EN VINNER ER TRUKKET

– SAMARBEID/REKLAME –

God julaften morgen alle dere fine! Tenk så var den stor dagen her. I skrivende stund sitter jeg i sofaen og nyter fri. Jeg har lagt to tunge måneder bak meg som har resultert i null julestemning. Dessverre! Heldigvis har jeg klart å sette pris på gode og hyggelige stundene med familie, samboer og venner. Og det er vel igrunn det viktigste ikke sant?

Til tross for null julestemning har jeg gledet meg ekstremt til idag. For tredje året på rad skal jeg i samarbeid med Sara’s Nailfashion dele ut et gavekort. Flere av dere har kanskje ventet i spenning? Det har ihverfall jeg. Altså vært spent på hvem vinneren kom til å bli. Jeg har vært så spent at det var det første jeg gjorde så fort frokosten var fortært nå på morningen. Så, ja! Nå er det avgjort hvem den heldige ble. Drumroll please!!Gratulerer så mye Therese! Jeg kontakter deg snarest med de gode nyhetene og hvordan vi gjør det med gavekortet.

Da var julegiveawayen over for iår. Med det vil jeg ønske dere alle en strålende julefeiring. Måtte den by på alt dere har håpet på♥️

JULENS MØRKE BAKSIDE

For de fleste har dagene og ukene den siste tiden vært fylt med familiesammenkomster, festligheter og ikke minst handling av både det ene og det andre. Jeg er ikke noe annerledes og havner innenfor denne gruppen av mennesker. Kan jeg kalle oss for den heldige gruppen? For det er jo det vi er. Selv om folk flest gleder seg til Desember og alt som hører med, er det fortsatt så mange der ute som gruer seg. Årsakene er ulike, men samtidig like.

Da min mor startet å jobbe som frivillig i GatemagaZinet som selges av rusmisbrukere her i Fredrikstad har julens betydning forandret seg for meg. Jeg fikk brått innblikk i en helt annen verden jeg ikke visste eksisterte. Eller ihvertfall ikke på den måten den eksisterte. Den var og er vond, noe som føles så ufattelig urettferdig. Hvorfor skal så mange av oss ha alt, mens andre nesten ingen ting. Hvorfor har min skjebne vært bedre enn en annens. Det er mange spørsmål jeg stiller meg, dessverre blir svarene diffuse og ubesvarte.

Så seint som ifjor fikk julens betydning igjen en vending. Det store juletreet på senteret jeg jobber på var pyntet med røde hjerter. Hjertene hadde en liten tekst. En tekst med ønsker. Jeg forstod at dette var ønsker fra jenter og gutter hvor mamma og pappa ikke hadde råd til å kjøpe julegaver. Det føltes så vondt å tenke på overfloden av gaver som finnes rundt juletreet vårt i mitt hjem at selvfølgelig skulle jeg bidra. Det var ikke et spørsmål en gang. Organisasjonen Hjelp Oss å Hjelpe gjør en fantastisk jobb for alle disse familiene, og det føles så godt å vite at jeg kan bidra til at et lite barn får en julegave eller to å åpne på selveste julaften. Alle barn fortjener den gleden.Ifjor var ønsket fra en tenåringsjente sminke- iår er det klær til en gutt. Mitt ønske hadde vært å få levert gaven selv, men jeg har forstått at de fleste familiene ikke vil dette noe jeg forstår og respekter fult ut. Tankene mine kommer uansett til å være der hos den lille gutten som skal åpne min gave på julaften. Det gir meg glede. Faktisk en enorm glede♥

– Har du lyst å bidra på samme måte vet jeg at organisasjonen Hjelp Oss å Hjelpe jobber på spreng i disse dager flere steder i landet. Søk opp din hjemby for mer informasjon.

IT’S GIVEAWAY-TIME!

– SAMARBEID/REKLAME –

I mine eldre dager har julen aldri føltes helt ut som det den en gang gjorde. Jeg har hatt blandede følelser når det kommer til både mat, familiekos, gaver, ja egentlig alt som hører med. Det å føle seg så heldig av å faktisk ha det godt at det gjør en trist er noe jeg slet med i flere år. Jeg kunne gråte når jeg på julaften kveld åpnet gave etter gave, når jeg visste at det sitter så mange der ute som ikke hverken har noe eller får noe. Jeg måtte ta grep for å snu om på tankegangen, så det som har blitt ekstremt viktig for meg det er å kunne glede andre med noe som kommer helt uventet på.

