• 19.05.2017, 19:30

- BEDRE NYHETER KUNNE JEG IKKE FÅTT


Min store skrekk siden jeg tok valget om å søke AAP har vært det å skulle bli omplassert. Det å skulle bli tatt ut av min arbeidsplass for å bli testet ut i andre yrker har virkelig ikke vært noe ønske hverken for meg eller min arbeidsgiver. Skrekkhistoriene er mange, om hvordan mennesker sliter med akkurat dette, så hvorfor skulle det bli annerledes for meg? Jeg hadde faktisk ikke troen....

I et par måneder nå har jeg gått å gruet meg. Ventet på svar. Skuldrene har vært festet oppe under øra og tankene har surret rundt i hode mitt som en karusell. Ja, jeg har rett og slett vært litt utenfor. Igår kom brevet i posten med alle vedtakene og gjett om jeg hoppet i taket. NAV har nemlig vedtatt at jeg får fortsette å jobbe der jeg er. En bedre nyhet kunne jeg ikke fått. Jeg er så glad at det nesten ikke har gått opp for meg enda.

Jeg vet at jobb ikke betyr alt her i livet, men allikevel så betyr det mye. Ihvertfall når jeg føler jeg har funnet min drømmejobb hvor jeg sterkt ønsker å være. Jeg er bare så lettet at jeg tror jeg kunne snakket om dette i en evighet.

Førstkommende tirsdag skal jeg på informasjonsmøte. Det er fortsatt litt ting som ikke er helt på plass, så her må jeg bare smøre meg med tålmodighet. Uansett, det viktigste er avklart. Jeg får bli i CUBUS, og da får alt annet ta den tiden det må.

Linda❤

  • 08.05.2017, 20:26

DEN EVIGLANGE VENTETIDEN...


Jeg tar vel kanskje litt i, men det det hele føles ut som en evighet. Idag fikk jeg på ny statusoppdatering angående behandlingen av AAP-søknaden min. Den er nå ferdig behandlet av NAV kontoret her i Fredrikstad, så imorgen blir den sendt til fylket for videre behandling. Før jeg startet opp hele denne prosessen fikk jeg inntrykk av at det hele skulle gå så raskt og smidig. Idag fikk jeg en følelse av å bli slått litt tilbake, for så raskt og smidig viser det seg å ikke være. Det ante meg vel...

Etter en magisk helg var det ikke slik jeg ville starte den nye uken. Jeg er lei. Lei av å prate om denne prosessen, lei av å måtte mase meg til svar og informasjon, og aller mest er jeg lei av å føle jeg lever i en limbo-tilstand hvor jeg ikke vet hva de nærmeste dagene/ukene bringer. Det å skulle holde på med dette oppe på toppen av det å skulle prøve å leve så normalt som mulig er tungt. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk svar på alt igår, slik at jeg slapp denne usikre følelsen jeg går rundt med.

Men, nok en gang, blir det bare å brette opp ermene. Jeg kommer vel i mål til slutt. Det er bare så utrolig synd at veien dit er så lang og tung å gå. Jeg sier det igjen, som jeg har sagt så mange ganger tidligere: "en skal være frisk for å være syk"...

Jeg håper dere har hatt en bedre start på denne uken enn jeg har hatt. Nyt resten av kvelden!

Linda❤

  • 03.05.2017, 18:55

HVORDAN SETTE SEG SELV I FØRSTE REKKE?


Etter tre samtaler med psykologen min har vi blitt enige om at jeg skal teste ut noe nytt. I tillegg til å skulle endre en del på tankegangen min skal jeg nå prøve å ta mer hensyn til meg selv og mine behov. Det å klare å sette meg selv i første rekke er ikke noe jeg har som vane, så hvordan dette kommer til å gå lurer jeg fælt på.

Når jeg skriver "sette meg selv i første rekke", så mener jeg selvfølgelig ikke at jeg skal bli en stor egosentrisk jente. Her blir det snakk om de små tingene i livet, som egentlig ikke betyr så mye, men så gjør de det allikevel. Ta bare et par eksempler:

- Jeg ser det trengs å ryddes og vaskes i heimen, men jeg ønsker heller å trene.

- Jeg blir invitert på fest, men vil heller bli hjemme å slappe av.

Det er altså disse tingene jeg velger å kalle små ting. For de er jo egentlig det. Dessverre har jeg den siste tiden latt slike små ting bli store. Så store at de tynger hverdagen min, hvor jeg da igjen føler alt blir ork og et eneste stort dilemma av valg.

Så hvordan skal jeg klare å gjøre slike valg enkle? Det er noe jeg bare må jobbe med tror jeg. En av de beste metodene hadde vel vært å gi litt mer blanke i hvordan ting ser ut og at jeg absolutt ikke må være "snill og flink pike" hele tiden. Hele meningen med dette er jo å skulle finne tilbake til den glade, energiske og positive Linda jeg føler har forsvunnet litt det siste året. Så kanskje det er det jeg må gjøre? Det hele er uansett, dessverre, ikke gjort over natten, men hva er vel det her i livet?

