deg noen ting. Har du spørsmål og er redd for å gjøre noe feil, må dette finnes ut av selv. Det skal ikke alltid være lett å få svarene man leter etter. Ofte henvises det til nettsiden. Der skal man liksom finne svar. Det er faktisk ikke så lett. Jeg lever i den generasjonen hvor Internett og PC bruk er "lett", men det der er bare ikke lett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

3. Jeg vet ikke hvordan det er i andre byer, men her i Fredrikstad stenger NAV servicekontoret klokka 12.00. Klokken 12.00! Trenger en hjelp med kopiering eller generelle spørsmål må vi som jobber ta oss fri fra jobben eller bare ordne oss selv. Hva gjør de som tidligere jobbet fulle dager på dette kontoret nå? Det lurer jeg på. 

4. All kommunikasjon skal foregå via e-mail. Da jeg fikk min saksbehandler håpet jeg jo på at denne personen kunne nåes via telefon, men den gang ei. Vi er i 2017, så et fungerende telefonsystem burde vært oppfunnet. Det skal sies at jeg har en suveren saksbehandler som svarer raskt via e-mail, men det er så lett å kunne missforstå. Det blir som å sende sms, og det er ikke alltid det lureste. Ihvertfall ikke i denne settingen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

5. Ukjente mennesker behandler sakene til hver og enkelt. Dette er mennesker som bare får tilsendt en haug med papirer, uten noen form for relasjon til en. Er det rart det blir mye avslag og klaging. Jeg fikk f.eks avslag på en søknad, som jeg på annen fikk godkjent. Jeg lurer fortsatt på om de i det hele tatt hadde lest hele saken min før de ga meg avslag. Klagen min ligger til behandling enda, 3 måneder seinere. 

6. Når en har gått deltidssykemeldt et år for å finne ut av hva en klarer å jobbe, må en allikevel gå igjennom tiltak og utprøving i jobb for å deretter en gang ut i løpet kunne søke ufør. Det er liksom ikke nok at leger ved sykehus, fastlege, arbeidsgiver og en selv legger frem saken(som i mitt tilfelle er klinkende klar). Nei, her må en gå den lange og tråkke veien før målet i det hele tatt kommer innenfor rekkevidde. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Det finnes utallige saker som irriterer oss NAV'ere. Disse er mine, ut ifra hva jeg har opplevd. Jeg vil bare avslutte med å si, og jeg har sagt det før: jeg er faktisk veldig glad NAV finnes. Det er bare så synd at et egentlig så bra system, svikter på så mange områder.

  • 22.08.2017, 13:13

- ET SKRITT NÆRMERE UNG UFØR


Da var det første møte med jobbkonsulentene overstått. Akkurat nå kjenner jeg meg litt tom. Det ble mye inntrykk og informasjon, og ellers mye prat om alt mulig egentlig. Førsteinntrykket av det hele er allikevel veldig positivt, så det blir spennende å se.

Jeg har hørt mange skrekkhistorier når det kommer til denne tiltaks-perioden som jeg nå skal igjennom, så jeg var litt skeptisk før oppmøte idag tidlig. Heldigvis(om jeg kan si det), så har jeg en jobb. En jobb jeg fungerer i, "bare" dessverre ikke i fulltid. Det ble forstått ganske raskt under møte at alt annet enn å teste arbeidsevne var ganske uinteressant i mitt tilfelle. Takk Gud tenkte jeg! Det gjør meg avslappet på veien videre.

Det er mye mulig min tiltaksperiode blir lenger enn fire uker, med tanke på hvordan jeg skal testes ut og når jeg får startet med det hele(som brått blir to uker fra nå). To uker av fire uker glir bort, og det forstår jeg blir knapt med tid. Det kreves heavy dokumentasjon for å søke ung ufør, så jeg gjør alt for å få en ende på denne prosessen. Ung ufør før sommeren 2018? Er dette realistisk i mitt tilfelle? Det er uansett vanskelig si, men jeg er på vei dit jeg skal. Tålmodigheten får jeg bare jobbe med, så X jeg fingrene for at det går min vei...

  • 21.08.2017, 16:52

- ET MØTE MED NAV


Ny uke, nye muligheter, nye avtaler og ikke minst nye gjøremål som skal gjennomføres.

