LIVET MED BARE TYNNTARM-ANGST

Hvis man søker på definisjonen for angst er den lik de aller fleste steder. Hvordan angst oppstår og hvilke symptomer mennesker får kan være så forskjellige. Jeg innså faktisk ikke at jeg slet med angst før i voksen alder da jeg fikk en ganske stor wakeup-call.

Jeg husker mor og far prøvde hardt og få meg til å snakke med noen utenforstående da det stormet som verst. Men hvem unge i en alder av 7-8 år vil snakke med en psykolog eller lignende. Mor og far var jo den trygge havnen. Ingen andre. Jeg lente meg nok ekstremt mye på de etter som årene gikk. Så kom tenårene og tiden hvor man bekymret seg lite for helse generelt. Utrolig nok, etter alt jeg hadde vært igjennom, bekymret jeg meg lite da. Jeg var jo frisk, og lik alle andre på min alder- trodde jeg. Når 20-årene kom begynte ting å snu. Tankegangen forandret seg og redselen for å bli syk på ny- eller enda verre tanken av det å kunne få noe annet oppe på toppen av det hele dukket opp ganske ofte. Det ble en ond sirkel. Jeg hadde selvfølgelig gode og dårlige dager, og de dårlige dagene dukket opp i samhold med at formen og magen fungerte på halvt hold.

Da jeg fylte 25 hadde helsen hanglet en stund. Det er jo det den kan gjøre når man har en kronisk helse. At angsten var på sitt verste akkurat da er ikke til å legge skjul på. Jeg var livredd for alt. Blod på papiret etter toalettbesøk, urolig mage og ikke minst et lavt energinivå. Allikevel måtte det noen andre enn mor og far til før jeg fikk opp øynene. Min kjære samboer sa til slutt klart ifra; ‘Du må ta tak i angsten din, hvis ikke kan vi ikke leve sammen’. Det var en hard, brutal og ærlig beskjed, men også kjærlig. Før den tid hadde jeg aldri tenkt at all redselen jeg satt inne med kunne gå utover andre mennesker. Ei heller at den kunne defineres som angst. Jeg tenkte at dette var noe som fulgte med etter alt jeg hadde vært igjennom, noe som for så vidt er sant, men… Så uvitende kan man faktisk være.

Jeg forstod da at dette var en jobb jeg måtte ta. En hard og lang jobb som idag etter X-antall timer med profesjonell hjelp ikke er på langt nær ferdig. Jeg har klart meg ganske bra de to siste årene. Eller mye bedre ihverfall. Nå er ikke angsten for sykdom det som tynger meg mest, men heller tanken på det å skulle få barn. Hvordan vil helsen min takle det hele både før, under og etter et svangerskap? Jeg har i en periode tenkt på å oppsøke hjelp igjen, uten å helt vite hvilken vei jeg vil gå. Jeg får fundere litt til før jeg må finne ut av dette. Det er jo faktisk bare meg selv som kan ta tak i dette. Ingen andre.

– Hvis jeg kan komme med en oppfording ut ifra det jeg har skrevet om nå så måtte det være å oppsøke hjelp så fort man merker den onde sirkelen med vonde tenker. Jo lenger man venter, jo vanskeligere blir alt. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt på mor og far i ung alder. Jeg ser jo det så klart nå. Heldigvis er det aldri for seint. Glem ikke det☺

Siste innlegg