Gir dette noe mening for dere? Forstår dere hva jeg mener? For dette var neimen ikke lett å forklare....

Linda❤

  • 30.04.2017, 13:34

HVORDAN FÅ HENVISNING TIL PSYKOLOG?


Det er ikke mulig å gjemme det under bordet at mange mennesker sliter psykisk i disse dager. Press fra alle mulig kanter er noe jeg tror er en stor årsak til dette. Personlig henger mine psykiske plager sammen min med min fysiske helse, og dessverre finnes det også her mange som sitter i samme båt. Etter det forrige innlegget jeg skrev angående mine siste møter med ny psykolog tikket det inn en kommentar jeg følte jeg ville svare på i et eget innlegg. Så B: dette innlegget er til deg. Forhåpentligvis kanskje jeg når ut til andre som også sitter å lurer på det samme.

<3

Jeg lurer på en ting. Flott hvis du svarer, men jeg forstår hvis du ikke vil heller (:

Hvis man ønsker å gå til psykolog, hvordan går man frem da? Jeg kjenner på meg at jeg trenger å snakke med noen som kan hjelpe meg å sortere tankene mine. Men må jeg forklare mye til fastlegen før jeg blir henvist? Eller hvordan fungerer dette? Er det slik at man må fylle noen kriterier for diagnoser for å kunne bli henvist, eller "holder det" å si at jeg ønsker å snakke med noen? Har ikke sånn kjempelyst til å fortelle så mye til fastlegen - selvom legen er veldig grei føler jeg at jeg går der med nok fysiske ting at jeg ikke skal komme lessende med at jeg har utfordringer psykisk også..

Klem <3

Noe jeg fant ut for bare noen år tilbake i tid er at en faktisk kan få dekket behandling hos psykolog. Isteden for å bruke dyre summer hos en privat psykolog finnes det offentlige psykologer som samarbeider med staten og helsevesenet. En betaler en egenandel som trekkes ifra på frikort II, noe som er en utrolig fin ordning spør du meg. Det var faktisk min fastlege som opplyste meg om dette, og jeg har idag benyttet meg av dette tilbudet to ganger.

Hvordan jeg har gått frem? Hmmm... Jeg har vel egentlig bare fortalt min fastlege i korte trekk hvor problemene har ligget og at jeg virkelig har trengt en utenforstående å prate med. 100% åpen som jeg er har det aldri vært noe problem å forstå hvorfor jeg har hatt behov for dette. Jeg tenker som så at hvis en ikke ønsker å åpne seg for fastlegen så forklar kort. Slik at det blir forstått at problemet er der og ikke kommer til å forsvinne uten hjelp. Jeg er usikker på om fastlegen faktisk har krav på å vite hele historien før en eventuell henvisning, så dette ville jeg rett og slett bare spurt legesekretæren på legekontoret. Jeg tror uansett det ikke vil oppstå noe problem ut av dette med å ville holde det psykiske og fysiske adskilt fra hverandre. Fastlegen burde forstå dette. Allikevel, en viss informasjon om hvor problemet ligger tror jeg er nødvendig, uten at jeg skal si det helt sikkert.

En ting jeg vil si sånn helt på tampen, og som kanskje er noe av det viktigste: KJEMI! Hvis det merkes bare etter første møte at kjemien mellom psykologen og en selv er totalt fraværende, nøl ikke med å bytte. Dette er ingen tabu og absolutt helt lovlig. Hvis kjemien ikke finnes to mennesker imellom, hvordan skal man da kunne klare å få hjelp. Da ville det hele bare være bortkastet og det er det ingen som ønsker.

Jeg håper du ble litt klokere etter dette innlegget B. Jeg håper det ordner seg for deg. Masse lykke til❤

Linda❤

  • 27.04.2017, 18:19

HVORFOR GJØR JEG DET VANSKELIGERE FOR MEG SELV?


- Jeg har nevnt mange ganger for dere at jeg har startet opp med samtaler hos en ny psykolog, men aldri sagt noe mer om hvordan det hele går. Grunnen er fordi det har vært alt for tidlig å skrive noe som helst, men nå har jeg vært på min tredje samtale, så nå føler jeg tiden er inne for å dele.

Det å skulle starte opp med samtaler hos en helt ny psykolog er ingen lek. Jeg hadde håpet på samme psykolog som jeg gikk til for et par år siden, men hun hadde sluttet, så da gikk ikke det. Jeg håpet jo på å få slippe den "gå tilbake i tid å dra opp gamle sår som forklaring på hvorfor jeg er der regla". Heldigvis var det ikke like tungt denne gangen som sist. Det er nok kanskje fordi jeg lærte en del den gangen og sikkert fordi angsten min er ganske under kontroll om dagen(fordi magen fungerer bra vel å merke). Selv om angsten er under kontroll, vil det ikke nødvendigvis si at jeg har det så bra til sinns. Det er jo en grunn til at jeg har valgt å bli henvist til noen å prate.