Imorgen har jeg noe spennende på agendaen. Dessverre er det nok ikke noe sånn gøy spennende men... Jeg skal nemlig i nok et NAV møte. Eller denne gangen er det i regi av NAV(hvis jeg kan kalle det det), ikke med NAV. Jeg skal møte min saksbehandler som skal følge meg under min tiltaksperiode. Eller avklaringsperioden som jeg velger å kalle det. Yup, jeg skal nå tre inn i den skumle perioden hvor jeg skal teste ut min arbeidsevne. Egentlig er det noe stort tull at jeg må igjennom dette, for dette brukte jeg sykemldings-året mitt på å finne ut av. Men vi kjenner jo alle NAV, så dette er noe jeg MÅ igjennom(dessverre). Heldigvis har jeg en super saksbehandler, og de som holder til på jobbkonsulentene her i Fredrikstad virker veldig trivelige. Det er ihvertfall noe å ta meg seg på denne "reisen" jeg så inderlig skulle ønske jeg slapp.

Ja, jeg skulle så inderlig ønske jeg slapp alt dette med NAV og AAP, men nå er det nå sånn at jeg kommer ikke unna det. Det er noe jeg må igjennom, så sånn er det. Derfor prøver jeg å sette på smilet(det er ikke alltid det går) når det lar seg gjøre. Jeg stiller ihvertfall med et positivt sinn på møte imorgen. Det er alltid det beste utganspunktet. Hvor veien går videre nå og etter de fire tiltaksukene lurer jeg veldig på. En dag av gangen, så får jeg forhåpentligvis snart svar på det...

  • 20.08.2017, 14:43

- EN TUNG BELASTNING


I flere år har jeg sittet inne med en følelse. En følelse som til tider kommer mer frem enn andre ganger. Spørsmålet popper opp når jeg går igjennom tunge perioder, slik som jeg gjorde forrige uke. "Er jeg en belastning? En tung belastning for samboer og familie, og ekstra vanskelig belastning for arbeidsplass". Det dagligdagse livet er ikke som vanlig når man lever med en kronisk helsetilstand. Det kreves mer planlegging og og ikke minst tilrettelegging...

Jeg har aldri opplevd noe direkte som tilsier at mennesker rundt meg føler at jeg er en belastning, men jeg kan rett og slett ikke forstå om jeg ikke er det. Når jeg til tider føler jeg er det for meg selv, hadde det vært rart om jeg ikke var det for andre. Jeg vet at jeg er annerledes, og at jeg aldri kommer til å bli som en frisk person som kan gjøre akkurat hva den ønsker til en hver tid. Tanken er tung, og noe jeg jobber med hver dag, men hvordan må de rundt meg jobbe med dette? Inni mellom blir denne følelsen og tankegangen litt for tung å bære.

Er det normalt å føle det slik etter så mange år med sykdom? Har jeg noen lesere som kan svare meg på det? Som kanskje går igjennom og føler det samme? Dårlig samvittighet er både kjempetungt og unødvendig. Allikevel så dukker den opp når en minst ønsker det.

  • 16.08.2017, 19:49

- MIN MOR KAN


De fleste syns sin mor er den klokeste, snilleste og beste moren i hele verden. Jeg er selvfølgelig intet unntak. Er det noe hun ikke kan eller har svar på har jeg ofret undres over. Selvfølgelig har jeg også irritert meg grønn over "alt maset", men i mer voksen alder har dette glidd over.

De som kjenner min mor vet at hun er det største omsorgsmenneske som finnes. Hun har så mye kjærlighet for andre at hun til tider kan glemme seg selv. Da jeg ble syk stod jeg alltid i fokus. Alt annet rundt ble irrelevant. Det er vel sånn det blir når man elsker noen betingelsesløst. At hun oppe i alt det tøffe kom på å skrive en syke-dagbok er for meg helt utrolig. Dagboken er med meg den dag idag, og tro meg når jeg sier at den fungerer litt som et leksikon. For hvem i voksen alder husker hva som skjedde når man var 7 år, eller hvordan kroppen min har reagert på ting i årene etter. Alt står der. Er det noe min mor ikke kan? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Skulle man gitt karakter i gjennomført morskap hadde hun stått med glans. Det er det ingen tvil om.

Dagboken ble overført til meg for noen år siden. Det var på tide jeg skrev inn resten av sykehistorien min selv" - fikk jeg beskjed om, noe jeg syns er helt greit. Idag har jeg tatt fatt i pennen og skrevet ned den siste ukens sykdom. Det er spesielt å se at alt stemmer overens med tidligere episoder av samme sort. Spesielt, men også beroligende. For da vet jeg at alt kommer til å gå bra.

Syke-dagbok? Smart? Definitivt ja! Jeg er evig takknemlig for at min mor kom på dette. Den har gitt meg mye og kommer til å fortsette å gi meg mye livet ut.

