DET FØLES SÅ URETTFERDIG…

På et blunk var sommeren over. Den som var så etterlengtet etter en lang vinter. Høsten har meldt sin ankomst igjen. En årstid jeg egentlig liker veldig godt. Den sier til meg at det er okej å roe helt ned. At det er lov til å sitte inne i sofaen og se på TV-serier etter å ha løpt rundt for å få med seg alt man vil få med seg i cirka tre måneder. Indirekte sier den at det faktisk er lov å være litt ubrukelig nå. Men hva er det som skjer da? Noe jeg igrunn liker svært dårlig, men som er så viktig å ta på alvor.

De siste ukene har nemlig vært veldig tunge. Kroppen er tung, hodet er tungt- ja igrunn føles alt litt trått. Været har forandret seg, noe kroppen får føle på, og når den tiden kommer hvor man roer alt ned kommer etterreaksjoner. Jeg er sliten. Det å få med seg alt det sosiale, jobb, familie, samboer, trene… Det å være pliktoppfyllende og ekstremt glad i å være på farten varer kun så lenge før en kronikers kropp sier stopp. Kommer jeg noen gang til å lære meg en balansegang mellom alt for å få en best mulig levemåte eller er det bare sånn det må være fra en tid til en annen?

Jeg føler ofte på det at jeg har fått udelt kun ett liv jeg skal leve, og etter alt jeg har vært igjennom så vil jeg leve det på best mulig måte. Oppleve mest mulig. Det føles til tider litt urettferdig. Urettferdig at det ble meg som fikk kroppen som skal sette en stopper for ting, når hode og hjertet så gjerne vil. Denne tanken tror jeg alle kronikere får fra en tid til en annen. Noe annet ville igrunn vært ganske rart. Det betyr uansett ikke at jeg ønsker problemene mine over på noen andre. Jeg ønsker ikke en gang min største fiende(om jeg har noen) å få en kronisk helsetilstand

Jeg må bare stå i det hele. Lytte etter hva kroppen sier, smile og ta en dag av gangen. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at jeg kommer meg ovenpå igjen. Det gjør jeg alltid♥

Siste innlegg