Mitt sinn... Off ja, hvor skal jeg starte? Jeg har fortalt dere ved flere anledninger at jeg er en såkalt "over-thinker". Jeg skal tenke og kverne på alt. Gjerne på ting som jeg ikke noen gang vil få svar på, eller på ting som er utenfor min kontroll. Dette fører til stress. UNØDVENDIG STRESS. Jeg blir ofte oppjaget over ting som jeg egentlig ikke burde blir oppjaget for. Allikevel skjer det. Innimellom føler jeg at jeg gjør det så vanskelig for meg selv uten at jeg vet hvordan jeg kan stoppe det. Jeg elsker jo livet, så hvorfor skal jeg gjøre det verre for meg selv ved å stresse meg opp for ikke noe?

Ja, som dere skjønner så er det litt å jobbe med. Jeg har nå startet opp med litt øvelser som går ut på å kontrollere tankene. Det er absolutt ikke lett. Det kommer til å ta tid, men jeg er heldigvis ikke en person som gir meg så lett, så med tiden håper jeg dette blir bra. Kjemien med psykologen er heldigvis også bra, så her er det mye positivt å bygge videre på. Hva gjør man ikke for en bedre hverdag og ikke minst et bedre liv.

Linda❤

  • 24.04.2017, 20:40

NY UKE, NYE MULIGHETER???


Ja, det sies jo det at nye uker byr på endeløse nye muligheter. Hvordan disse mulighetene brukes blir opp til hver enkelt. Selv liker jeg å få mest mulig ut av alt som livet tilbyr meg. Jeg kan bare tenke meg hvor kjedelig det hadde vært hvis jeg ikke gjorde dette.

Forrige uke fikk jeg beskjed om at AAP-søknaden min kanskje blir ferdig behandlet i slutten av denne uken. Skulle jeg være så heldig å få papirbeviset i hånden på fredag kan neste uke bli veldig annerledes på jobbfronten. Faktisk så vil hele hverdagen bli annerledes. En ny uke, ny arbeidsplan, ja rett og slett en ny uke med masse av nye muligheter. Selv om det bare er mandag idag, kommer fredagen fort. Heldigvis, for jeg klarer nesten ikke vente. Samtidig er jeg klar over at ting ikke bør bli avklart denne uken, men det nærmer seg uansett, og det er godt. Det skal bli så deilig "å få lagt dette kapittelet bak meg", så jeg etterhvert kan få startet på neste.

MEN før alt dette skal jeg prøve å få mest mulig ut av denne uken. Spennende omgjøring på dameavdelingen på jobb, nye negler, psykolog- og osteopattime og stor jobbfest på lørdag er noe av det som står i agendaen. Jeg X fingrene for at ryggen følger litt bedre med enn forrige uke. Akkurat idag har den vært ganske allright, så det har vært deilig.

Ønsker dere alle en strålende uke. Det fortjener dere!

Linda❤

  • 23.04.2017, 18:11

- NÅR DET HAR GÅTT ALT FOR LANGT


Er det ikke rart hvordan en del mennesker tenker; "ting går over av seg selv" når det kommer til helse. "Bare la det gå litt tid, så går det seg nok til". Jeg skal ikke ta alle over en kam, men jeg vet at mange tenker slik. Jeg er ikke en av disse. Jeg liker nemlig å sjekke ut hva som kan være galt en gang for mye, enn en gang for lite. En sideeffect jeg tror man får etter mange år med sykdom. Derfor er det så rart at jeg har latt det gå alt for langt denne gangen. Jeg har tenkt at det kommer til å gå over. Det har kanskje noe med at det ikke er magen som står i fokus denne gang.

Jeg fortalte dere tidligere denne uken at ryggen har hanglet en stund. Egentlig ganske lenge. Etter et besøk hos osteopaten min på fredag fikk jeg vite at jeg har latt det gå alt for langt. Muskulaturen var hard som stein(så det er ikke rart jeg har hatt pustebesvær), noe som betyr x antall flere behandlinger før ting retter seg igjen. Hadde jeg bare kommet med en gang jeg følte ubehag kunne kanskje en behandling vært nok, men sånn gikk det ikke denne gangen. Jeg merker jeg blir litt oppgitt over meg selv. Neste gang noe sånt som dette oppstår skal jeg høre bedre etter når kroppen sier ifra, så jeg forhåpentligvis slipper en slik vending en gang til.

Heldigvis, etter bare en behandling føler jeg meg mye bedre, men det sitter i enda. Torsdag skal jeg tilbake igjen, noe jeg kjenner jeg gleder meg til. En osteopat jobber ganske dypt i muskulaturen. Det gjør vondt, men så godt. Flere som er enige? Jeg må allikevel ærlig innrømme at det ikke er like godt dagen derpå, for da føler man seg helt sår. Mørbanka egentlig. Igår var jeg faktisk så mør at jeg var kvalm store deler av dagen.

Det er rart hvordan kroppen fungerer. Hvordan alt henger sammen på sett og vis....

Linda❤

  • 20.04.2017, 12:05

ER DET GALT AV MEG?


Har dere noen gang opplevd en dag uten noen som helst smerte eller ubehag? Fra hva enn det måtte være. Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg hadde en "fri-dag". Det er så typisk at når magen fungerer fint, så skal ryggen hangle. Og er det ikke ryggen er det brått magen. Sånn går dagene føler jeg....