  • 15.08.2017, 15:17

- EN KRONIKERS HVERDAG


Min hverdag... En hverdag som byr på både det ene og det andre, noe jeg har vært åpen om fra dag en. Dagen imorgen kan se helt annerledes ut enn dagen idag. Normalt for alle tenker kanskje du? Og ja, egentlig så er det normalt for alle at hver dag er ulik. Men det er igrunn ikke dette jeg snakker om. Jeg snakker om hvordan dagene med plager er ulike fra dag til dag. Og dette er ikke noe alle går igjennom.

Sommeren går mot hell, og hverdagen har igjen innhentet de fleste av oss. Hvor ble dagene av? Den siste uken har jeg hatt tid til å virkelig gå igjennom alt som har skjedd, egentlig siden nyttår. Jeg har vært heldig å få oppleve utrolig mye fint, til tross for at jeg til tider har følt at det har stormet rundt meg. Sommeren kom, og den skulle bringe med seg så mye fint. Noe den gjorde, men når man får tid til å slappe av og koble ut etter en hektisk periode er det typisk at kroppen reagerer. Slik pleier det ihvertfall å være for meg. Forkjølelser i kø, blandet med allergi, feber, og for å toppe det hele fikk jeg forrige onsdag kraftig diaré. (Diarè og bekkenreservoar går ikke godt i lag, så skuffelsen var stor). Det å gå på halv tank hele ferien er ikke noe jeg så for meg. Å kjempe mot baselusker i tillegg til min kroniske helsetilstand krever mye ekstra krefter. Ihvertfall den siste sjauen jeg nå hadde, med diaré. Jeg var heldig som slapp unna sykehus denne gang, hvis jeg skal prøve å se det positive i det hele.

Akkurat nå føler jeg meg dessverre litt sliten og lei. Sliten etter ferie er ikke noe godt tegn. Jeg prøver å holde motet oppe, og gleder meg egentlig bare til å komme meg tilbake på jobb imorgen. En uke sengeliggende gjør noe med hode og kropp. Jobb får meg alltid i godt humør, så jeg tror dette skal bli godt. Foran meg har jeg i vente en tiltaksperiode via NAV, så jeg må bare stå i det. Gjøre det beste ut av det jeg har fått å jobbe med.

En kronikers hverdag krever gjerne litt ekstra. Ekstra tanker, ekstra utholdenhet. For min del har NAV, jobb, sommer, sykdom og hverdagsliv blitt litt for mye den siste tiden. Litt for tøft tror jeg. Jeg føler jeg nå har vært på bunnen en periode, så det kan vel egentlig bare gå en vei- og det er opp. Jeg er klar. Jeg lar meg aldri knekke. Ihvertfall ikke hundre prosent.

  • 27.07.2017, 20:08

- UNØDVENDIG STRESS


Hverdagen inntraff meg hardt idag, da jeg mottok en uventet telefonsamtale midt på et treningssenter. De siste ukene har jeg nesten glemt at jeg er inne under NAV sitt "regime", for AAPen har tikket avgårde i ro og orden. Telefonsamtalen var noe jeg ikke hadde ventet på en stund enda, så pulsen føk ganske raskt i været igjen etter nettopp endt treningsøkt.

Samtalen var fra konsulentfirmaet jeg skal være i tiltak hos, for å avklare arbeidsevne osv. Jeg hadde fått time hos de til tirsdag, noe som jeg fant utrolig merkelig med tanke på at jeg hadde fått innvilget ferie i uke 32. Engstelsen og stressnivået steg i takt med pulsen, for hvordan skulle jeg løse dette. Ferien var jo også innvilget hos min arbeidsgiver, så å bare dukke opp på jobb i uke 32 hadde blitt vanskelig. Saksbehandleren min i NAV var selvfølgelig ute fra kontoret frem til selve møtedagen, så her fant jeg raskt ut at jeg måtte ta saken i egne hender.

Tre kvarter og tre telefonsamtaler seinere skulle det til slutt ordne seg. Heldigvis! Firmaet var snille og lot meg ta ferien som planlagt, så oppstartsdatoen ble forskjøvet. Noe jeg ikke helt forstår er hvorfor de kontaktet meg i det hele tatt? Når ferien stod oppført og var innvilget. Noen som har opplevd det samme? Uansett, jeg er glad det løste seg, men for noe unødvendig stress. Noe sier meg at det ikke er siste gangen jeg opplever denne typen av stress.

  • 27.06.2017, 20:45

UT Å REISE MED ULCERØS COLLIT?


Da var den tiden på året her igjen. Den store reise-perioden er over oss, og for de som lever med en trøblete mage kan utenlandsferie og fremmede bakterier være med på å ødelegge noe som ellers kunne vært så herlig og flott.