Idag skal jeg derfor gjøre noe som kommer helt uventet på. Jeg har valgt å ikke nevne noe før idag i håp om at dette kommer som en skikkelig juleoverraskelse. Snilleste Sara, der jeg får ordnet negler og vipper, har iår igjen lyst til å være med å spre litt juleglede. Så i samarbeid med Saras Nailfashion skal jeg dele ut et gavekort på en valgfri behandling på hele 1000,- !!

– For å delta må du følge Saras Nailfashion og meg på Instagram, og selvfølgelig legge igjen en liten kommentar her i feltet med navn og E-Mail. Jeg trekker en heldig vinner på selveste julaften, og gavekortet kan selvfølgelig sendes i posten. (Merk; Saras Nailfashion holder til i Sarpsborg).Jeg kan forsikre deg om at uansett hvilken av jentene du kommer til i salongen får du en behandling av stor ekspertise. Disse jentene er best innen sitt fag(noe bildene viser. Hihi!), og selvfølgelig verdens søteste og hyggeligste.

Jeg ønsker deg en god 2. Advent. Nyt søndagen og lad opp godt til en ny uke♥

EN FAST TRADISJON I JULEN

Hvert år siden min kjære og jeg ble samboere har jeg valgt å ta på meg dette med julegave-innpakning. Man skulle tro etter all innpakking på jobb at jeg var fornøyd med hele greia, men nei. Så tvert imot! Det finnes ikke noe hyggeligere enn å gjøre seg litt ekstra flid med gavene man skal gi bort til de man er glad i. Det har på en måte blitt min egen lille førjul tradisjon. En tradisjon jeg håper jeg kan holde på livet ut, eller ihvertfall så lenge kroppen sier ja til det.

Ifjor viste jeg dere et helt spesielt innpaknings-papir som jeg falt helt pladask for. Restene har stått i skapet i håp om at det samme skulle dukke opp i butikkene iår igjen. Dere kan tro gleden var stor da jeg fant alt av det samme utstyret på akkurat samme sted til omtrent samme tid. Kanskje NILLE visste jeg ønsket meg dette, eller kanskje ikke?! Hihi!Idag har jeg pakket inn alle julegavene vi har i hus, og for første gang på seks år har de tatt plass under juletreet. Jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette tidligere, for hele kroken ble så mye koseligere med en gang. Den har på en måte vært litt naken. Akkurat som om noe har manglet. Bedre seint enn aldri er det noe som heter, og heldigvis for det.

Jeg hadde håpet å få vist dere bilde av treet og pakkene, men innen jeg var ferdig hadde det selvfølgelig blitt mørkt. Mørket er min fiende om vinteren, da dagene er alt for korte. Bilder i mørket blir absolutt ikke fint, så det får komme i et eget innlegg seinere.

– Bruker dere tid på å pakke inn julegaver selv, eller er det godt å slippe?

ER DET FOR TIDLIG?

Jeg minnes tilbake til advent og jul da jeg var ei lita jente. Lilla lys i adventsstaken med lilla tilbehør av diverse. Noen dager før selveste julaften ble alt det lilla byttet ut med rødt, før julegranen ble båret inn og pyntet på lille julaften kveld. Sånn var det den gang da. Idag er alt så veldig annerledes….

I butikkene har julen vært på plass i et par måneder allerede. Selv jobber jeg jo i klesbutikk og vet hvordan alt det der fungerer. Allikevel føler jeg julen og julekampanjene starter tidligere og tidligere for hvert år(selv om de egentlig ikke gjør det). Jeg tror at jeg som voksen har valgt å følge butikkenes ‘tradisjoner’ istedenfor de jeg har vokst opp med. På et tidspunkt der ble det å skulle vente med juletre pynting til lille julaften helt merkelig, noe som har resultert i at all julepynt inkludert juletre har kommet frem til 1. Advent. I tillegg til alle påvirkninger utenfra er ikke julestemningen i kropp og sjel den samme som da jeg var liten(noe jeg savner), så i et håp om å få mer stemning kommer pynten automatisk tidligere frem tror jeg. Litt rart er det å tenke på hvor mye som har forandret seg med tiden. Egentlig tror jeg ikke det finnes noe rett, galt eller for tidlig lenger, bare man gjør det som føles riktig for seg. Jeg elsker nå å ha juletreet fremme hele Desember. En tradisjon jeg uten tvil kommer til å føre videre den gang vi får barn.En annen ting som også forsvant etter hvert som jeg ble eldre er adventskalenderen. De bitte små pakkene var såå spennende og helt annerledes enn hvordan mange opplever idag. Iår derimot har min mor faktisk gjort noe nytt for min storesøster og meg. Vi har nemlig fått en liten adventskalender som inneholder produkter. Jeg klarer nesten ikke vente til 1. Desember. Tenk så stas det kommer til å bli i en alder av 30-år å endelig skulle få åpne små pakker igjen. Jeg er heldig!

Har du pyntet til jul enda, eller føler du det er for tidlig?

LIVET MÅ GÅ VIDERE

– Jeg trodde aldri jeg kunne bli mer redd for andres helse i forhold til min egen, men der tok jeg grundig feil.

Angst, redsel og sorg er tre nøkkelord som beskriver tiden som nå har passert. Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg sliter med angst når det kommer til min egen helse. Denne gangen har det derimot ikke handlet om meg(noe det ofte har gjort opp igjennom) noe som igrunn har vært en kjempeutfordring. Det høres kanskje forferdelig egoistisk ut, men det har vært en skikkelig rar følelse å skulle jobbe med min egen angst når det ikke er min helse det gjelder. Det å skulle være støttende og ikke minst leve så normalt som mulig for å ikke gjøre ting tyngre har vært hardt. Hardere enn jeg hadde trodd. Jeg trodde heller aldri jeg kunne bli mer redd for andres helse i forhold til min egen, men der tok jeg grundige feil. Mine dagligdagse problemer forsvant oppe i alt og betydde faktisk ganske lite på et tidspunkt der. Hver dag ble uansett en kamp mot hode og hjernens tankegang. Min over-tenkende hjerne bekymrer meg litt inni mellom, men heldigvis har jeg en mor som er ganske lik og som uten tvil har vært god å ha de siste ukene(og ellers). Jeg er heldig som kan prate med henne om absolutt alt.Som dere skjønner har det vært noen utrolig tunge uker den siste tiden. Siden min familie er ganske privat av seg velger jeg ikke å gå inn på hva som har skjedd av respekt for dem, noe dere sikkert forstår. Heldigvis har ting roet seg nå. Jeg føler endelig jeg kan puste ordentlig igjen.

Livet byr på så mangt, både av oppturer og nedturer. Jeg er glad jeg ikke vet på forhånd hva som kommer. En ting er uansett sikkert; og det er at livet går videre, noe jeg er utrolig glad for.

ALT FØLES MER VIRKELIG NÅ

Nå har startskuddet virkelig gått av. Eller, egentlig så gjorde det vel allerede det i sommer da vi tok valget om å kjøpe ny bolig, men med den fine sommeren vi hadde iår ble alt på en måte så fjernt. Man glemte litt både tid og sted. Nå derimot er ting blitt annerledes. Ting føles mye mer virkelig nå, og det er fordi vi hadde vårt første møte forrige uke med utbygger og de ‘in charge’ for hele prosjektet.

Lite viste vi i forveien av dette møte hva vi kom til å få vite. Spenningen var derfor til å ta og føle på her i heimen, og sommerfuglene i magen var veldig tilstede(ihverfall hos meg) Hihi! Vi hadde noen ønsker som vi virkelig håpet på å få vite mer om, og heldigvis fikk vi vite alt det vi trengte og ønsket og litt til. Mitt store ønske var at kjøkkenøya som var tegnet inn på kjøkkenet faktisk fulgte med, og det gjorde den. Hurra! Tenk, et kjøkken med kjøkkenøy! Jeg drømmer meg bort allerede.

Valg av kjøkken, farger, knotter, kran osv. må dessverre vent litt. Det første vi må ta tak i er valg av ALT som skal på baderommene våre. Det er dette som haster mest å få på plass, noe som sikkert blir minst like spennende som kjøkkenprosessen. Min kjære snille far har heldigvis tilbydd seg å hjelpe til med alt han kan. Etter mange års erfaring innenfor faget er jeg sikker på at dette kommer veldig godt med for to som ikke kan fult så mye.

Nå er vi ihverfall endelig igang, og vi gleder oss mer og mer for hver dag som går til å flytte inn i vårt nye hjem. Dere skal selvfølgelig også få være med på reisen. Jeg gleder meg til å vise alt som vises kan, noe jeg håper dere syntes er litt gøy. Bloggen min kan ikke bare handle om Ulcerøs Collit og helse, for jeg er så mye mer enn bare det☺

LIVET MED BARE TYNNTARM-TRENING

Det å skulle trene har igrunn aldri vært noe som har ligget i min natur fra ung alder. Det er kanskje ikke så rart når sykdommen brøt ut da jeg var 7-år. På den tiden var de fleste allerede godt igang med håndball- og fotballskole, mens jeg var en av de som måtte droppe ut. Etter tre store operasjoner begrenset det seg i lang tid hva kroppen klarte å utføre av fysisk aktivitet. Det var bare sånn det måtte være til kroppen hadde restituert, noe som tok år. Da tiden var moden var det ikke vanskelig å forstå at kroppen trengte styrke etter år som sengeliggende. Valget falt seg derfor naturlig på å rette fokuset mot nettopp styrketrening. Interessen startet vel i 17-års alderen og har idag blitt min favoritt type når det kommer til å mosjonere.    

– HVOR OFTE TRENER JEG? :

Jeg har alltid et ønske når en ny uke starter om å få trent to dager. Dessverre lar deg seg ikke alltid gjøre. Det kommer helt an på hvor mye annet som skjer i løpet av uken som avgjør hvor mye energi som kan brukes på nettopp trening. Det sies at man får mer energi av å trene. I mitt tilfelle med det jeg har vært igjennom har jeg aldri opplevd dette. Selvfølgelig føler jeg meg bedre og kroppen får det bedre, men økt energinivå må jeg lete lenge etter.

– HVA SLAGS STYRKETRENING? :

Med tanke på om tre operasjoner har satt en stopper for om det er noen form for styrketrening jeg ikke kan utfør må jeg konkludere med et nei. Dette med tanke på hvor jeg står idag. Selvfølgelig, om jeg hadde vært nyoperert hadde ting stilt seg annerledes. Siden ryggen min begynte å hangle for noen år siden(noe som henger sammen med hvordan jeg er bygd opp innvendig) har jeg fått erfare hvor viktig det er å styrke kjernemusklene. Jeg har fulgt programmer som er satt opp av faglærte, uten noen form for komplikasjoner. Ellers er styrketrening utenom maskiner blitt noe jeg liker mer og mer. Det er først da jeg får kjenne på hva kroppen virkelig kan utføre.

– HVOR LANGE ØKTER? :

Jeg har blitt fortalt at en time er mer enn nok, så det er sjelden jeg bruker mer tid enn det. Man får gjort så mye på en time, og for en kropp som aldri har fult energinivå er dette mer enn nok. Jeg slenger alltid på et kvarter med uttøying. Det sies av mange at dette er bortkastet, men for min del har det blitt helt nødvendig.

I disse dager er kroppen min inne i en litt dårlig periode. Magen fungerer som den skal, heldigvis, men jeg er bare så forferdelig trøtt. Jeg tror faktisk jeg kunne sovet døgnet rundt uten problem. Det merkes på kropp og rygg at trening har blitt satt litt til side, men jeg er heldig at jeg får bevegd meg såpass mye på jobb. Samtidig har jeg funnet ut at lette gåturer er en fin erstatning hvis styrketrening blir for hardt. Man rår ikke over helsen dessverre, og når den forteller at nå må det roes ned, ja da må ting roes ned.

Når det kommer til trening og Ulcerøs Collit mener jeg at det ikke finnes noen fasit på hva som er rett og galt. Selv om styrketrening passer best for meg, behøver ikke det å bety at det passer best for deg. Det som gjelder er å finne din egen greie. Man må kanskje tillate seg å feile litt underveis, men det er jo sånn man lærer ikke sant?

EN ENORM LETTELSE!

– Snart to år har gått siden jeg startet min kamp for mine rettigheter som kronisk syk. En kamp ingen forstår som ikke har vært eller er i samme situasjon selv. Jeg har kjempet, grått og ledd i ren frustrasjon når ting har stått på som verst. Idag har ting endelig tatt et vendepunkt. En gledelig nyhet jeg aldri hadde trodd skulle komme ‘så fort’.

Jeg snakker selvfølgelig om min reise innenfor NAV-systemet. Tenk, idag fikk jeg endelig brev i innboksen på mitt NAV hvor det stod at søknaden min om gradert ufør var blitt godkjent. Jeg ble helt tatt på sengen da jeg ikke hadde trodd dette ble klart før ut på nyåret. At søknaden har ligget inne til utregning har gitt meg bekreftelse på at ting har gått i riktig retning, allikevel har jeg ikke turt å senke skuldrene før det hele stod svart på hvitt foran meg. Akkurat nå føler jeg en enorm lettelse. Etter å ha stått på arbeidsavklaringspenger i over ett år er ting endelig der de skal være. Ja, det har vært en kamp, og man skal være frisk for å være syk, men når man vet man har krav på noe så kan man aldri gi seg. Den som gir seg har tapt, så det å tape var aldri i en valgmulighet når det kommer til noe så viktig som min egen fremtid som kronisk syk med nedsatt arbeidsevne.

I skrivende stund sitter jeg med tusen spørsmål i hode. Vedtaksbrevet var ikke mindre enn 10 sider langt, så dere kan skjønne det var mye informasjon å ta for seg på en gang. Jeg har allerede lest det flere ganger og konkludert med at her må jeg ha hjelp. En e-mail er sendt til min saksbehandler, så jeg håper på svar så raskt som mulig siden oppstartsdatoen er allerede 1. November.

Til deg der ute som er i samme situasjon; Gi aldri opp! Har du en kronisk helsetilstand så stå på ditt og det du vet du har krav på. Det kan ofte føles ut som systemet jobber imot deg og det du sier(tro meg, jeg vet). Selv om veien å gå føles uendelig lang, så er målstreken innenfor rekkevidde. Du må bare ha troen på deg selv. Aldri gi opp troen på deg selv! Du vet nemlig best

LIVET MED BARE TYNNTARM-SAMBOERSKAP

Jeg har mange ganger opp igjennom tenkt at jeg aldri ville komme til å finne en som vil ta på seg det å bli sammen med ei som lever med en kronisk helsetilstand. En som virkelig ville stille opp i tykt og tynt, med en forståelse for hvordan det hele er og kan bli. Brått en dag stod han der, og en ny epoke i livet startet for oss begge.

Det startet tungt. Kroppen min skulle ikke gjøre lett for oss i begynnelsen av forholdet. Jeg var i en veldig dårlig periode som varte omtrent et halvt år før ting roet seg. Legebesøk og sykehus-undersøkelser er ikke akkurat hverdagskost for et ‘vanlig’ par. Det ble en reality-check. Spesielt for han. Var dette noe han ønsket i sin fremtid. Heldigvis for meg har jeg aldri opplevd en eneste dag med tvil. Ihverfall ikke utad. Han har stilt opp i tykt og tynt og vært en klippe jeg aldri trodde jeg skulle få.

Etter en stund tok vi steget videre. Det store steget hvor vi kjøpte leilighet i lag og startet på et samboerskap. Etter manges mening skjedde det hele raskt, men vi tenkte som så at fungerer det ikke nå, hadde det ikke fungert seinere heller. Vi hadde troen, og idag seks år seinere står vi her som ganske så nyforlovede. I sommer fikk jeg endelig spørsmålet jeg har ventet på en stund. Ringen er på plass og jeg kunne ikke vært mer glad(og ikke minst klar) for det som kommer. Hihi!

Hvis jeg skal komme med mitt beste tips til dette med å være i et parforhold/samboerskap så må det være åpenhet. Det er så viktig med gode dialoger for å få ting til å fungere. Jeg skal ikke skryte på meg at dette alltid har falt meg naturlig. Det er rart med det når man har bodd for seg selv i mange år og kun har hatt seg selv å ta hensyn til, så brått må man tenke på andre enn seg selv. Med hard jobb har ting heldigvis idag blitt mye bedre. Min andre halvdel har selvfølgelig måttet jobbe med sitt, og jeg med mitt. Det må jo alle som er i parforhold uansett, så det er ikke noe vi ser på som ‘unormalt’.

Oppsummert vil jeg si vi lever som samboere flest, med et forbehold om at jeg trenger mye hvile og søvn. Vi har klart å finne vår greie, og det håper jeg inderlig dere i liknende situasjon også gjør/har gjort. Vi fortjener nemlig å oppleve ubetinget kjærlighet på lik linje som alle andre♥