Etter alt som har vært i det siste fikk jeg en litt tung kveld igår. Motet gikk fra å være på topp når jeg dro på jobb i strålende solskinn, til utslitt og oppgitt når jeg kom hjem. Ryggen er uten tvil mitt største ubehag i disse dager. Den har liksom slått seg helt vrang igjen. Det verker til bare jeg puster, noe som er utrolig slitsomt. Enkelte dager, slik som nå, tenker jeg faen ta magen og ryggen min. For mine ryggplager henger nemlig sammen med hvordan magen min er bygd opp innvendig. Jeg drømmer om en hverdag fri fra alt dette. Alt som heter ubehag. Dessverre er dette en drøm som aldri kommer til å bli en realitet. Jeg skal ærlig innrømme jeg er litt misunnelig på mennesker som går hele livet uten noen form for sykdom eller ubehag. Det sies at alle får noe før eller seinere, men jeg tror ikke det er slik. Jeg tror faktisk det finnes mennesker som får være friske hele livet. Og det er disse jeg misunner. Er det galt av meg? Jeg går selvfølgelig ikke rundt å ønsker andre smerte. Jeg unner alle mennesker en bra helse. Men om det hadde gått an å bytte sko med en frisk person bare for en uke, sånn inni mellom, hadde jeg aldri i livet takket nei. Et lite avbrekk bare. Jeg tror faktisk dette hadde skapt mer forståelse i denne verden hvor ting skal være så fint og flott.

Jeg skjønner jo at dette heller ikke kommer til å skje, så jeg må bare holde motet oppe. Dere sier ofte at jeg er så sterk. Selv føler jeg ikke dette, men det handler om å aldri gi opp. For den som gir seg har tapt. Og jeg nekter å tape. Vel, jeg tapte kanskje kampen om å få leve et liv uten sykdom, men det er så mye annet jeg kan vinne. Og det er disse seierene jeg jakter.

Linda❤

  • 18.04.2017, 14:49

- EN GLEDELIG NYHET


Det å sende søknaden til NAV angående AAP ble ikke gjort med lett hjerte, det skal være sikkert og visst. Hadde det ikke vært for god hjelp og veiledning mens jeg satt med søknadsskjemaet foran meg vet jeg nesten ikke om jeg hadde våget å sende det inn. Tenk hvis jeg gjorde noe feil. En feil i avkryssningsskjemaet kunne vært nok til at det hele hadde blitt galt og i verste fall resultert i avslag.

Jeg ble rådet til å følge nøye med på om alt av det som skulle komme frem til NAV faktisk kom frem og om alt var riktig. Jeg lot det hele gå en liten stund, før jeg tok kontakt. Rett og slett for at jeg vet at slike søknader kan ta tid å få svar på. Jeg klarte ikke vente lenger, så jeg valgte å ta kontakt idag tidlig, og gjett om nyheten var gledelig. Jeg fikk beskjed av min saksbehandler at alt var kommet vel frem, og at alt var riktig for seg gjort. Legeerklæringen og papirer fra sykehuset var også på plass, så dere kan tro det var er stort lass som falt av mine skuldre.

Samtidig som jeg fikk den første gledelige nyheten fikk jeg en til. Saksbehandleren min mente nemlig at søknaden min burde være ferdig behandlet allerede i slutten av neste uke. Noe som er rekordraskt med tanke på den egentlige ventetiden som er to måneder. Så det eneste jeg kan gjøre nå er å X alt jeg har for at han har rett. Da faller liksom en stor bit av dette enorme puslespillet på plass. Det er fremdeles en lang vei å gå til jeg kan sende søknaden om ung ufør, men da er jeg ihvertfall på vei. På riktig vei. Og akkurat nå kjennes dette både deilig og mer riktig enn noe annet.

Linda❤

  • 17.04.2017, 14:44

- JEG TRENGTE DETTE....


De siste månedene har vært tunge. Søknad om AAP og møte med ny psykolog har tatt mer på enn jeg tror jeg har vært klar over. Jeg visste vel egentlig på forhånd at det hele kom til å bli tøft, men jeg ser nå at jeg ikke har tatt meg tid til å fordøye det hele i ettertid. Selv om magen(bank i bordet) fungerer fint om dagen er det like så viktig å ha hode på plass, på sin riktige plass, for at alt skal fungere på best mulig måte....

Påsken kunne derfor ikke kommet på et bedre tidspunkt for meg iår. De siste dagene har jeg sovet ekstremt mye. Hadde jeg ikke trengt mat og drikke er jeg sikker på at jeg kunne sovet rundt. Dette forteller meg at jeg trengte dette. Rett og slett så trengte kropp og hode en liten ferie, og det beste av alt er at jeg faktisk har fri imorgen også.

Heldigvis føler jeg meg litt lettere idag. Jeg føler jeg begynner å bli klar for jobb og hverdag, og det liker jeg. For er det noe jeg faktisk uten tvil liker best så er det hverdagene. Det høres kanskje merkelig ut, men det er da kroppen min fungerer best. Det å ha faste rutiner fungerer faktisk best for meg og min helse. Det har jeg fått erfare igjennom årenes løp.