Etter at jeg fikk dannet bekkenreservoar var jeg ganske spent på hvordan det hele ville fungere i det store utland. Før min første utenlandsreise ble jeg tipset om noe som jeg er 100% sikker på har gjort at jeg aldri har hatt trøblete mage når jeg har vært ute på reise. Skulle jeg blitt akutt syk pga. fremmede bakterier hadde sykehus vært den eneste alternativet da et liv med bare tynntarm gjør at jeg er ganske så tom i magen generelt. Dehydrering kommer veldig raskt med andre ord. Tenkte å dele mitt tips videre til dere idag. Sharing is caring heter det jo. Hihi!

På bilde over ser dere tre forskjellige pilleglass med ekstra tarmbakterier, eller melkesyrebakterier som dere kanskje er kjent med. Melkesyrebakterier hjelper til å ruste magen mot ukjente bakterier fra både mat og andre ting. Ja, den hjelper rett og slett hele kroppen med å stå sterkere imot alt det ukjente. Jeg har f.eks. blitt frarådet å spise is og grønnsaker når jeg er på reise. Jeg har våget meg utpå tynn is og prøvd, og heldigvis har dette aldri vært noe problem. Jeg er ganske overbevist om at disse pillene har noe med dette å gjøre, og det gjør meg sjeleglad at jeg faktisk kan spise disse matvarene som jeg ellers er så glad i her hjemme.

Det finnes utallige forskjellige merker når det kommer til piller med ekstra melkesyrebakterier. Den mest kjente er nok IDO-form. IDO-form inneholder faktisk ganske lite melkesyrebakterier, så om du vet at magen er ekstra ømfintlig, vil jeg anbefale deg en tur til helsekosten hvor de har et bredt utvalg. Bio-Acidophilus er vel den typen jeg har funnet på markedet som inneholder mest melkesyrebakterier. Tett innpå den kommer PROBIOTIKA. Pris å dømme og effekt har jeg faktisk de siste årene gått for sistnevnte, heldigvis uten problem. Skulle du være så uheldig å glemme og kjøpe her hjemme før avreise, så fortvil ikke. Vitality Synbiotic Premium fungerer også. Jeg fikk fatt på dette merket i Croatia, så jeg må ærlig innrømme at jeg er usikker på om det finnes i andre land. Uansett, så finnes det garantert andre alternativer.

Jeg håper dere lærte noe nytt? Jeg vet jeg har nevnt dette tidligere, men brått så titter det innom noen som ikke var klar over dette, og da er hensikten oppnådd. Og forresten! Disse tablettene kan brukes av de med normalt tarmsystem lik som de som ikke har det. Feriemage kan slå ut hvem som helst, så hvorfor ikke være litt føre var? Et ekstra tips: start en uke før avreise. Så er du garantert på den sikre siden.

  • 26.06.2017, 21:25

NAVERE TRENGER OGSÅ FERIE!


Mandagen er snart over. Jeg er igang med siste innspurt før jeg tar to uker ferie, noe som rett og slett skal bli magisk. Jeg har ikke lagt skjul på at den siste tiden har vært tung, for det å få alt slik man ønsker når det kommer til NAV og arbeidsplass krever tid, en stor klype med tålmodighet og selvfølgelig en dæsj med tårer.

Jeg ser tilbake på perioden fra nyttår og frem til nå, og tenker jeg er glad jeg har klart å holde meg "frisk". Frisk i den forstand at magen har klart seg. Stress er en skikkelig nei-faktor og jeg har mildt sagt vært stresset både i kropp og til sinns. Jeg vet jo aldri på forhånd,når tunge ting oppstår, hvordan magen vil reagere. Så det å se at den fortsatt fungerer som den skal er utrolig deilig. Sett bort ifra dette skal jeg ærlig innrømme at jeg er en smule sliten nå. Brylluper, utdrikningslag, sammenkomster, litt mer jobb og ikke minst sommer(når man gjerne vil være med på alt) fungerer ikke så mye lenger nå merker jeg. Jeg føler meg litt utladet, men det er jo typisk det når ting stabiliserer seg, og livet på en måte skal starte å gå sin gang igjen. Og i tillegg da at det har skjedd mye sosialt de siste ukene, så smaker ferie-karamellen ekstra godt.

Ut ifra alt dette er det ingen tvil om at denne "NAVEREN" trenger ferie, og jeg vet det er mange flere der ute som sitter i samme båt som meg. Nyt ferien sier jeg til dere. Dere har fortjent det! For det å sjonglere en vanskelig helsesituasjon med NAV, jobb og hverdagsliv er jammen ikke bare bare. Som jeg har sagt før: "En ska væra frisk for å være syk".

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits