HVORFOR TROR DERE IKKE PÅ MEG?

Kjære NAV

Jeg er midt i en tung prosess hvor jeg skal søke gradert ufør. En prosess jeg så virkelig skulle ønske jeg slapp, men med tiden viste det seg at det fantes ingen annen vei for meg. Leger og kirurger hadde rett, jeg tok feil.

I en alder av 7-år fikk jeg diagnosen Ulcerøs Collit. Jeg var alvorlig syk, faktisk døden nær på et tidspunkt, frem til jeg hadde min siste store operasjon som 9-åring. Lite visste noen hvordan kroppen min ville reagere med et liv uten tykktarm og endetarm, men det var en sjanse å ta siden utfallet hadde vært så mye verre hvis ikke. Heldigvis hadde kirurgen min rett at jeg var en god kandidat, men det tok allikevel mange år før ting stabiliserte seg. Livet som hadde blitt satt på vent begynte sakte, men sikkert å taes i bruk igjen, men fremtidsutsiktene var uklare. Måtte jeg gå et skoleår om igjen, kunne jeg noen gang jobbe fult? Spørsmålene var mange, svarene var færre, men en ting var ganske klart; mitt energinivå kom til å være svekket for resten av livet med tanke på det mye annerledes tarmsystemet jeg skulle leve med, og for ikke å glemme alt det den unge kroppen min hadde gått igjennom.

Det er ingen som forstår hvordan man blir som person når man har gått igjennom noe slikt som jeg har gjort. Med mindre de ikke har opplevd noe liknende selv. Det gjør noe med en, og for meg spesielt kom viljen og pågangsmotet. Jeg skulle bevise at leger og kirurger tok feil, og strevde derfor i flere år for å oppnå noe som aldri kom til å skje. Viljen og pågangsmotet mitt gjorde at jeg klarte å fullføre skolen med samme årskull, jeg klarte å jobbe, til og med fult i visse perioder. Det humpet og gikk helt til det virkelig sa stopp. For hva var det jeg gjorde? Jeg jobbet og sov. Det var det. Og i tillegg gjorde det meg syk. Fysisk syk, og for ikke å glemme psykisk. Med en samboer og for ei jente som liker å være aktiv ble valget lett. Noe måtte skje for å få en litt mer stabil hverdag og for å få nok energi til å gjøre noe annet enn å jobbe.

I 2015 var siste året før alt gikk som ‘spådd’, og dere kom på banen tidlig i 2016. Etter et år som deltids sykemeldt måtte jeg over på Arbeidsavklaringspenger, noe jeg fortsatt går på den dag idag. Var det noe min saksbehandler var klar på så var det at jeg uten tvil hadde krav på Arbeidsavklaringspenger på samme grunnlag som de som er ung uføre, noe dere avslo til gangs tross for mitt lange brev da jeg måtte klage første gang. Saken ble sendt videre og igår mottok jeg nok et avslag, hvor dere mener min arbeidsevne ikke ble nedsatt før fylte 26? I et annet brev som omhandler min uføre søknad har jeg fått godkjent nedsatt arbeidsevne, men dette gjaldt kanskje også fra etter fylte 26? Dere har fått hele min leksikon-tykke journal, så hvordan kan dere begrunne at min arbeidsevne ikke alltid har vært nedsatt? Forstår dere ikke hvor mye dette har gått på min egen vilje og pågangsmot. Ingen vil være syke. Ihvertfall ikke jeg! Men det er jeg, syk, men ‘frisk’. Følelsen av å ikke bli trodd er vond og virkelig unødvendig. Dere vil ha folk i jobb, mens jeg får igjen for at jeg alltid har kjempet og prøvd.

Jeg venter nå på svar fra min saksbehandler om hva vi skal gjøre videre. For meg virker det hele håpløst. Jeg bare X fingrene for at min uføre søknad går igjennom. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

– Linda

4 kommentarer

Siste innlegg