Før jobb og hverdag kaller skal jeg nyte den siste fridagen min kjære og jeg har sammen. Han må nemlig tilbake på jobb imorgen. Biff står på menyen ikveld. Det er jo tross alt fortsatt påske, selv om den går mot hell, og da er det lov å kose seg litt ekstra.

Jeg håper dere har hatt en nydelig påskeferie? Nyt det siste som er igjen av den.

Linda❤

  • 04.04.2017, 17:09

- NOE AV DET VANSKELIGSTE JEG HAR GJORT


De to siste ukene har vært tøffe. Tøffere enn det kanskje har sett ut som utad. Det er en grunn for at jeg ikke har blogget, ikke har orket å trene og helst bare har hatt lyst til å sitte inne. Når tankene tar overhånd og nettene blir mer eller mindre en kamp hvor drømmer og mareritt kjemper om hverandre, blir man utslitt. Ihvertfall utslitt til sinns.

Et stort steg er nå uansett tatt. Jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier at dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Onsdagen som var ble nemlig søknaden om arbeidsavklaringspenger sendt inn. Jeg føler den onsdagen ble den dagen som gjorde at jeg mistet litt kontrollen over egen fremtid når det kommer til jobb. Jeg visste den ville komme, for det var jo den veien det måtte gå, men at det skulle gå så innpå meg hadde jeg ikke trodd. Bare det å trykke "send inn" satt langt inne. Med hjelp fra en god venninne(heldigvis)ble det gjort, så nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Vente på svar...

Det å føle at en mister kontroll er en utrolig vond følelse. Jeg har derfor tatt grep og har ihvertfall fått kontroll over at det jeg har gjort er riktig, så får jeg håpe det jeg ikke har kontroll over ordner seg det også.

Til tross for noen tunge uker begynner jeg å merke at jeg er litt på vei tilbake til normalen nå. Jeg føler meg noen kilo lettere, noe som kjennes utrolig godt.

Linda❤

  • 27.03.2017, 19:24

ET SÅRT TEMA


- "Hvordan støtter venninner deg i gjennom dette? Du skriver ofte om samboeren din, men å kunne lufte for venninner kan også være vel så godt for sjelen. Når jeg var syk var det mange som ikke var der for meg. Min aller beste venninne slet med ting selv så vi sklidde helt fra hverandre dessverre".

For et par dager siden tikket kommentaren over inn i kommentarfeltet mitt. Den omhandler et tema jeg egentlig har holdt meg langt borte ifra. Dette pga. at jeg har vært redd for å såre mennesker jeg er glad i. Jeg har allikevel bestemt meg for å dele mine tenker og erfaringer med dere. Rett og slett fordi jeg mener det er viktig tema som trenger å bli belyst.

I et vennskap, hvor den ene parten er kronisk syk, kan det brått dukke opp mange utfordringer. Min største utfordring har vært at jeg ikke helt har klart å godta at venninner som aldri har opplevd alvorlig sykdom ikke har klart å forstå hva det vil si å måtte leve med en sykdom livet ut. Det å dele hva jeg har vært igjennom og hva jeg stadig må gå igjennom er noe jeg derimot aldri har hatt problemer med. Det har derfor vært desto tyngre når jeg har valgt å være åpen, at forståelsen ikke alltid har vært der. Eller den har vært der på sett å vis, men samtidig ikke. Dette har dessverre endt i tårer og vennskap har opphørt. Nå i voksen alder har jeg bare måtte innse at sånn er det. Jeg kan ikke få 100% forståelse på noe et menneske aldri selv har opplevd og som det da heller ikke kan relatere seg med. Idag har jeg mange flotte venninner. Venninner som jeg er ubeskrivelig glad i. De vet alt jeg står oppe i og går igjennom, og de støtter meg på sin måte, noe jeg er uendelig takknemlig for. Jeg kan hverken be om eller forvente så mye mer.

Jeg har nok på mine 22 år som kronisk syk blitt godt vant til å bruke de jeg har aller nærmest. Mamma og pappa har alltid vært der, så det har på en måte blitt det som har falt meg mest naturlig. Etter at jeg ble samboer, i en periode da jeg hadde det relativt tøft, hvor han virkelig fikk kjenne på det hele, har han nå avlastet mamma og pappa litt. Noe som også er naturlig. Jeg føler meg heldig som har en så utrolig støttende samboer, og ikke minst familie. Dette er noe jeg ikke tar for gitt.

Som dere sikkert skjønner mener jeg det er viktig å bruke de menneskene rundt seg som man er trygge på, og som det faller seg naturlig for å tømme de indre og kanskje mørke tankene. Enten dette er en god venn, en samboer eller en forelder. Noe jeg også har funnet ut de siste årene er hvor viktig en psykolog kan være. En person som er helt utenforstående. Imorgen skal jeg møte min nye psykolog for første gang, men dette blir et helt annet tema som jeg kommer til å ta for meg i neste innlegg.

