LIVET MED BARE TYNNTARM-FAMILIE

Ja, hvor skal jeg starte… Vi var en familie på fire; mamma, pappa, storesøster og meg. Livet var ganske så normalt før jeg ble syk(sett bort ifra min mors helse som heller ikke var på topp). Til tross for dette gikk dagene sin gang før det sa stopp. Sykehuset ble vårt andre hjem og i enkelte perioder det eneste. Siden mamma allerede var ufør, ble det automatisk hun som bodde mesteparten av tiden med meg. Pappa dro på jobb, mens søster fortsatte skolegangen. Livet som en gang gikk sin gang og var ganske så normalt skulle de neste årene vise seg å bli det stikk motsatte.

Det tok lang tid før de faktisk fant ut hva det feilte meg. Etter utallige prøver og medisineringen fant de omsider svaret at det var Ulcerøs Collit. Jeg var på den tiden den første norske unge jenta med påvist Ulcerøs Collit, noe som forklarer tiden de brukte på å få stilt diagnosen. I 1997 ble sykdommen kalt for en ‘gammel-manns-sykdom’, så at ei ung jente skulle ha dette var nytt for alle. Leger og sykepleiere i Fredrikstad gjorde sitt beste, men mangel på ekspertise gjorde det hele ekstra tungt. Takk Gud for min mor som faktisk hadde jobbet som hjelpepleier på barneavdelingen der jeg lå. Hun ga meg ekstra trygghet, og kampene jeg var for ung og syk til å kjempe selv, kjempet hun. Jeg elsker hele min familie, men det min mor har gjort for meg, med tanke på sin egen helse, er unikt og stort. Jeg får faktisk tårer i øynene når jeg skriver dette, og det sier alt.

Operasjon en og to ble begge utført på Haukeland Sykehus i Bergen – en kraftig lungebetennelse midt oppe i det hele, hvor jeg ble haste-fraktet til Ullevål, og for ikke å glemme den forferdelige tarmslyng-episoden var både mor og far med. De ofret alt, og stiller fortsatt opp i tykt og tynt. Jeg forstår det er slik det er å være en forelder. Da ofrer man alt. Jeg så det kanskje ikke så godt den gang da, men det er kanskje ikke så rart. Heldigvis ser jeg det krystallklart idag, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig. Det er nemlig ingen selvfølge å ha to foreldre som er sammen og som vil gjøre alt for barnet sitt. Jeg føler meg veldig heldig der. Tenk at de fortsatt er sammen den dag idag. De er en gullmedalje verdig.

Idag ser jeg på oss som en sterk familie. Jeg tror vi står sterkere sammen etter alt vi har vært igjennom. Allikevel har det krevd så utrolig mye av oss alle fire, noe som har gjort at vi fortsatt har ting vi jobber med alle sammen. Det er sånn det blir når man har gått igjennom noe slik som vi har gjort. Det var en kamp da og vi har våre egne kamper nå. Men det er vel sånn livet er? Ingen ting er perfekt, og det er jeg igrunn ganske glad for.

– The love of a family, is life’s greatest blessing🖤

6 kommentarer

Siste innlegg