Linda❤

  • 22.03.2017, 19:11

HVA ER DET EGENTLIG SOM SKJER?


De siste nettene har vært tunge. Når jeg tenker etter har det egentlig pågått i godt over en uke. Drømmer, mareritt, svette og selvfølgelig toalettbesøk. Det å stå opp om nettene for et toalettbesøk er noe jeg er vane med, med tenke på bekkenreservoaret, men å få alt det andre oppe på toppen av dette har begynt å tære på humøret. Det er nesten så man skulle tro at den røde uken nærmet seg, noe den ikke gjør, så det hele føles veldig merkelig.

Idag tidlig våknet jeg etter nok en turbulent natt. Det holdt ikke bare med et toalettbesøk den natten. Jeg skulle få avbrutt "søvnen" to ganger. En lettere gretten Linda måtte tvinges ut av sengen, noe som er i stor kontrast med hvordan jeg er til vanlig. Jeg er nemlig et skikkelig A-menneske. Hva er det egentlig som skjer undres jeg over? Hvorfor føles det ut som det stormer rundt meg?

Jeg har tenkt en del idag, på hva som kan være årsaken til at alt dette skjer, og jeg har vel igrunn kommet frem til et svar som jeg syns høres naturlig ut. Jeg tror rett og slett at tankene mine tar overhånd med tanke på det jeg nå står ovenfor. Neste uke skal jeg både søke om arbeidsavklaringspenger og møte en ny psykolog for aller første gang. Selv om jeg stiller meg positivt til dette, er nok summen av det hele det som gjør at både kropp og sinn ikke henger helt med. Hva tror dere?

Linda❤

  • 20.03.2017, 20:38

FRA SYKEMELDT TIL AVKLARING


- Et år som deltidssykemeldt nærmer seg nå slutten. Et år som har vært både krevende, tyngre og helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. 

Hadde du spurt meg for to år siden angående jobb og hvor jeg ville befinne meg i livet i 2017, hadde jeg aldri trodd jeg kom til å være der jeg er nå. For ca. et år siden idag møtte jeg veggen totalt. Som person er jeg nemlig den typen som prøver og prøver helt til det er for seint, istedet for å kaste inn håndkle når varsellampene lyser rødt. Alt som het overskudd var brukt opp. Jeg hadde alt for lenge levd på 'overtid', noe som for et ja-menneske var ekstremt vanskelig å innse.

Som sagt så nærmer nå tiden seg som deltidssykemeldt slutten. Året som har gått har bydd på mange utfordringer. Selv om det å skulle legge fremtiden min i andres hender har vært ekstremt tungt å godta, tar jeg med meg masse lærdom. Jeg har lært mye om meg selv, og ikke minst hva jeg har krav på som kronisk syk. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte igjen med noe positivt etter alt det jeg har vært igjennom den siste tiden, men så feil kan man heldigvis ta. Neste uke skal søknaden om avklaringspenger sendes inn. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kvier meg litt til det hele. Ting blir brått mye mer virkeligere. Uansett så kommer jeg til å sende den inn i stor tro på at dette vil ordne seg slik at veien til ung ufør kommer et skritt nærmere. Veien er nå lagt til rette for meg, så jeg må bare hoppe i det.  

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

"Jeg må ha troen på at systemet vil meg godt. Positivitet er tingen".

 

Linda♥

  • 15.03.2017, 19:53

DEN INDRE USYNLIGE KAMPEN


- Har du noen gang tenkt over at de aller fleste kjemper en eller annen form for kamp hver eneste deg? Det er kanskje vanskelig å se for seg at mannen du går forbi på gaten, han lider av angst og depresjon, mens damen du står bak køen i butikken, hun lever med en kronisk lidelse. Selv om du kanskje ikke tenker over det så ofte, er oddsen faktisk ganske stor for at dette stemmer. Det er den indre usynlige kampen som jeg velger å kalle det. Og den skal ikke spøkes med.

Når jeg tenker tilbake til da jeg først ble dårlig, da var det veldig synlig utad at jeg kjempet en kamp. Medisiner, vektøkning og vekttap satte sitt preg på utseende mitt, noe som førte til mobbing og tårer. Det var ikke før jeg kom i en mer voksen alder at jeg har måttet kjempe en slik usynlig kamp. For idag kan ingen se at jeg lever med Ulcerøs Collit og Bekkenreservoar. Ikke før jeg kaster klærne på stranda om sommeren slik at det lange arret midt på magen min kommer til syne. Det føltes nesten lettere før, til tross for mobbingen, for da så jeg faktisk syk ut. Idag ser jeg ut som en hvilken som helst annen 29-åring. En frisk 29-åring uten problemer. Noe som dessverre er så langt ifra min virkelighet som mulig.

Hver dag er en kamp. Enten det er angst, en mage som ikke fungerer helt slik som den skal eller et av mine største problem- følelsen av å være sliten. Allikevel tar jeg på meg de fineste klærne mine før jeg går ut av døren. Neglene og vippene er velstelte og med et smil på lur så går hverdagen sin gang. Jeg kjemper kanskje ikke den tyngste, usynlige kampen i forhold til mange andre, men tung nok til tider kan den være. Jeg kan bare leve livet på best mulig måte. Ta en dag av gangen og sette pris på de gode stundene.

Dette innlegget er ment som en liten tankevekker for å få deg til å reflektere over hvor lett det faktisk er å tenke at de som ser friske ut, ikke kan være syke. De som kjemper den indre usynlig kampen hver dag burde fått en gullmedalje hver for utholdenhet, styrke og ikke minst mot. Er du ikke enig? Neste gang du går forbi mannen på gaten, kanskje du sier hei med et smil. Eller kanskje du ønsker damen i køen foran deg i butikken en god dag. Det er faktisk lite som skal til for å lyse opp en grå hverdag for et menneske.

Linda❤

  • 08.03.2017, 19:19

- EN NY HVERDAG, IGJEN....


Det har uten tvil vært mye styr det siste året når det kommer til jobb og NAV. Jeg føler meg utrolig heldig som har verdens beste arbeidsgiver og arbeidsplass som virkelig har gjort alt for å tilrettelegge og følge meg opp. Med andre ansatte å ta hensyn til har det hele vært en liten(stor) kabal som har måttet løses etterhvert som tiden har gått, men vi har fått det til å fungere sammen, noe jeg er utrolig glad for.

Som flere av dere sikkert har fått med dere skal jeg søke på arbeidsavklaringspenger i slutten av denne måneden. Alt av tilrettelegging som har blitt gjort til nå må derfor gjøres om på igjen for at en ny kabal skal gå opp. Idag tidlig hadde jeg derfor et møte med min arbeidsgiver. Et veldig positivt møte. De nye vaktlistene mine er nå fastsatt, og i april en gang er jeg dermed klar for å tre inn i en annerledes og ny hverdag, igjen... Jeg er så utrolig takknemlig for den nye tilretteleggingen jeg nå har fått. Det å føle seg ønsket og verdsatt er en ubeskrivelig deilig følelse, noe jeg virkelig ikke tar for gitt. Jeg vet nemlig at det er mange der ute som ikke er like heldig som meg.

Ut ifra hele prosessen jeg nå har vært igjennom føler jeg endelig at jeg kan senke skuldrene litt. Jeg begynner nå å tro på at det hele kommer til å ordne seg slik jeg har håpet på. Jeg har ihvertfall tatt et stort steg, et riktig steg, for min fremtid og min helse. Det har tatt mange år å komme hit jeg er idag, men det faktum at jeg nå merker at jeg har mer overskudd gjør det hele verdt det. Selv om jeg elsker jobben min som dekoratør i CUBUS, er livet så mye mer enn bare jobb. Man skal faktisk ha et sosialt liv og orke andre ting ved siden av. Ikke glem det dere som kanskje befinner dere i en liknende situasjon. Ivaretar man ikke helsen, har man brått ingen ting, og det er ikke noen måte å leve på.

Linda❤

  • 07.03.2017, 18:56

- JEG HAR KVIET MEG MYE MER ENN JEG TRODDE


Helt siden jeg startet å blogge har jeg alltid vært åpen om angsten jeg lever med. Etter mange år med sykdommen er denne "djevelen" noe jeg fikk med på kjøpet, og det har blitt min lille ekstrajobb å håndtere den på best mulig måte. Angsten for alt som er dødelig når det kommer til min kropp og helse er veldig mye tilstede, selv om jeg utad virker som en selvsikker og sterk jente.

Psykologi er noe jeg aldri har hatt troa på inntil for et par år siden. Jeg tok grep om "djevelen" etter litt pushing fra min samboer. Jeg angrer ikke. Istedet angrer jeg for at jeg ikke gjorde dette grepet tidligere. MYE TIDLIGERE. Jeg har ikke gått jevnlig til psykolog etter dette, men med alt jeg står oppe i nå, med jobb og NAV, har jeg funnet ut at jeg på ny trenger litt innputt fra noen utenforstående. Jeg fikk time hos en ny kvinnelig psykolog, da min forrige dessverre har sluttet. Tanken på å skulle gå igjennom alle gamle sår på nytt, frem til der jeg er idag, ga det hele en liten bismak. Allikevel har jeg vært optimistisk. Min første time skulle vært idag, men igår fikk jeg melding om at timen utgikk pga. syk psykolog.

Det rare var at jeg følte en umiddelbar lettelse. En lettelse som forteller meg at jeg tydeligvis har kviet meg mye mer til denne timen enn jeg trodde. Jeg skulle ringt å bestilt ny time idag, men etter en slitsom uke forrige uke valgte jeg istedet å ta helt fri. Ikke noe NAV, ikke noe jobb, ikke noen telefoner for å ordne opp i ting. Bare meg-tid. Noe som er viktig for kropp og sinn det også. Det har jeg virkelig fått erfare med årene. Det kommer uansett en dag imorgen tenker jeg. Da skal jeg få satt opp en ny time. Selv om jeg tydeligvis kvier meg litt for dette denne gangen, vet jeg hvor godt det gjør på sikt, så jeg må bare hoppe i det. Lenge leve optimismen.

Linda❤

  • 05.03.2017, 17:24

HVOR HADDE VI VÆRT IDAG, HVIS IKKE?


- Det å lære å kjenne andres sykehistorier er noe jeg virkelig kjenner på. Spesielt når det gjelder sykehistorier jeg føler jeg kan relatere meg med.

For noen dager siden kom jeg over en videosnutt på NRK. Den omhandlet ei lita jente som i 2009, bare 8år gammel, fikk kreft. Pappaen hennes snakker i denne videosnutten. Han forklarer hvordan de strevde med å finne en diagnose. Da diagnosen "endelig" ble funnet var det vondt, og enda verre ble det da de fikk beskjed om at den lille jenta deres kunne dø. Til tross for dette kjempet hun. Med sykehuset i ryggen, som gjorde alt i sin makt for å gjøre henne bedre, kan hun idag med stolthet si at hun har overvunnet kreft. Noe som virkelig gjør meg glad. Og enda mer glad blir jeg for å høre pappaens historie om hvordan denne velferdsetaten vi lever i faktisk tok vare på datteren hans når det hele stormet som verst. Det å betale skatt er for mange noe "tull", men tenk hvor vi hadde vært idag hvis vi ikke gjorde dette? Hvor hadde denne familien vært idag hvis de ikke hadde gjort dette? Hvor hadde min familie vært idag hvis de ikke hadde gjort dette? Jeg blir kvalm bare ved tanken.

Jeg tok til tårene ganske raskt når jeg så denne videosnutten. Den gjorde noe med meg. Som en liten pekepinn på hvor viktig det er å betale skatt og ikke minst hvor viktig det er å sette pris på en god helse legger jeg ved en link. Absolutt verdt å se, om du ikke allerede har sett den. Du finner den her.

Linda❤

  • 02.03.2017, 19:02

- VIRKELIG PÅ TIDE...


De siste fem dagene har vært fylt med fest, morro, baking, vasking, trening, jobbing og familiebursdag. Det var en trøtt og sliten Linda som dro på jobb igår. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer careface. At jeg kunne tatt ting litt mer på sparket og vært litt mer laidback når det kom til planlegging av sammenkomster osv. Jeg stiller meg selv spørsmålet: "hvorfor lærer jeg aldri"? Eller kanskje jeg nå har lært at treningen burde blitt satt til side når det var så mye annet på agendaen. For jeg ser jo det nå, men å se det nå er liksom for seint føler jeg. Eller kanskje ikke?

Idag har jeg hatt fri. HELT FRI. Noe som ikke kunne passet bedre med tanke på de hektiske dagene jeg har vært igjennom. Jeg har småpuslet litt her i heimen og bare kost meg. Min vakre "svigerinne" sendte makroner på døren til meg igår. En liten ekstra bursdagsgave. Så dere kan tro jeg har kost meg både en og to av disse, og ikke minst synet av den herlige tulipanbuketten jeg fikk av min mor og far på tirsdag.

Slike dager er så undervurderte. Man vil liksom hele tiden at det skal skje noe, men etter en stund så går man lei og vil rett og slett bare være inne å kose seg. Regner med det er flere enn meg som føler det samme?

Imorgen er det tilbake til reality igjen, men bare hvis kroppen tillater det. Jeg har alt for mye på agendaen fremover, så her gjelder det å prioritere riktig. Wish me luck!

Linda❤

  • 20.02.2017, 19:16

DU ER IKKE ALENE!


- Når tankene surrer rundt oppe i hode som verst er det lett å føle seg alene. Helt alene....

Igår fikk jeg en kommentar som gjorde inntrykk på meg. Det stod ikke mye, men nok til å forestå at denne personen kanskje føler seg litt alene. Alene med 'problemene' sine og alt som følger med. Jeg kan ikke engang begynne å telle hvor mange ganger jeg har følt meg alene pga. akkurat det samme. Det å være midt oppe i en situasjon som de fleste ikke en gang kan forestille seg hvordan er gjør dette med en person. Det er ikke lett å bare skulle prate med hvem som helst når de rett og slett ikke vet hva det vil si å være annerledes.

Annerledes er kanskje et sterkt ord å bruke, men jeg har de siste årene begynt å innse nettopp det at jeg er annerledes. Heldigvis er jeg fortsatt meg, og det er mer en godt nok.

Tro det eller ei så er det blogging som har fått meg til å forstå at jeg ikke er alene. Det finnes så mange der ute som går igjennom det samme som meg eller noe liknende. Mennesker som snakker åpent om 'problemene' sine og deler erfaringer. Det å være åpen er så viktig fordi det hjelper. Tenk så flott å kunne hjelpe og bruke hverandre igjennom noe som mange ser på som teit. En blogg liksom... Vel, en blogg er langt ifra teit. Det kan jeg skrive under på! Jeg er ikke alene, og det er ikke du heller.

Linda❤

lindahansen

Livet med en kronisk helsetilstand betyr veldig uforutsigbare dager. Her på bloggen vil jeg dele min hverdag og ikke minst mine interesser. For kontakt: hansen.linda88@gmail.com

Search

Bloggdesign

hits